Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

YUSEF LATEEF

«Atlantis Lullaby – The Concert From Avignon»
ESSENTIAL, 5990450

Den amerikanske saksofonisten, fløytisten, multiinstrumentalistenm komponisten og pedagogen Yusef Lateef (William Emanuel Huddleston) er en av de legendariske jazzsaksofonistene og fløytistene som aldri har blitt regnet helt med i toppen av listene, selv om han var en utmerket saksofonist, og ikke minst fløytist. I tillegg spilte han de fleste treblåserinstrumenter  fra bambusfløyte til fagott. Han gjorde ei røys med plater i eget navn, pluss at han spilte med Dizzy Gillispie, Cannonball Adderley, Elvin Jones, Miles Davis, Joe Zawinul, Don Cherry og Milt Jackson.

Hans Atlantis Lullaby, er i følge pressemeldingen, et oppsiktsvekkende funn, Her får vi en aldri tidligere hørt konsert spilt inn i Avignon, Frankrike, med Yusef Lateef i et kvartettsett med pianisten Kenny Barron, bassisten Bob Cunningham og trommeslageren Albert «Tootie» Heath. Blant høydepunktene er en fantastisk fløyte/pianoduett av Lateef og Barron som spiller pianistens vakre ballade, «A Flower», samt blant annet utmerkede og kreative versjoner av «I’m Getting Sentimental Over You», Lateefs «Yusef’s Mood» og Barrons «The Untitled». Prosjektet ble produsert av Zev Feldman og utgitt i samarbeid med Yusef Lateef Estate. Lyden er overført og remasteret fra de originale konsertbåndene som er lisensiert fra arkivene til Institut National de l’Audiovisuel (INA). Konserten er utgitt på 2 CDer og 2 LP-er på 180 g vinyl for Record Store Day, og inneholder et fyldig hefte hvo, Bennie Mauphin, r blant andre Kenny Barron, Adam Rudolph, Alberth «Tootie» Heath, Reggie Workman, Joe Lovano, Tia Fuller, James Carter og Sonny Rollins uttaler seg om Lateef, i beste, amerikanske ånd.

De starter med en fremragende versjon av «Inside Atlantis» med hele kvartetten i storform, før vi får fløyte og pianoduetten «A Flower», som er en vakker ballade, hvor jeg legger spesielt merke til Barrons fine spill. «Yusef’s Mood» er en drivende «fest»-låt av en blues, i en stil som, nesten alltid, skulle være med på slike mkonserter. Fint spill fra alle fire, og igjen legger jeg merke til Barrons fine spill. Dette er en typisk «jam»-låt som de fire kunne ha spilt i timesvis, men de runder av etter drøyt 17 minutter, og da har de vel sagt det som skal sies om denne bluesen. Så avsluttes den første platen med Heath sin «Loveland Lullaby» hvor Heath plukker fram sin indiske fløyte og vi får en fin duo med han og Cunninghams bass.

Den andre platen starter med Roy Brooks blueslåt «Eboness» med Lateefs fløyte i front. Jeg må innrømme at jeg har adskillig mer sans for Brooks egen versjon på platen Ethnic Expressions fra 1973, men det kan vi leve med. Her får vi fløytespill kombinert med en slags vokal, som jeg ikke synes fungerer helt godt, men Barrons pianosolo er strålende. Dette er også mer som en «jam session», som faller i god jord hos det franske publikummet, før de gjør den fine balladen «I’m Getting Sentimental Over You» med Lateef tilbake på tenorsaksofonen. Han var en utmerket balladetolker, og får mye ut av denne standarden. Men også her legger jeg merke til Barrons fine pianospill, mens jeg synes Cunninghams bass blir litt for dominerende i lydbildet.

Så avrunder de med Barrons «The Unititled», en drivende avslutning som svinger «herfra til månen» med utsøkt tenorsaksofon- og pianospill, og med noen friske «påslag» fra Heath. Dette er en låt de sikkert kunne holdt gående i timevis, men klokkes inn på i underkant av 26 minutter. Når Lateef «drar av gårde» på tenorsaksofonen kan han ofte minne en del om Sonny Rollins, men han har ikke den samme utholdenheten som Rollins. Her får en litt merkelig bass-solo fra Cunningham, som tar låten (nesten) inn i et slags åndelig landskap, noe Lateef helt sikkert følte seg bekvem med. Og personlig gir jeg et ekstra pluss for Barrons frittgående solo mot slutten, som må være noe av det frieste han har gjort.

Dette er blitt en fin og variert utgivelse med Yusef Lateef, hvor de sju komposisjonene inneholder både det drivende og tøffe, balladene og det mer åndelige, som Lateef var opptatt av. Og som alltid, er det deilig å høre Kenny Barrons fine pianospill sammen med Lateef.

Jan Granlie

Yusef Lateef (tenor saxophone, soprano saxophone, flute), Kenny Barron (piano), Bob Cunningham (bass), Albert «Tootie» Heath (drums, indian flute)