Konserter

En feiring i Misha Alperins ånd

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TIRSDAG 5. JUNI 2018: Den 11. mai 2018 forlot læreren, musikeren, komponisten og filosofen Misha Alperin oss. Vår nekrolog over Misha Alperin kan du lese her.

Av denne tør det framgå hvilken sentral figur han var, og fremdeles er, i utviklingen av norsk improvisert musikk i det tjueførste århundret. Misha Alperin hadde gjennom sitt professorat i improvisert musikk ved Norges Musikkhøgskole, en betydelig innflytelse i hvilken vei norsk improvisasjonsmusikk har tatt de tre siste tiårene.

Du må tenke sjæl
Misha Alperin var en lærer og veileder som selv mislikte alle tanker om å danne skoler. Han var verken ute etter å skape kopier av seg selv eller å fortelle sine studenter om hva som var sannheten! Hans grunnleggende beskjed var den samme som Trond Viggo Torgersen kjente tekst: «Du kjenner at nå, det er nå du må stå for det du gjør sjæl/…/Ikke late som du ikke mente det du sa».

Og ikke minst kjenner vi Misha Alperin igjen når Torgersens tekst avslutter: «Ikke si som andre/…/ Du må tenke sjæl!» Hans grunnleggende idé, og det han hele tiden drillet inn i sine studenter, var at du må finne din egen stemme, «du må tenke sjæl». Hvor er du i dette? Hvilken historie er det du vil fortelle meg? Hvor er ditt hjerte?

Men allikevel, når vi lytter til norsk improvisert musikk de siste to-tre tiårene, kan vi på så mange områder — og i mange av hans studenter — kjenne igjen Misha Alperins filosofi, hans estetikk, og hans ideer. På tross av hans uttrykte anti-skole-holdning har han slik det framstår for denne skribenten, allikevel lykkes i å skape en skole. For det finnes en Alperin-skole i Norge.

Mislykkes Misha? Skapte han allikevel en skole av disipler? Nei, svaret er at Alperin lykkes, han skapte ikke en stilistisk skole! Det han har skapt er mer av en meta-skole!

Det er ikke en skole, slik han selv var motstander av det, Misha Alperin har overhodet ikke skapt en stil-skole. Han har ikke skapt en serie med Alperin-disipler som kan gjenskape hans musikalske ideer og uttrykk, som kan spille Alperin som Alperin — eller bedre.

Det han har skapt er derimot noe helt annet, noe som dermed bidrar til å understreke Misha Alperins storhet i norsk musikkliv. Han har lagt et grunnlag blant sine studenter og blant mange av oss andre som hørte på ham, til å forstå individualiteten og personligheten i hvordan vi tilnærmer oss musikk, lytter til den, forstår den, og hvordan jeg personlig velger å utøve musikken! Hvor er min stemme?

Midt i musikken
I dette kjenner vi også igjen hans egen musikalske filosofi. For Alperins betydning for moderne samtidsmusikk går langt utover den rollen han har spilt ved Norges musikkhøgskole som lærer, mentor og kulturskaper. Han virket som soloartist og og han virket i samarbeid med andre musikere. Først og fremst med Arkadij Shilkoper og Sergei Starostin i duo- og trio-settinger, og i samarbeidet mellom Moscow Art Trio og vokalensemblene Bulgarian Voices og Huun-Huur-Tu.

Alperin har åpnet opp nye musikalske rom i grensesjiktet mellom jazz-, tradisjons- og samtidsmusikk. Skal jeg kortfattet sette ord på det jeg opplever er prinsippene bak Alperins musikalske estetikk, så er det space, room og dynamics. Hvordan utnytter du de musikalske rommene, de fysiske rommene og hvordan former og utfolder du musikkens dynamikk i disse rommene?

Men en slik dekonstruktiv analyse mister en vesentlig dimensjon i Misha Alperins kunst. For sentralt i hans budskap var hele tiden dette … viktigheten av det helt uventede. Viktigheten av å forberede seg på at det uventede kan skje. Og ikke minst, viktigheten av å fange dette uventede, og gjøre det til en integrert del av musikken.

