Den svenske trommeslageren, vokalisten og perkusjonisten med mye mer, Sven-Åke Johanssons og den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach sitt prosjekt … über Ursache und Wirkung derMeinungsverschiedenheiten beim Turmbau zu Babel er et musikkdrama som ble fremført på Hebbel Theatre Berlin i 1994. Her møter vi musikerne Shelley Hirsch (vokal), Sven-Ake Johansson (vokal, accordion), Anne LeBaron (harpe), Wolfgang Fuchs (saksofon og klarinett), Dietmar Diesner (trombone), Tristan Honsinger (cello), Alexander von Schlippenbach (piano), Paul Lovens (perkusjon og trommer), Regina Baumgart (dans). Og endelig er dette prosjektet utgitt på to LPer en DVD, et 16-siders hefte og digitalt på Bandcamp.
De to musikerne som styrer prosjektet, har nesten siden «tidenes morgen» eller da frijazzen ble oppdaget i Tyskland, vært to av de viktigste innenfor sjangeren, og de er fremdeles aktive. Begge under feiringen av saksofonisten Peter Brötzmann på Café OTO i London i begynnelsen av februar.
…Über Ursache und Wirkung der Meinungsverschiedenheiten beim Turmbau zu Babel (… om årsaken og effekten av uenighetene under byggingen av Babels tårn) er fortsatt en unik og sjelden gåte: Hva er det egentlig? Johansson har vekselvis kalt det et musikkdrama, en opera og et sangspill. Alt dette er sant, men forklarer ikke mye, og gjenfortelling av handlingen ville heller ikke yte arbeidet rettferdighet. Hovedpersonene beveger seg inne i en slags musikal, hvor vi ikke kun får høre instrumentene deres, men også blant annet en sementblander, murstein og annet byggemateriale. De venter på en byggmester som aldri kommer. Målene i tårnet er blitt endret, det oppstår fullstendig forvirring, og byggingen kommer aldri i gang.
Den virkelige handlingen er ventetiden, som tilsynelatende blir satt ut i livet gjennom musikk, snarere enn å bli en øvelse som går tilbake til teateret og det absurde. Det spilles ikke bare frijazz, men også streitere sanger. I åtte scener synger Shelley Hirsch og Sven-Ake Johansson om mursteinene, tømmeret, varmen rundt middagstid og regnet, frokosten (surmelk med appelsinjuice) og så videre. Shelley Hirsch forteller historien om ‘Broadway Bud’, Dietmar Diesneris klatrer i en stang. Alt dette er ispedd improvisasjoner som danser Regina Baumgart og musikerne kaster inn tilsynelatende tilfeldig. Hva annet er det å gjøre når byggearbeidet er stoppet opp?
I programmet beskriver Johansson sine observasjoner av bygningsarbeidere, som tilbringer en god del av livet når det regner eller snør, mens de skifter klær og så videre i disse såkalte anleggsvognene, vanligvis satt opp i umiddelbar nærhet til byggeplassene. Dramaet foregår i kjernen av en tilnærming som er veldig typisk for ham: å observere hverdagslige aktiviteter og omtolke dem kunstnerisk. Det som gjør det unikt er kombinasjonen av kunstformer: absurd teater, dans, sang og frijazz i like store deler. Hele tiden veksler og blander musikerne seg med hverandre etter hvert som nye ideer dukker opp, noe som til slutt fører til en babylonsk forvirring som blir meningsfullt i seg selv.
Til tross for, eller kanskje til og med på grunn av sin egenart, er denne operaen et av Johanssons nøkkelverk. Det ble fremført tre ganger mellom 1986 og 1994. Lydopptaket av premieren på Stuttgart Statsopera ble gitt ut av selskapet FMP som dobbel-LP i 1989. Lyd- og videoopptakene fra Hebbel Theatre i Berlin fra 1994 presenteres her for første gang, pakket som en boks med to LPer, en DVD, et 16-siders hefte med bilder og liner notes av Johansson, Konrad Heidkamp og Peter Ablinger, pluss 20-siders libretto.
Vi har mottatt den digitale versjonen av verket, så vi kan ikke si noe om DVDen, heftet og alt det andre denne boksen inneholder. Men vi har hatt mer enn nok med musikken. Og det å ha den bakenforliggende historien Johansson har tenkt ut før dette ble et konsertprosjekt, gjør opplevelsen av verket større, og mer forståelig.
Vi får servert ni «szener», og selv om en del av stoffet mer eller mindre er nedskrevet, får vi mer enn nok av kvalitetsimprovisasjon fra Johansson, Schlippenbach og de andre musikerne. Og siden vi kjenner bakteppet, blir dette også en ytterst spennende opplevelse, med noen av våre favoritter sammen med noen musikere som er ukjente, i alle fall for meg. Og det starter relativt rolig – og fritt med Schlippenbach sitt piano, før vi er over i andre del av første scene med Johanssons vokal i front sammen med litt frittgående operavokal fra Shelley Hirsch. Johansson deklamerer en tekst på tysk, mens Schlippenbachs piano boltrer seg under med bassklarinettkommentarer av Wolfgang Fuchs. Johansson fortsetter i «Szene II» med deklamasjon over særlig pianoet. Og herfra og ut er dette en leksjon i hva denne gjengen holdt på med av kreativ «galskap» rundt det å bygge Babels tårn.
