For mange av oss er Vossa Jazz å anse som ‘vårens vakreste eventyr’. I weekenden før påske var det i mange år et obligatorisk rituale å sette seg på toget på Oslo S, ca. klokken 08:00 fredag før påskeuka, for å la gode, gamle NSB frakte oss over fjellet mot Voss.
Det var aldri lov å åpne den første vinflaska før man hadde passert Drammen. Men derfra og opp til Hønefoss, opp Hallingdal og, ikke minst, over fjellet forbi Finse (fem minutters opphold og røykepause), og nedover forbi Myrdal, Urdland, Ygre og Gjeråker mot Vossevangen føltes det nesten som man var barn igjen og ventet på julaften. Personlig foretok jeg denne reisen fra slutten av 70-tallet og nesten hvert år fram til 2014. Etter det ble det en adskillig kortere (og mer edruelige) reiser opp fra Bergen, etter først å ha fløyet fra Københavns Lufthavn. Men også fra Bergen ankom man Voss med tog. Møtet med Voss var overhodet ikke sammenlignbart med hva Gunnar og Bjarne hevdet, da de spilte med Jøkleba på 1990-tallet, om at på Voss stasjon sto det oppmarsjert en gjeng budeier hvis oppgave var å spre de veneriske sykdommene utover Vestlandet. En gang ankom jeg til og med med fly — fra Molde med BA (Bugges Airlines), men det ble (heldigvis) en engangshendelse. Og siden i fjor, har turen til Vossa Jazz foregått til fots, ned Båbrekko, videre nedover Strandavegen og gjennom Vangsgata til Park Hotel, Vossa Jazz sitt hovedkvarter.
Nå er historien om de 50 første festivalene skrevet. Eller egentlig stemmer ikke det. For i det første korona/kovid-19-året, måtte festivalen avlyses. Og året etter var det bare så vidt festivalen ble avholdt, men den reddet seg i land ved at den ble flyttet til september, akkurat da landet ble åpnet igjen etter pandemien.
I boka får vi en beskrivelse av store deler av denne historien. Og, selvsagt, er det kun deler av historien man har mulighet til å få med i en slik bok. Derfor er det i hovedsak den gode, ‘snille’ og positive delen av historien som blir fortalt.
Vi kan lese om hvordan ideen kom opp, mens de to gründerne, Asle Haaland og Lars Mossefinn var på Montreux Jazz Festival for å høre Miles Davis. Og ungdommene fra Vangen lot seg ikke stoppe av et negativt næringsliv og en ikke altfor positiv hotellnæring. De fabrikerte skriveriene til Simon Flem Devold i Sunnmørsposten, om den påståtte store narkotikabruken på Moldejazz, litt lenger nord i landet, medførte at man var redd for at Voss skulle overflømmes av dop, spredt utover bygda av uflidde jazzfans. Dette gjorde at det lokale næringsliv og hotellnæringen var ytterst skeptiske de første årene.
Vi får høre om gjengen som var aktive i oppstartsfasen, hvor festivalen ble en slags forlengelse av Voss jazzklubb. Vi får lese om opp- og nedturer, og hvordan man engasjerte en rekke entusiaster fra Voss og omegn, og om hvor viktige de frivillige er og har vært, og om en periode hvor «kontoret» til Vossa Jazz nærmest var en telefonkiosk på Torgallmenningen i Bergen. Men hele veien synes jeg historien blir altfor lett og enkelt fortalt. Jeg hadde ønsket å høre mye mer fra de involverte og en mer dybdeborende forståelse, enn det det vi får i boka.
Vi får femti års historie relativt kronologisk presentert, og en av de positive tingene ved boken, for den som ikke er altfor opptatt av detaljene, er at den er publikumsvennlig skrevet. Boka går ikke tett på de mange problemene og konfliktene som må ha vært der gjennom de 50 årene. Den problematikken blir omtalt som at alt ble løst internt. Men det er nettopp dette som er interessant for den som vil litt under huden på festivalen. For det er unektelig interessant å lese om hvordan man fikk alle verdensstjernene til bygda over ti mil fra nærmeste flyplass. Hvilke diskusjoner foregikk rundt besøket til Van Morrison (jeg mener å huske at han ikke bare var redd for journalister og fans, men også for terrorister. Som om de skulle ha forvillet seg til Voss i 1988?)
Og allerede ved første gjennomgang av boka fant jeg flere feil, særlig i billedtekstene, men også andre steder. Det mangeårige storbandseminaret er bare så vidt nevnt (dette mener jeg er en alvorlig brist, kanskje ikke minst siden jeg var med på tre av dem), omtalen av den årlige Vossa Jazz-prisen kommer uten mellomtittel, slik at det ser ut som en del av avsnittet over, som handler om noe helt annet. I tillegg er det feil og slurv i noen billedtekster, med feil navn, og at band er omtalt som bak i bildet, uten at det er en eneste musiker i sikte. I billedteksten til plakaten fra 1978 er Joe Henderson nevnt, men ikke Dexter Gordon, som er en minst like viktig del av bildet. Og til billedredaktørens opplysning: Man skriver navnet til musikerne fullt ut: Det er ikke tilgivelig å skrive kun Vinaccia i en billedtekst, når den salige mestertrommeslageren het Paolo til fornavn. Og hvem er bassisten Geir Kamfjord? Jeg me ner å gjenkjenne han som Olaf ‘Knerten’ Kamfjord.
