Konserter

Innspurten ble norsk!

UMEÅ JAZZFESTIVAL, 27. OKTOBER 2019: Så rundet vi av årets Umeå Jazzfestival med å gå til kirke, i tillegg til å gjøre de siste krampetrekninger på jam session i StudioJazz.

Og vi startet i Backens kyrka et stykke utenfor sentrum. Her fikk vi møte Moldeprosjektet til Alf Hulbækmo med Trondheim Jazzorkester, som fikk Jazzstipendiatprisen i Molde i 2018, som innebar et samarbeid med Trondheim Jazzorkester. Og dette tror jeg kanskje er den minste utgaven av musikerpoolen Trondheim Jazzorkester jeg har hørt.

Alf Hulbækmo er født den 17. mars i 1992, og er organist, pianist, munnspiller, saksofonist og vokalist, Han er bror til trommeslageren Hans Hulbækmo fra blant annet band som Atomic, Broen, Skadedyr og Moskus, og er sønn til musikerparet Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen.

Denne versjonen av Trondheim Jazzorkester består av vokalistene Siri Gjære, Harald Relling Nilsen og Rohey Taalah, Hild Sofie Tafjord på valdhorn, Ole Jørgen Myklebust på trombone, Håkon Aase på fiolin, Katrine Schøtt på celle, Hildegunn Øiseth på trompet, Eirik Hegdal på sopransaksofon og klarinett, Andreas Winther på trommer, Caroline Skjørshammer på dans og David Solheim på utmerket lyd.

Vi fikk 13 «strekk» som åpnet med «Inngang» og ble avsluttet med «Vevinenjo», og mellom disse skjedde det mye – virkelig mye. Bandet spilte på Moldejazz i sommer, som en slags tilbakebetaling av prisen de fikk året før, og skal man tro meldingene derfra, så var det en vellykket konsert.

Men det var i juli, og nå har vi havnet i vintertiden i Vesterbotten, og i den nyoppbygde Backens kyrka, sitter Hulbækmo nesten litt for seg selv borte ved orgelveggen til venstre for publikum. Bak han sitter på rad fiolin, cello og saksofon og på motsatt side trombone, trompet og valthorn. I midten sitter trommeslageren og bak han igjen de tre vokalistene.

Og det starter med Hulbækmos orgel. Stille og varsomt, før Hegdals sopransaksofon bryter inn som om det var Jan Garbarek som satt der foran. Og derfra og ut, tok bandet oss med på en reise vi aldri tidligere har vært med på. Ut av det håpløse og fiendtlige universet vi til daglig oppholder oss i, og inn i et slags «syrete» landskap vi ikke har vært i siden vi hørte svenske Bo Hansson første gangen for mange år siden. Det er kirkemusikk på sin helt egen måte, og Hulbækmo fører de andre musikerne og publikum med på en vidunderlig reise vekk fra dagens jordklode og over i noe hvor det hersker fred og fordragelighet.

Han skriver spennende melodier, og arrangementene for Trondheim Jazzorkester er originale, spennende og med interessane lydsammensetninger. Ikke så mye er ren jazz, men det spiller ingen rolle. Dette er Hulbækmos musikk som ligger i grenselandet mellom kirkemusikk, samtidsmusikk og jazz, som ikke veldig mange andre gjør han etter.

Det blir umulig å fremheve andre musikere enn Hulbækmo selv i dette «verket», for alt var så samspilt og helhetlig at solistrollene inngikk som en naturlig del av den store komposisjonen.

Innimellom tenkte jeg både på Duke Ellington og Gil Evans i det vi fikk høre, men musikken hadde egentlig ikke så mye med noen av dem å gjøre. Dette var Alf Hulbækmos musikk fra start til mål, og den er han en mester til både å lage, arrangere og framføre med et strålende gjeng av musikere med base i Trondheim.

Så rundet festivalen for alvor av med jam session i StudioJazz. Denne avslutningsfesten har i alle år vært en ytterst hyggelig affære, hvor man har satt sammen noen spennende prosjekter som en stor takk til alle iherdige og frivillige medarbeidere. I år ble det litt annerledes, kanskje på grunn av probelene med organiseringen og finansieringen av festivalen som jeg har nevnt tidligere, men jeg hadde egentlig forventet et litt høyere nivå enn det vi fikk i år. La gå at festivalsjef Lennart Strömbeck er en gammel gitarist, men å gjøre dette til et slags regionalt mesterskap i gitarspill, falt ikke helt i smak hos undertegnede. Men det var en og annen virkelig dyktig, ung utøver som var oppe, som lokalmiljøet bør hegne om framover.

Virkelig fart i «særken» ble det først når den norske vokalisten Rohey Taalay entret scenen og gjorde en standardlåt så det svei i veggene, noe som virkelig fikk kapellmester Anders Persson til å våkne. Ellers var bidraget fra altsaksofonisten Jonas Knudsson i «St. Thomas» med på å gjøre nachspilet til en helt ok avslutning på en strålende festival. Men kanskje man skulle lage et nytt spesialprosjekt på siste konserten igjen neste år, så alle kan forlate festivalbyen med et stort smil om munnen?

Tekst og foto: Jan Granlie


Alf Hulbækmo


Vokalistene i Trondheim Jazzorkester, Rohey Taalah, Harald Relling Nilsen og Siri Gjære


Rohey Taalah på avslutningsjam i Umeå