Konserter

En i uendelige baner sig slyngende straale

MAIJAZZ – AVSLUTNINGSKONSERT I ROGALAND TEATER, SØNDAG 8. MAI 2016: Vi avslutter våre rapporter fra Maijazz 2016 ved å forlate Stavangerensemblet som tittelkilde. I stedet velger vi oss en linje hvor Sigbjørn Obstfelder beskriver selve livet  å åpne med i dag. Linjen er hentet fra diktet «Venner» som åpnet hans hovedverk Digte, utgitt i 1893.

Grunnen er enkel, linjen kan også ses som å beskrive ikke bare Obstfelders egne tekster og dikt fra hans akk så korte 33-årige liv, men også konserten På kjøkkenet med Sigbjørn Obstfelder denne søndagen.

For det er i Obstfelders ånd og navn den siste dagen i denne 28. Maijazz står. I år markeres dikterens – født i Stavanger i 1866 – 150 års-dag. Riktignok faller selve dagen på 21. november, men 8. mai sto Obstfelder fram i Rogaland Teater, i regi av Maijazz og prosjektet Obstfelder 150 år under Sølvberget – Stavanger kulturhus.

Til å forestå en konsertal markering av Obstfelder, hadde Maijazz hyrt inn Kitchen Orchestra. Dette musikerkollektivet som de siste elleve årene ytterligere har framhevet Stavanger-scenen som en av de mest nyskapende ensemble-baserte jazz-scenene innenfor en friformig tradisjon.

I år var oppdraget til Kitchen Orchestra noe annerledes enn før. Til å skrive musikk for ensemblet hadde man trukket inn en av de fremste norske komponistene for store ensembler. Han er vel mest kjent gjennom sine egne orkestre Listening Ensemble og The Grieg Code. Vi snakker da selvfølgelig om Geir Lysne.

Humoristen Geir Lysne og den sterke humoristiske dimensjonen til kjøkkenavdelingen kom klarere fram – fra begges side – enn jeg har hørt det noen gang før. Dette ble ytterligere forsterket av den rollen Christian Eriksen hadde som formidler av og kommentator til Obstfelders tekster i konserten.

Det humoristisk livsbejaende forsterkes ytterligere av at bandet er kledt opp i antrekk som bringer tankene tilbake til det Stavangerske borgerskapets klesmoter i de glade 1890-årene. Men samtidig har antrekket hos enkelte et akkurat passe shabby preg til å skape assosiasjon til Obstfelders eget liv i den bohem-fattige utkanten av det borgerskapet han var født inn i.

Nå er vel kanskje ikke akkurat det livsbejaende det de fleste forbinder med Sigbjørn Obstfelder. Mange – og, har jeg inntrykk av, spesielt gutter – har i 15-16-års alderen blitt slått til bakken over gjenkjennelsen av eksistensiell fremmedgjøring i Obstfelders dikt «Jeg ser»:

Jeg ser på den hvide himmel, / jeg ser på de gråblå skyer, / jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden. / Dette er altså klodernes hjem.
En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse, / jeg ser på de tusende vinduer, / jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden. / Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.
Jeg ser på de velklædte herrer, / jeg ser på de smilende damer, / jeg ser på de ludende heste.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser . . . .
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt . . . .

Om du spør hvilke av Obstfelders dikt folk husker – er det vel «Regn» som nevnes etter «Jeg ser» – og her er det en annen side av Obstfelder som kommer fram:

«En er en, og to er to – / vi hopper i vand, / vi triller i sand. / Zik zak, / vi drypper på tag, / tik tak, / det regner idag / …»

Men det er mer å hente hos Obstfelder. Mye mer. Og noe av det fikk Kitchen Orchestra, Geir Lysne og Christian Eriksen virkelig fram i de snaue to timer denne konserten varte.

Og latteren satt løst fra det øyeblikk Eriksen og Lysne stiger ut på scenen iført livkjole og flosshatt. Jeg ser paret som uttrykk for Obstfelders to sider – det er dikteren og forfatteren i Eriksens skabelon, mens Geir Lysne representerer musikkens betydning i hans liv. Obstfelder skal etter sigende ha vært en habil fiolinist – og drømte i tider om å bli komponist.

Siden både de og bandmedlemmene er iført sorte eller grå sløyfer – også de kvinnelige medlemmene – og de dessuten er uten vester, er ikke dette bare et herreselskap som sløyfene indikerer. Uten vester – da er vi invitert til haraball!

«Brændevin! Skål! / Klink, så det høres i himlen! / Klink, så de hører, vi morer oss! / Brændevin! Skål! / Vi er helvedes stolte sønner! / …»

Dermed er det også løs snipp! Lysnes komposisjoner er vakre, morsomme, lattervekkende og tåredryppende. Musikken balanserer strålende mellom komponerte deler og åpne felt hvor medlemmene i Kitchen Orchestra spiller ut friere, helimproviserte strekk.  Selv om det oppleves som feil – Kitchen Orchestra er først og fremst et kollektiv – må jeg framheve bl.a. Didrik Ingvaldsens og Gunhild Seims herlige trompetspill, Dag  Egil Njaas herlige samplinger og en herlig saksofonrekke med Arild Hoem, Glenn Henriksen og Petter Fadnes.

Og ikke minst Geir Lysnes fantastiske humoristiske sceneframtreden og kroppsspråklige kommunikasjon med Christian Eriksen. Over det hele sprer Eriksen utover utdrag av Obstfelders dagbøker, og brev bl.a. til broren Herman, med (alt for få!) spontane sidekommentarer. Dessuten: Nå har jeg også sett flosshatt som medvirkende instrument under en konsert med improvisert musikk. Ubetalelig.

Da Nils Henrik Asheim kommer vandrende opp gjennom salen – kledt i vår tids «casual» stil – og skrider inn på scenen mens han spiller på et melodika, framstår det som en herlig pastisj over Obstfelders fortsatte relevans for vår egen tidsperiode.

Og da Eriksen avslutter med å dekonstruere og rekonstruere «Regn» … zikk zakk … før Lysne leder orkesteret gjennom siste avdeling, er vi fyllt av glede og varme … det regner ikke idag!

For jeg er endelig – etter alle disse år – kommet på rett klode!

Lysnes musikk og KOs utøving av den og deres friere eksegeser er noe av det aller beste jeg har hørt fra begge kanter. Maijazz og Sølvberget må sørge for at dette prosjektet ikke blir begrenset til denne ene dagen i mai i Stavanger. Flere trenger denne medisinen fra tre stilskapere og innovatører – KO, Geir Lysne – og Sigbjørn Obstfelder, Norges første modernist.

Obtfelder er død! Leve Obstfelder!

Tekst: Johan Hauknes