Konserter

ACT jubilerer i København

JAZZHUS MONTMARTRE, KØBENHAVN 14. DESEMBER 2017: Det tyske plateselskapet ACT er i ferd med å avrunde sitt 25-årsjubileum. Det gjør de blant annet med en tre dagers «festival» på det legendariske Jazzhus Montmartre i København, etter å ha brukt mesteparten av 2017 på å markere at Siggy Loch og hans stab har holdt selskapet gående i et kvart århundre, med lignende markeringer rundt om i Europa.

Første kveld av jubileet, sto i solopianistenes tegn. Man hadde invitert den polske pianisten Leszek Mozdzer til å åpne ballet, før de fortsetter i dag med den franske sopransaksofonisten Emilie Parisien sammen med accordeonisten Vincent Peirani, før det hele avsluttes med et fyrverkeri av en duo med den finske pianisten Iro Rantala og den norske saksofonisten Marius Neset.

Det var relativt godt besatt på stolradene på Montmartre denne hustrige torsdagskvelden. Og Mozdzer fikk de frosne kroppene som kom inn fra kulden i Store Regnegade raskt varme, med heftig musikk. Han startet relativt svevende, men avslørte raskt svakheten, enten i Montmartres flygel, eller i lydproduksjonen. For når pianisten beveget seg helt øverst i registeret, var lyden helt forferdelig. Riktignok bedret dette seg etter hvert, så vi får gi skylden på lydproduksjonen mer enn Montartres flygel.

Allerede fra start beviste Mozdzer at han er en glimrende tekniker. Han kan hele den polske jazzhistorien, og allerede som tredje låt får vi et fint eksempel på den poilske jazzhistorien, når han bega seg ut på en komposisjon av Krzysztof Komeda, dette unikummet av en polsk komponist, orkesterleder og pianist. Komedas litt melankolske stemning, som er blitt en slags rettesnor for mange polske (og særlig nord-Europeiske) pianister, særlig de senere årene, fikk i starten god behandling, men etter hvert synes jeg Mozdzer ville bevise altfor mye i sitt spill.

Han benytter hele pianoets register, hele tiden. Noe som gjør at vi som lyttere blir stressa av å høre på, og to relativt lange sett med dette «kjøret», blir rett og slett altfor mye av det gode. Jeg ble sittende og savne Bill Evans mens det pågikk som verst, og hadde Mozdzer kunne lest mine tanker, og rettet seg litt etter det, så hadde nok undertegnede forlatt Montmartre etter to sett, adskillig mer fornøyd og uthvilt enn det jeg var i går. Han gjorde egne komposisjoner, pluss noen fra Chopin, som også fikk relativt heftig behandling,

Men Mozdzer er en dyktig pianist. Han har full kontroll på det tekniske, og han kjenner jazzhistorien. Derfor var det synd at han absolutt skulle bevise for oss, hele tiden, hvor flink han er. I stedet for å la seg selv, og publikum, få muligheten til å trekke pusten innimellom.

Tekst og foto: Jan Granlie