W4 (Waltersdorph 4) er en kvartett ledet av bassisten og komponisten Anders Waltersdorph Hjemmen, og bandet er satt sammen av musikere med tett tilknytning til NTNU i Trondheim. Foruten Hjemmen, som har laget mesteparten av musikken, består bandet av vibrafonisten Amund Stenøyen, pianisten Hogne Kleiberg og trommeslageren Steinar Heide Bø, og for meg er alle musikerne relativt nye stjerneskudd fra jazzutklekkingsanstalten i Trondheim.
Og som plateselskapet sier så henter musikken inspirasjon fra klare stemmer i jazzens episenter, New York.Samspillet er i fokus og musikken og dens veier formes organisk, men likevel tydelig.Dette gjør musikken konkret, til tross for at lekenhet og improvisasjon i sanntid er i fokus.
Videre sier plateselskapet at albumet er en dokumentasjon av Anders Waltersdorph Hjemmens musikk.
Tittelen, Saturns sjette måne, Titan, er et tilbakeblikk på kikkerten Anders solgte for å kjøpe sin første bass. Platen har derfor flere titler dedikert til måner i vårt solsystem. Mystikken, tomheten og uvitenheten om rommet gjenspeiles i musikken, og vi hører dramatiske, melankolske komposisjoner i en energisk og røff setting. Røttene kommer fra tradisjonell amerikansk jazzmusikk, og av respekt for tradisjonen inneholder plata to standardlåter i tillegg til de seks originale komposisjonene.
Nå har jeg lyttet mye til denne innspillingen, det er derfor det har tatt lang tid før anmeldelsen er gjort ferdig, og jeg har latt meg fascinere av de unge musikerne og deres tilnærming til New York-jazzen. Og de starter med «Anti» hvor Hjemmens legger et slags bassriff som grunnlag for piano og vibrafon. Og herfra og ut er dette en svært lyttervennlig forestilling, hvor det klassiske Modern Jazz Quartet-oppsettet får en fin oppdatering og mye ungdommelig mot.
Og det er dyktige musikere vi får møte. Pianospillet til Kleiberg føyer seg fint inn i den nyere skaren av norske pianister, Hjemmens bass-spill har akkurat den tyngden og pågåenheten vi elsker, og han leverer noen strålende bass-solier som mange har mye å lære av. og trommespillet til Heide Bø er drivende og pågående. Men den mest brukte solisten er Stenøien og hans vibrafon. Nå er historien full av gode vibrafonister, ikke minst fra USA, hvor Gary Burton kanskje er den enkleste å sammenligne med. Men jeg føler at man (nesten) ikke har hørt like godt spill fra Burton siden hans tidlige ECM-innspillinger og Atlantic-samarbeidet med Keith Jarrett.
Musikken veksler fint i intensitet og temperatur, og når de gjør Cole Parters «All of You» og Jenny Greens «Out of Nowhere» føyer de seg godt inn sammen med Hjemmens egne komposisjoner. Dette er blitt en utgivelse fra et band jeg håper ikke blir en engangsforetredelse. Vi vil ha mer av dette, for dette er musikk med røtter i 60-tallet, hvor unge musikere foredler tradisjonen på aller beste måte, og gir oss ytterst deilig musikk. Og lyden, som Kyrre Laastad står for, er noe av det beste jeg har hørt på lenge. Og coverkuunsten, laget av Hjemmen, er et nydelig kunstverk i seg selv.
Jan Granlie
Anders Waltersdorph Hjemmen (bass), Amund Stenøyen (vibraphone), Hogne Kleiberg (piano), Steinar Heide Bø (drums)
