På skive

SPINIFEX

«Beats The Plague»
TRYTONE, TT559-087

Så er vi over i den «gale» og anarkistiske delen av den nederlandske jazzscenen igjen. Spinifex er en frittgående gjeng musikere som tar den frie jazzen til seg på aller beste vis, og bandet består av Tobias Klein (as), Bart Maris (tp), John Dikeman (ts), Jasper Stadhouders (g), Goncalo Almeida (b) og Philipp Maser (dr), og vi får ni relativt heftige «strekk» hvor komponeringen eller ideene kommer fra de forskjellige musikerne, hvor Klein har vært den mest produktive i sammenhengen. Navnet spinifex kommer fra kystplanten med samme navn som befinner seg i gressfamilien. Det er av de mest vanlige plantene som blant annet vokser mellom svaberg og klitter langs kystene i Afrika, Midt-Østen, Asia, Australia og New Zeeland.

Vi har tidligere anmeldt deres innspilling «Amphibian Ardour» på samme plateselskap fra 2018, og anmeldelsen kan du lese HER.

Men her er det ikke mye snakk om kystvegetasjon og «de bløde kyststriper» å oppleve, med måkeskrik og tøffende båter i solgangsbrisen en varm sommerdag, når de legger heftig i vei med Maris’ «Nilepez», en låt som er inspirert av et brennende luftskip, og hvor det er bare er å skru opp lyden maksimalt og la denne heftige musikken ta oss. Men allerede i andrelåten, Kleins «The Voice Of Dust And Trash», en hyllest til den iranske vokalisten og mesteren i persisk tradisjonell musikk, Mohammad Reza Shajarian, tas det helt ned i starten med originalt, akustisk gitarspill fra Stadhouder, før de andre kommer smygende inn, og vi befinner oss plutselig på et relativt utsvevende og litt kaotisk marked i Midt-Østen, hvor jeg er overbevist om at våre lesere ville følt seg hjemme. Heftig og tøft. Vi får to historier fra Goncalo Almeida («Fuck The Pest» som tredjespor, og «Sex & Pestilence» som er det sjuende sporet), hvor han visstnok jager ut skadedyrdemoner fra heimen, og det er ingen tvil om at han går alvorlig til verks. Og om ikke lydene denne heftige freejazzen representerer jager skadedyrdemonene på dør, så er de demonene han plages med uten hørsel. For i denne korte låten går det virkelig unna i «svingene». Heftig!

Det fjerde sporet er skrevet av Madurai N. Krishnan, uten at det høres ut som bandet følger det østlige altfor mye. Madurai Narayanan Krishnan levde fra 1928 til 2005, og var en indisk komponist og musiker, som var kjent for sine ferdigheter innenfor den karnatiske musikken. Han var kjent for å ha vært dyktig innenfor alle de tre delene av musikken, det vil si det vokale, tekstene og musikken, og ble av mange betraktet som en Vaggeyakara (वाग्गेयकार), en førsteklasses komponist innenfor denne musikken. Her går det også heftig for seg, med heftig og rocka trommespill og et band som avleverer en ytterst heftig versjon av låta som jeg ikke er helt overbevist om at opphavsmannen ville ha elsket. Men vi gjør det! Dette er heftig jazz i landskapet til Ronald Shannon Jackson og James Blood Ulmer, og flerrer tapeten av veggene som var det The Thing med gjester som sto på scenen.

Låten «Zoowiezoo» er skrevet av Klein og feirer, etter sigende, en minneverdig kveld på Berlin-stedet Sowieso, en kveld som tydeligvis ble heftig, hvor mye tydeligvis skjedde og hvor dagen derpå ikke kunne ha vært en god dag. Fritt og freidig, og mye tøffere enn noen av de togene de private transportselskapene som «tøffer» rundt i Europa, noen gan g kan komme opp mot. Energisk og grådig tøft! Kleins «Four20» henspiller på temaet som består av 420 toner, enkelt og greit, men de seks musikerne gjør disse 420 tonene på sin helt spesielle måte med morsom perkusjon i bakgrunnen. Og når de slipper seg løs, er dette en fryd for øregangene.

I «Sex & Pestilence» er det skadedyrbekjempelsen som igjen slipper løs, men denne gangen går de ikke like hardt til verks som i «Fuck The Pest» – i alle fall i starten. Men de lister seg ikke inn på skadedyrdemonene denne gangen heller. De kaster seg i stedet over dem for å fjerne dem fra jordens overflate, og om de får fortsette, vil nok disse skadedyrdemonene havne på «rødlista» fortere enn svint, for denne formen for skadedyrdemonutdrivelse tror jeg fungerer ytterst effektivt.

Så følger Kleins «Sesler 6», en hyllest til Selim Sesler, en tyrkisk klarinettist som døde den 9. mai 2014. Dette er også en heftig låt hvor alle musikerne «peiser» på slik de pleier, og resultatet blir strålende freejazz med en viss kontroll, før de avslutter med eposet «I’ll Call You In A Hundred Meters» som er skrevet av Jasper Stadhouders – en helt annen type låt enn de fleste andre på platen. Her er det Stadhouder som leder an med originalt gitarspill, som fører tankene til flere av de moderne jazzgitaristene innenfor freejazzen, og med de andre musikerne halsende etter i et epos som bygger seg mer og mer opp etter hvert, før det tas ned igjen i det fine temaet, før det braker løs igjen og det hele ender i en real fest i det relativt frittgående landskapet.

Dette er blitt en strålende plate fra noen av de freidigste improvisatørene fra Be-Ne-Lux-landene. De er alle oppfinnsomme, og kommer hele veien opp med «knakende» gode ideer som samlet sett gjør dette til en strålende plate, og et band man bare høre på konsert. Deilig!

Jan Granlie

Tobias Klein (as), Bart Maris (tp), John Dikeman (ts), Jasper Stadhouders (g), Goncalo Almeida (b) og Philipp Maser (dr)  

Skriv et svar