Og ikke minst, ikke være redd for å gjøre feil! «It’s not the note you play that’s wrong – it’s the note you play afterwards that makes it right or wrong», skal Miles Davis ha sagt. Og ved det du spiller etterpå, det er da du gir av deg selv. Viser hva du har å gi. Viser du deg selv i denne musikken? Er du (i) musikken? Er musikken (i) deg?

Det er slike spørsmål Alperin oppfordret ikke bare musikere, men oss alle, til å stille til oss selv. Ved å gjøre det kan vi ta eierskap om eget uttrykk, om vår egen historie, om vår sannhet om hvem vi er og vil være.

Jeg er musikk!
Det var derfor et helt riktig valg for mange av oss at NMH — som hadde vært hans basis i tjuefem år — satte av siste dag av den to uker lange sekvensen av eksamenskonserter på Victoria til å feire Misha Alperin. Og sette av kvelden til en musikalsk feiring av disse spørsmålene.

På kort varsel hadde Norges Musikkhøgskole satt av denne siste dagen til en gedigen buffet av musikere som ville minnes Misha Alperin, hans musikk, hans virke og hans tanker om musikk, om livet og om kjærligheten til musikk.

Norges musikkhøgskole og Nasjonal jazzscene inviterte til en feiring av Misha Alperin, der scenen var fylt av nåværende og tidligere studenter av Misha, samarbeidspartnere, venner — til sammen en fantastisk rekke med musikere og kolleger som ga sin hyllest til Misha — Remembering Misha – a celebration in music.

Å få oppleve hans musikk, hans musikalske framføringer og høre hans tanker om musikk — og om livet — førte for mange av de tilstedeværende til at verden ble et mye bedre sted å være. Og dette preget hele denne vidunderlige kvelden på Victoria!

For det var ikke en kveld preget av sorg og savn etter Misha. Det ble en kveld som gjenspeilte alt det Misha Alperin sto for. Det ble en kveld som uttrykte glede over musikkens kraft, og som ble et klart uttrykk for Alperins musikalske estetikk og filosofi.

«Jeg er musikk — og musikken vil aldri dø!» sa han da livet gikk mot slutten. Og slik føles det for de av oss som har blitt påvirket av ham. Det ble derfor en strålende kveld der Alperins kraft og styrke, hans humoristiske sans, hans ideer ble konstituerende for kveldens program og uttrykk.

Hvis fram din egen stemme, uttrykk din musikk med hjertet. Jeg vil høre deg! Og som flere av hans studenter har blitt fortalt, «du er for lydig!». Ikke vær lydig — vær ulydig! Et prinsipp som alltid har minnet meg om Miles Davis’ krav til sine medmusikanter, «don’t play what’s there — play what’s not there!». Spill deg selv!

The Art of Making Mistakes
De siste årene har han arbeidet med prosjektet «The Art of Making Mistakes». I innledningen til skriftet med samme navn, skriver Alperin,

«Making mistakes is part of life; learning from one’s own mistakes is part of life’s wisdom; turning one’s own mistakes into inspiration to move forward is a true art. … My aspiration is to improvise on this topic, and I look forward to your active participation.»

Men mer enn det, han forventer din aktive deltakelse. Det er ikke formet som et krav om deltakelse, men at konsertframføringen, «the performance», konstitueres og formes i vekselvirkningen mellom den utøvende kunstner og den deltakende tilhører. Han konkretiserer dette: Moscow Art Trios plater påvirker ikke lytterne i samme grad som offentlgie framføringer gjør. Det som skjer på en scene, skjer aldri i et platestudio. Hvordan forklarer han det?

«… the reason lies in communication … I used to agree with Glenn Gould who meant that perfection is possible only in the place of solitude, and called the audience ‘the offspring of hell’».

Etter dette fortsetter han, «however, my own experience proves just the opposite. I found that my audience … is vital to me». Men gjennom hans tilnærming til og utøvelse av sin musikk, engasjerte han også publikum. Og publikummet opplevde at Alperin ble sentral for dem.

