Etter suksessen med «Groove du Jour», som ble kåret til årets beste album i 2019 av franske Academie du Jazz, kommer Yes! Trio tilbake med sitt tredje album «Spring Sings». De tre musikerne har bakgrunn fra Detroit (trommeslageren Ali Jackson), Boston (pianisten Aaron Goldberg) og Israel (bassisten Omer Avital), men alle har sin base i New York. Av de ni komposisjonene på platen, er seks gjort av Jackson og to av Avital, pluss at de gjør Coleman og Leights «The Best Is Yet To Come» og Irvin Berlins «How Deep Is The Ocean».
Dette er musikere som har sin forkjærlighet for musikk som svinger på godt, «amerikansk» vis. Noe som bevises ved at Jackson har vært sisteskanse hos blant andre Buster Williams, Craig Handy, Lincoln Center Jazz Orchestra, Wynton Marsalis, Joshua Redman og Kurt Rosenwinkel, for å nevne noen. Og spiller han med disse, så skal ha svinge på «amerikansk» vis. Goldberg har av New York Times blitt omtalt som en «post-bop pianist of exemplary taste and range», og har også spilt på plater med Joshua Redman, mens Avital har spilt med musikere som Roy Haynes, Jimmy Cobb, Nat Adderley, Walter Bishop jr., Al Foster, Kenny Garrett, Steve Grossman og Rashied Ali, for å nevne noen.
Og de starter med Jacksons «Spring Sings», som passer perfekt mens vårsola har begynt å steke på utsiden av skrivestua. Det er en litt forsiktig komposisjon, hvor bassen får en fremtredende rolle på grunn av en fin solo. Og herfra og ut, beveger de seg fint og «ubekymret» gjennom pianotrio-historien fra tidlig 60-tall og framover til et godt stykke inn på 70-tallet. Andresporet, Jacksons «2K Blues» er en deilig og lett vårblues som svinger upåklagelig med fint pianospill og drivende komp. Avitals bass-solo i «Bass Intro to Sheikh Ali» er en fin intro til «Sheikh Ali» som glir lett og ledig framover, før vi får «standarden» «The Best Is Yet To Come», som låter som ca. 500 amerikanske pianotrioer, med eneste forskjellen at her låter den lettere og mer positiv enn hos mange andre, noe som skyldes Goldbergs utmerkede pianospill. Spillet har litt Bill Evans i seg, men uten det melankolske som karakteriserte Evans, og både bass og trommespill er akkurat slik det skal være i en trio som dette.
Balladen «Sanción» av Jackson er en mer ettertenksom sak, og er en vakker komposisjon hvor vi nesten sitter og venter på at Monica Zetterlunds vokal skal komme smygende, mens Jacksons «Omeration» er en raskere sak, hvor de tre virkelig får bevist hvilke utmerkede musikere de er, før vi får den ihjelspilte «standarden» «How Deep Is The Ocean» (det perfekte quizz-spørsmål), som glir fint av gårde uten de store utfordringene, men med fint og avslappet spill fra trioen, og hvor Goldberg spiller nydelig.
Hele veien er dette svingende jazzmusikk som får oss til å senke skuldrene og musikk vi gjerne hører på en jazzklubb en lørdag ettermiddag før alvoret setter inn. Innimellom synes jeg kanskje trommespillet blir litt statisk, men med Goldbergs utmerkede og tilbakelente pianospill, blir dette ren glede og avstressing. Og man skal merke seg bass-spillet til Avital, som er fremragende hele veien.
Jan Granlie
Aaron Goldberg (piano), Omer Avital (bass), Ali Jackson (drums)
