MORE & MORE & MORE & THE INSTANT GRATIFICATION, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 3. DESEMBER 2015:
I en spesialimportert SUV, dryppende av råolje og rett fra ulvejakt i Nordmarka, kommer M&M&M&The Instant Gratification. For å bøte på det norske overforbruket dyrker de en krysspollinering av akustiske og elektroniske arter, der de håndplukkede musikerne bygger et nytt økosystem. Dette landslaget av improvisasjonskunstnere tar med seg Vågans komposisjoner og kølsvarte visjon om menneskers plyndring av kloden og gjør det til gripende og selvantennelig jazz. Det er ingen spøk, – og det blir flott musikk av det!
Slik lyder forhåndsomtalen – og det er åpenbart at vi blir alle nysgjerrige. Men kanskje ikke minst gjelder det oss som – nesten – kunne vært den tekstens forfattende «ironi-generasjons» foreldre.
Men mer enn det, vi er også gamle nok til å være det familiære opphavet til den «instant gratification»-generasjonen som ligger i bandets navn. Samtidig er vi også selv barn av «More & More & More»-generasjonen – den generasjonen vi brukte vår ungdom til å revoltere mot.
Midt mellom disse sitter vi, «Limits to Growth»-generasjon som ble unge voksne med troen på at vi kunne gjøre en forskjell. Den gangen hadde vi troen på at musikken kunne gjøre en forskjell – at musikk faktisk var sterkere enn krutt! Men den store drømmen vår sluknet.
Men så. Før vi har gitt helt opp, kommer vi til Nasjonal jazzscene denne kvelden og ser noe vi har lengtet etter lenge. Det som møter oss denne kvelden er et fyrverkeri av et orkester, et orkester som gir oss gamle raddiser håp om at det allikevel finnes en ny framtid. Etter at vi nå aldrende generasjoner så til de grader har spilt fallitt med de politiske målsettinger som var så dyrebare for oss i vår ungdom. Her ser vi at for noen få gjenlevende av oss idealister henger kanskje fortsatt snøret!
Akkurat som vi den gangen satte vår lit til musikkens radikale kraft – og svevde på en radikal plattform laget av nederlandsk pastisj-jazz – Wiebe Beijker Kollektief og Instant Composers Pool Orchestra, – av Charles Mingus Jazz Workshops, og av Charlie Haden og Carla Bleys Liberation Music Orchestra drar nå Brønnøysundværingen Ole Morten Vågan i gang med orkesteret som på plakaten altså heter More&More&More&The Instant Gratification, men som like gjerne kunne vært beskrevet som The Climate Liberation Orchestra.
Et politisk statement som slår knock out – på linje med det Cecilia Brækhus gjør med sine konkurrenter – på det aller meste av det som skjer i europeisk jazz og impro for tiden. Og Vågan har valgt seg ut et mesterlag for å foredra sin musikk. Sofia Jernberg på vokal, Fredrik Ljungkvist på klarinett og tenorsaksofon, Espen Reinertsen på tenorsaksofon og bassklarinett, Eivind Lønning på trompet, Morten Qvenild på klaver, keys og elektronikk, Gard Nilssen på trommer – og kapellmester Ole Morten Vågan på bass.
Med låt-titler som «The Hypocrisy», «Food Chain Reaction» – som overhodet ikke dreier seg om hva som skjer gjennom det menneskelige tarmsystemet, «Plastic Wave» – det enorme beltet av mikroplastikk som svømmer mellom Afrika og Australia, «Me Tar-Sand, You Jane», «Soil Survivors» og «Plastic Rock» er budskapet åpenbart. Vietnam-krigen er slutt for lenge siden, klima-krigen har bare såvidt begynt!
Nå kunne jeg gitt en tradisjonell musikkanmeldelse som gikk gjennom låtene og musikernes bidrag, men det virker totalt meningsløst. Det er et helhetlig verk som framstår denne kvelden. Riktignok ikke fullendt, det skrubber noen steder, og det går litt hals over hode inn i mellom.
Men som helhet fungerer det til fulle. Ikke minst er det – midt oppe i det seriøse politiske budskapet – preget av en musikalsk lekenhet med alle de nevnte tradisjonene. Og en åpen bruk av noe som litt pretensiøst kan kalles orkestrale tradisjoner, både innenfor og utenfor denne politisk orienterte musikksjangeren.
Den satt!
Tekst: Johan Hauknes