En feiring av musikken
Det ble som rektor Peter Tornquist annonserte innledningsvis; dette skulle ikke være en minnekveld om Misha Alperin, det skulle være en feiring av minnet om og arven etter ham. Og det ble det til gangs. Jeg var ikke den eneste som opplevde det som at Alperin satt og fulgte med, med det lille, rare smilet på plass i høyre munnviken. Og med glimtet i øyet!

Et variert program var satt sammen av viserektor Morten Halle og Alperins etterlatte ektefelle Evelina Petrova, samt NMHs produksjonssjef Lars Kurverud. Etter avslutningen av konserten kunne de tre svare positivt, akkurat slik Johan Borgen gjorde med tredjeboka om Lillelord Wilfred Sagen — har vi ham nå? Ja! Og ja igjen! «Vi har ham nå»!

Og vi vil alltid ha ham! For minnet om Alperin, og minnet om denne kvelden vil alltid leve med oss. Så også minnet om Alperins musikk, og kanskje aller størst, minnet om alle møtene med Misha Alperin selv mens han utøvde og presenterte sin egen musikk.

For en kveld det ble! Det startet med en video av Alperin alene ved et piano, som ble ledet over i et arrangement for Oslo Kammerkor. Og da Evelina Petrova også entret scenen som solist, reiste nakkehårene seg. I et herlig arrangement synger Petrova en russisk folketone over Kammerkorets framføring av den amerikanske folketona «The Good Old Way».

Etter dette blir vi servert fmange flotte bidrag. Det er ikke mulig å dekke alle, men noen utvalgte må nevnes. Første settet avsluttes med en vakker og meditativ, jeg er fristet til å omtale det som en «neo-romantisk», fortolkning av Stings «Fragile», framført på klaver av Helge Iberg.

Andre sett åpner med en framføring av fem av årets andreårstudenter av Misha Alperin ved NMH. Ruben Gilje, Allesandro Sgobbio, Anni Rorke og Kai von der Lippe på el-piano og klaver, og Michaela Antalova på trommer. Gilje ga oss et innblikk i en åpen time på høyskolen med Misha Alperin, og introduserte deretter komposisjonen «Drops» av von der Lippe. Studentenes knipsing skulle illudere Misha Alperins dirigering og markering av musikken studentene framførte.

Pianisten Tarjei Lienig, som vi bl.a. så i JazzINTRO 2016, framførte den innledende «Aria» fra Johannes Sebastian Bachs «Goldberg Variasjoner». Det er for mange av oss ikke mulig å lytte til denne musikken uten å bli minnet om Glenn Goulds nærmest monomane jakt på den «riktige» framføringen av verket. Klarest uttrykt gjennom sammenligningen av Goulds unge, freidige 1955-versjon og den mer modne og reflekterte 1981-versjonen. Mens den første klokker inn på rundt 38 minutter, er den andre versjonen vel 51 minutter.

Lienig tar framføringa et steg videre. Han senker tempoet enda et stykke fra 1981-versjonen. Dette fører til at arien får en sår(bar)het og melankoli, selv om den er skrevet i en brusende freidig G-dur. Det oppleves som at linjene nesten faller fra hverandre, nesten knekker sammen under sin egen vekt. Men i det skapes også en dynamikk i musikken som går ut over det jeg har hørt før. En sårhet som får deg til å sitte helt ytterst på stolen.

Torgrim Sollid fortalte levende historien om da han traff — og hørte — Alperin første gangen. Da Misha Alperin spilte på KNA-hotellet i Oslo i 1993, hørte Sollid, «den beste versjonen av Monks ‘Blue Monk’ jeg noensinne har hørt!». På hans spørsmål til Alperin om hvorfor han likte Thelonious Monk, svarte han, «han er forskjellig fra de andre». Fordi han er seg selv. Hvoretter Sollid på trompet og vokalisten Guro Gravem Johansen framførte ei låt som omfattet «Blue Monk», koplet sammen med ei norsk folketone.