Det blir kanskje litt mye av Johanssons deklamering, men for den tyskspråklige, er nok dette fascinerende. Og spillet vi får fra Schlippenbach sine kommentarer til Johanssons deklamering, blir utvilsomt platas høydepunkt. Hans pianospill på dette prosjektet er strålende! Innimellom får vi også spennende (og relativt løse) innspill fra Lovens trommer og perkusjon. Og i «Szene III» får vi en pianosolo fra Schlippenbach som overgår det meste.
Og i starten av «Szene IV» er galskapen virkelig på plass. En blanding av tysk vokaltradisjon i kabaret-stil blandet med frijazz, og en heftig diskusjon mellom vokalistene om appelsinjuice og surmelk, og hvordan de skal gå videre i verket (eller byggingen av Babels tårn). Dette skulle man bare ha sett! Dette er musikalsk humor på sitt beste og mest kreative, før vi glir over i det industrielle og sementblanderen settes i gang, og får lov til å holde på litt alene, før piano kommer inn på strålende måte. Litt fri vokalkunst fra Hirsch sammen med små innspill fra perkusjon og piano. Spennende!
Johansson åpner sammen med Schlippenbach i «Szene V», hvor de snakker om dromedarer, kameler og tropehjelmer fordi det er varmet, i en slags ‘fluxus’-tradisjon, og det er ikke vanskelig å høre hvor salige Misha Mengelberg hadde sine ideer fra. Så kommer Fuchs inn med en ørken-lignende sekvens, før Dietmar Diesner «slenger ut» kraftige meldinger via trombonen, og bandet har tatt oss med på en lang reise bort fra Berlin. Men samtidig er det noe undergrunns-Berlin i hvordan det spilles, og Fuchs kommer tilbake med en kraftfull og eitrandes forbannet solo, som i alle fall forteller at han er lei av å vente. Frittgående og rått saksofonspill på sitt beste!
Johansson og Hirsch kommer inn igjen, og Schlippenbach og Lovens kaster seg over instrumentene som om det var om å gjøre å redde seg selv fra fortapelsen. Fantastisk. Og så dukker også salige Tristan Honsinger opp og tar det hele litt ned. Men det er kun for å bli hørt. Han bygger opp en fin solo som avslutter denne delen på en strålende måte.
Neste del starter med ‘de syv dvergene’ (Hei hå, hei hå …) på vei til arbeid fremført i relativt fri utgave med de to vokalistene over et ytterst kreativt ensemble som tar den kjente låten i «alle» retninger, før Johansson og Schlippenbach styrer det hele i en annen retning. Men hele tiden ligger den «originale» låten i bakgrunnen, og vi får en ytterst fornøyelig versjon og påbygging av tysk frijazz. Hør bare på cellokompet til Honsinger. Og improvisasjonene til de to vokalistene er stor kunst i seg selv. Og Honsinger gir seg ikke. Han og Fuchs går i kompaniskap og avleverer en strålende duosekvens før «byggeleder» Lovens overtar på trommene i velkjent stil. Hirsch fremfører en tekst i operette-tradisjonen, hvor hun blir assistert av Schlippenbach, og som høres ut som det var tatt rett ut av en undergrunns-opera i Kreutzberg (eller innover der). Og den avsluttende pianosoloen til Schlippenbach er aldeles vidunderlig!
I «Szene VI» er det innom «Singin’ in the Rain» og andre låter som handler om regn, og resten av bandet holder på å le seg i hjel i bakgrunnen, og får klar beskjed fra Johansson om å holde kjeft, før «galskapen» igjen får råde. Og heftig, fri improvisasjon, som kanskje skal illudere kraftig regn, får selskap av Hirsch sin voldsomme operastemme. Litt accordion kommer til under vokalen, før det glir over i nesten drømmende spill fra Schlippenbach i sistedelen «Szene VIII». Etter hvert inviterer Schlippenbach de andre musikerne til å være med, med et oppdatert «Monk-spill», før accordion og Hirsch’ vokal kommer inn, og de andre kommer inn – litt etter litt. Så kommer en vakker sekvens med kontrabassklarinett og vokal, mens Johansson vandrer rundt og forteller ett eller annet. Operastemmen kommer inn, og de improviserer og er spontane på en fascinerende måte, som vi (nesten) aldri hører noe lignende av i dagens kreative musikk. Det må i så fall være fra danske Jeppe Zeeberg på en ytterst kreativ dag.
Dette er, uten tvil, det viktigste verket fra svenske Per-Åke Johansson, som bosatte seg relativt tidlig i Berlin, hvor han ble en viktig stemme i det fritt improviserende musikkmiljøet. Og her har han satt sammen en gruppe musikere, hvor alle er like kreative og åpne for impulser, som de vet å utnytte. Gjennom de ni «strekkene» får vi et slags teater med monologer og deklamering, vanvittig opera, blandet sammen med noe av den beste frijazzen jeg har hørt på svært lenge. Det bør bli et folkekrav at … über Ursache und Wirkung derMeinungsverschiedenheiten beim Turmbau zu Babel må bli satt opp igjen ennå mens noen av musikerne er ved sine fulle fem og før de legger den kreative improvisasjonen på hylla. For dette er et prosjekt jeg gjerne vil høre og se på en scene. For å få oppleve dette verket i sin fulle bredde, vil være en gedigen, musikalsk og teatralsk opplevelse!
Jan Granlie
Shelley Hirsch (vokal), Sven-Ake Johansson (vokal, accordion), Anne LeBaron (harpe), Wolfgang Fuchs (saksofon og klarinett), Dietmar Diesner (trombone), Tristan Honsinger (cello), Alexander von Schlippenbach (piano), Paul Lovens (perkusjon og trommer), Regina Baumgart (dans)
