
W4 (Waltersdorph 4) er en kvartett ledet av bassisten og komponisten Anders Waltersdorph Hjemmen, og bandet er satt sammen av musikere med tett tilknytning til NTNU i Trondheim. Foruten Hjemmen, som har laget mesteparten av musikken, bestÄr bandet av vibrafonisten Amund StenÞyen, pianisten Hogne Kleiberg og trommeslageren Steinar Heide BÞ, og for meg er alle musikerne relativt nye stjerneskudd fra jazzutklekkingsanstalten i Trondheim.
Og som plateselskapet sier sÄ henter musikken inspirasjon fra klare stemmer i jazzens episenter, New York.Samspillet er i fokus og musikken og dens veier formes organisk, men likevel tydelig.Dette gjÞr musikken konkret, til tross for at lekenhet og improvisasjon i sanntid er i fokus.
Videre sier plateselskapet at albumet er en dokumentasjon av Anders Waltersdorph Hjemmens musikk.
Tittelen, Saturns sjette mÄne, Titan, er et tilbakeblikk pÄ kikkerten Anders solgte for Ä kjÞpe sin fÞrste bass. Platen har derfor flere titler dedikert til mÄner i vÄrt solsystem. Mystikken, tomheten og uvitenheten om rommet gjenspeiles i musikken, og vi hÞrer dramatiske, melankolske komposisjoner i en energisk og rÞff setting. RÞttene kommer fra tradisjonell amerikansk jazzmusikk, og av respekt for tradisjonen inneholder plata to standardlÄter i tillegg til de seks originale komposisjonene.
NÄ har jeg lyttet mye til denne innspillingen, det er derfor det har tatt lang tid fÞr anmeldelsen er gjort ferdig, og jeg har latt meg fascinere av de unge musikerne og deres tilnÊrming til New York-jazzen. Og de starter med «Anti» hvor Hjemmens legger et slags bassriff som grunnlag for piano og vibrafon. Og herfra og ut er dette en svÊrt lyttervennlig forestilling, hvor det klassiske Modern Jazz Quartet-oppsettet fÄr en fin oppdatering og mye ungdommelig mot.
Og det er dyktige musikere vi fÄr mÞte. Pianospillet til Kleiberg fÞyer seg fint inn i den nyere skaren av norske pianister, Hjemmens bass-spill har akkurat den tyngden og pÄgÄenheten vi elsker, og han leverer noen strÄlende bass-solier som mange har mye Ä lÊre av. og trommespillet til Heide BÞ er drivende og pÄgÄende. Men den mest brukte solisten er StenÞien og hans vibrafon. NÄ er historien full av gode vibrafonister, ikke minst fra USA, hvor Gary Burton kanskje er den enkleste Ä sammenligne med. Men jeg fÞler at man (nesten) ikke har hÞrt like godt spill fra Burton siden hans tidlige ECM-innspillinger og Atlantic-samarbeidet med Keith Jarrett.
Musikken veksler fint i intensitet og temperatur, og nÄr de gjÞr Cole Parters «All of You» og Jenny Greens «Out of Nowhere» fÞyer de seg godt inn sammen med Hjemmens egne komposisjoner. Dette er blitt en utgivelse fra et band jeg hÄper ikke blir en engangsforetredelse. Vi vil ha mer av dette, for dette er musikk med rÞtter i 60-tallet, hvor unge musikere foredler tradisjonen pÄ aller beste mÄte, og gir oss ytterst deilig musikk. Og lyden, som Kyrre Laastad stÄr for, er noe av det beste jeg har hÞrt pÄ lenge. Og coverkuunsten, laget av Hjemmen, er et nydelig kunstverk i seg selv.
Jan Granlie
Anders Waltersdorph Hjemmen (bass), Amund StenĂžyen (vibraphone), Hogne Kleiberg (piano), Steinar Heide BĂž (drums)