Konserter

Forza Børneværnet

5E, KØDBYEN, KØBENHAVN 7. MAI 2018: Noen ganger er jazz så absurd og morsomt at man bare må gi seg over. En av disse opplevelsene hadde vi i kveld på Mandagsklubben på 5e i Kødbyen i København.

Vi startet litt sent denne mandagen, siden vi hadde besøk av noen drikkfeldige nordmenn som hadde vært veldig klare for en burgunder i solsteken på Frederiksberg. Men etter at de hadde forlatt åstedet, til fordel for middag, bar det ned i Kødbyen for å få med oss mest mulig av kveldens program på Mandagsklubben.

Det betyr at man ikke fikk med seg bandet Tiger, som består av den italienske og Københavnbosatte trioen Emanuele Maniscalco – piano, Francesco Bigoni – saksofoner og Federico Corsini – bass. Men de tre spiller såpass ofte i København, at vi lover å komme tilbake til dem senere.

Så vi startet med gitaristen Marc Solborg som gjorde et solosett, og som imponerte stort. Vi har ikke alltid vært like begeistret for Solborgs gitarspill, og har synes at det blir litt stillestående og uinteressant fra tid til annen, men denne kvelden syntes jeg han gjorde seg fortjent til honoraret. Alene på den lille scenen, kun med gitaren og noen effektbokser, skapte han en slags «Bill Frisell goes modern»-avdeling som satt som ei kule. Spennende improvisasjoner i sin enkelthet, og en utvikling i settet som var spennende.

Deretter var det klart for denne månedens Artist In Recidense, duoen TakOrchestra. I kveld med gjestene Kasper Tranberg på trompet, Kasper Tom på trommer og Mariusz Praśniewski på bass. TakOrchestra består av saksofonisten Malwina Kolodziejczyk og trombonisten Andy Jarosinski, to musikere som med denne månedens oppdrag, vil invitere inn musikere til sin duo som vil bringe ny og spennende musikk «til gards».

Og spennende ble det også denne kvelden. Ikke minst takket være trompeteren Kasper Tranberg. Han høres ikke altfor ofte ute på de danske jazzklubber, noe som er synd, for en bedre og mer kreativ og spennende trompeter skal man lete lenge etter. I tyillegg fungerte det godt med Kasper Tom, som vi best kjenner fra sitt Berlin-prosjekt med pianisten Alexander von Schlippebach og bassklarinettisten Rudi Mahal. Begge disse fungerte strålende denne kvelden, sammen med den tredje gjesten, bassisten Mariusz Praśniewski. Med det mener jeg overhode ikke at de to «hovedpersonene» ikke gjorde jobben sin, for både trombonisten Andy Jarosinski og, ikke minst, saksofonisten Malwina Kolodziejczyk leverte strålende spill. Hun var litt anonym i perioder, men i de partiene hun slapp seg løs, fikk jeg assosiasjoner både til Phaorah Sanders og tidlig Archie Shepp. Det virket på mange måter som at de to ville holde seg litt i bahgrunnen for å fremheve gjestene, noe de lykkes godt med, med de musikerne de hadde invitert med denne gangen.

Så kom det man i første rekke hadde kommet til 5e for å høre denne kvelden. Bandet Børneværnet har eksisert mer eller mindre siden 1978. Selv omtaler de bandet som en katastrofe helt fra starten. I presseskrivet til kveldens Mandagsklubb, blir de til og med omtalt som «The Worst Band In Denmark». Og det sier ikke så rent lite. Bandet består av musikere hvor kun trommeslageren Ole Rømer regnes som profesjonell musiker. Mens de andre er glade amatører som har passert «middagshøyden» og som har det usigelig morsomt hver gang de spiller sammen. Sist de spilte på 5e var for tre-fire år siden, så det var sannelig på tide med en reunion.

Og for en konsert de leverte. I starten annonserte saksofonist og vokalist Søren Erichsen (hovedbildet) at vi kun skulle få høre kun dansenumre, men om alt som ble fremført var egnet til å engasjere ved bordene, er jeg sterkt i tvil om, mest på grunn av det relativt frie i fremførelsene av de mer eller mindre kjente numrene. . Sammen med gitarist og vokalist Søren Hegstrup, bassist og vokalist Niels Christensen og perkusjonist Søren Friis, serverte de oss skjeiv, rufsete og heftig musikk i en blanding av punk, jazz, rock og pop, hvor versjonene av ABBAs «Mama Mia» godt blandet med Albert Ayler, og en svært sjarmernde versjon av «Please, Release Me» var de store høydepunktene. Uhøytidelig, ustyrtelig morsomt og medrivende så det holdt. Jeg må si jeg ble overrasket både over Erichsens saksofonspill og Christensens bass-spill, mens Friis congas-opptreden nok var preget av litt lite øving (selv om tamburinspillet var upåklagelig). Men det spilte ingen rolle. Rømer holdt fortet med stor overbevisning, og et relativt fullsatt 5e elsket det de fikk høre.

Det er faktisk litt merkelig at man kan har slike band gående i Danmark. Noe slikt hadde nesten vært utenkelig i Norge, mens man i Finland har M.A. Numminen som en god representant for denne galskapen av musikk. Som man bare må elske!

Da bandet Fish Story skulle gå på, hadde vi fått mer enn nok denne kvelden. Lattermusklene var rett og slett utslitte. Og resten av kvelden ble litt som man i Norge kaller «å hoppe etter Wirkola» (dere dansker som ikke forstår hva det betyr får bare spørre meg). Så etter Børneværnet, valgte vi å entre «det sorte lyn» av en sykkel å komme oss hjem for å rapportere om kveldens konserter.

Og en konsert med Børneværnet var en kulturhistorisk begivenhet som mange hadde satt av tid til. Og vi håper at det ikke blir siste gangen vi får mulighet til å høre denne gjengen samlet. Selv om det gikk rykter i forkant om at bandet ble oppløst på øving rett før konserten, noe som tydeligvis ikke medførte riktighet, men som muligens var et rykte som var satt ut for enten å dempe forventningspresset, eller for å gjøre dette til en konsert man bare MÅTTE ha med seg. Uansett håper jeg det blir flere muligheter for å høre dem igjen, om ikke så mange år.

Tekst og foto: Jan Granlie


Malwina Kolodziejczyk


Kasper Tranberg


Kasper Tom