Duoen Arkadij Shilkloper og Vadim Neselovskij er en duo som har spilt over store deler av verden de siste fem-sju årene. Duoen slapp nylig sin nye plate, «Lustrum». Men den som entret scene først var den russiske etno-musikkviteren og vokalisten Juliana Svetlitchnaia. Hun framførte, etter hvert over Shilklopers fluegelhorn, en russisk folketone. Mot slutten koplet hun dette sammen med ei norsk folketone, ei voggevise, og fikk dermed til fulle demonstrert de transnasjonale linjene i folkemusikken.

Shilkloper ga oss deretter et vidunderlig innblikk i sitt første møte med Alperin i 1985, i hans møte med en musiker som forlangte at han skulle presentere «your own music!», ikke noen andres. Duoen Shilkloper/Neselovskij avsluttet det andre settet med tittellåta «Last Snow» fra deres første plate i 2013.

Tredje sett ble en drøy time der høydepunktene nesten sto i kø. På programmet sto det at punkt 3 på dagsordenen var en duo med Eyolf Dale og Rob Waring. Men ikke nok med det, sammen med disse to kom også Arkadij Shilkloper ut på scenen med . Sammen leverte de tre en versjon av Alperins «Unisons» — om ikke en Alperin-slager, så i hvert fall det nærmeste vi kan komme et tema av Alperin som er kjent og kjært for mange.

Mange av oss kan ikke høre «Unisons» uten å høre Alperins spesielle sangteknikk parallelt med temaet. Spesielt hans off-beat bruk av tungespissen, med den spesielle effekten det gir. Dale ga oss en helt annen vokal versjon. Denne trioen skulle jeg ønske jeg kunne høre mer av.

Shilkloper forteller oss etterpå den fantastiske historien om hvordan låta ble til. Da han møtte Alperin første gangen i 1985, fikk Shilkloper en kassettape av Alperin, med et lengre opptak av Mishas helimproviserte pianospill. Et opptak av en slags spontant skapt «stream-of-conciousness» ved klaveret.

I dette opptaket hørte Shilkloper et tema han ble fascinert av, så fascinert at han traanskriberte det og tok det med til Alperin neste gang de møttes. Shilkloper foreslo at de skulle spille dette — temaet som fikk navnet «Unisons» — og viste fram transkripsjonen.

– Hva er dette?, var Alperins svar. – Det er din låt, det er noe av det du spilte på kassetten, var svaret. – Interessant, svarte Alperin, og begynte synge temaet fra bladet. De–de-de-de–de-de-da—de-de-da-dah. Og låta var født; én-stemmig fra de to. Og etter hvert alle oss andre. Misha Alperin lærte sangen fra Arkadijs transkripsjon av Alperins improvisasjoner på et klaver.

En kvartett bestående av Shilkloper, Dale, Trygve Seim på sopransaksofon og vokalisten Sonia Borisova framførte en stor, men alt for kort og liten, perle. Som muiskalsk avslutning framførte en kvartett bestående av Shilkloper, Neselovskij, Petrova og felespilleren og fiolinisten Vegar Vårdal (hovedbildet) Mishas «Tender mornings» i et arrangement fra en av Alperins siste prosjekter.

Evelina Petrova fortalte oss at 5. mai, seks dager før han gikk bort, fikk han henne til å skrive ned hans siste idé, «Seven fairytales for twelve musicians». Den nevnte sangen, som Petrova karakteriserte som «vår familiesang», skulle inngå i dette verket.

Avslutningsvis fikk vi vist et opptak med Misha Alperin hjemme, der han reflekterer over de store spørsmålene i livet — og står fram som den reflekterende tenkeren. Slik også hans musikk gjør — og vil alltid gjøre.

For som han selv sier — jeg er musikk. Musikken er ham selv. Dermed vil han alltid være med oss, alltid være hos oss.

Slik han var denne kvelden på Victoria – Nasjonal jazzscene.

Tekst og foto: Johan Hauknes