I tillegg hadde det vært greit å få vite hvem som har skrevet hva, for skrivestilen endrer seg mot slutten av boka. Man oppgir aldri nnoen hovedforfatter, men i en slags kolofon mot slutten står Nils Kvamsdal, Linda Eide, Brit Aksnes og Lars Finborud oppført som skribenter, og Brit Aksnes og Nils Kvamsdal som har gjort det de kaller ‘grundig kildearbeid’. Det hadde også vært fint å få vite hvem som har tatt hvilke bilder, uten å måtte gå til registeret bakerst i boka. Her er dessuten teksten trykket i sort på en nærmest vinrød bakgrunn, noe som ikke gjør lesingen særlig enkel.
Et hovedproblem med boka er at mange jazzinteresserte, både nasjonalt og internasjonalt, nok hadde ønsket seg en mer inngående analyse av historien. Dessuten er faktainformasjonen ikke hele veien like etterrettelig. Og innholdsmessig ville jeg, og flere med meg, lese de mer personlige og nære tankene rundt etableringen, både fra Asle Haaland, Lars Mossefinn med flere. Men også intervjuer med flere av de andre festivalsjefene, inkludert «sjefo», som er navnet som ofte brukes på nåværende festivalsjef i permisjon Trude Storheim. Jeg vil lese mer om hvordan de politiske partiene forholdt seg, og hvilke tanker de hadde til etableringen. Jeg vil lese mer om hva som egentlig skjedde internt og politisk med det utsøkte spillestedet Fraktgodsen, og om hvorfor Voss herad avslo å overta spillestedet for en krone. Jeg vil lese om hva de så for seg at Vossa Jazz skulle være, de som booket artistene de første årene. Hvilke forestillinger og ideer hadde de om hva slags festival Vossa Jazz skulle være. Hvordan har disse ideene og den viktige jobben disse gjorde, vært fulgt opp senere. I det hele tatt er det mye jeg savner fra historien.
Jeg savner anekdotene og de gode og «tvilsomme» historiene (jeg vet det er mange av dem), og jeg savner mye av det jeg føler er selve «vossa jazz-sjela», som man merker nesten med en gang man ankommer hovedkvarteret på Park Hotel på fredagen i palmehelgen. De av oss som har Vossa Jazz som en av våre favorittfestivaler ønsker i en slik bok å finne noen av svarene på hvorfor vi er så fascinert av denne festivalen i «fjellbygda» Voss.
Og hva med et avsnitt eller to om plassproblematikken. Om Idrettshallen i forhold til Vossasalen, om hvorfor man gikk bort fra å ha konserter på Fleischer’s Hotel, om de fantastiske lydforholdene i det som nå heter Gamlekinoen og som i mange år var hovedkonsertlokalet.
En viktig ingrediens i en slik historiebok er å gi leseren en oversikt over alle musikere som har spilt på festivalen gjennom de femti årene. For oss som skriver om jazz til daglig, er slike oppslagsverk gull verdt, der man kan finne ut om den og den musikeren har spilt på Voss eller ikke, med hvem, og når og hvor det skjedde.
I tillegg synes jeg delen som omhandler tiden fra 2008 og fram til i dag, er adskillig mindre interessant skrevet enn det som er skrevet om årene før. Det virker som om de siste årene er beskrevet av (en eller flere) andre skribenter enn den øvrige historien. Her synes jeg det blir mye «harelabb» over den nære historien, mer enn en innsiktsfull gjennomgang.
Men alle disse innvendingene kan eventuelt besvares i andre og kommende bøker om festivalen. Dette er blitt en bok for den som liker å se på bilder (og de er det mange av, og noen er interessante, men aaltfor få er gode), og som vil lese en kortfattet og lettlest gjennomgang av Vossa Jazz-historien, uten en dypere forståelse av hvorfor og hvordan Vossa Jazz ble det Vossa Jazz vi nå kan oppleve på 2020-tallet. Og for den på Voss som lurer på hva man skal gi i julegave til den som har «alt», er dette en utmerket gave. Men personlig synes jeg at boken er blitt altfor «enkel».
Dessuten dette: De fleste av feilene i billedtekstene kunne man på en meget enkel måte klart å få rettet opp før ferdigstillelse, ved å kontakte noen av de som har fulgt ‘vårens vakreste eventyr’ over alle eller deler av disse fem tiårene.
Tekst: Jan Granlie
