TAMPERE JAZZ HAPPENING, 3. DAG, 05. NOVEMBER 2016: Så var vi framme ved selve hoveddagen under Tampere Jazz Happening. På lørdagen er det alltid «stinn brakke», folk er ute for å få seg en fest, og de fleste av oss vet jo hvordan det foregår når dette folkeslaget skal ha seg en fest, og vi hadde forventet musikk som tålte høylydt snakking og diskusjoner.
Men det fikk vi ikke, i alle fall ikke hele tiden.
Det startet med den australske trioen The Necks, med Chris Abrahams (piano), Tony Buck (trommer) og Lloyd Swanton (trommer). Jeg har hørt bandet et par ganger tidligere, og fikk høre fra bandmanageren at sist jeg hørte dem hadde de hatt en dårlig dag. Derfor hadde jeg håpet en fin opplevelse med det desidert mest omtalte bandet fra Australia siden Kylie Minogue.
The Necks er et band som dyrker det meditative nesten hele veien. Og de minuttene jeg hørte dem denne lørdagen, var intet unntak. Og jeg forstår det ikke! Jeg forstår rett og slett ikke hva som er så bra med en pianotrio hvor det ikke skjer noen ting! En kollega sa til meg at han et stykke ut i konserten måtte en tur tilbake på hotellet, men da han vendte tilbake ca 20 minutter senere, befant trioen seg fortsatt på samme sted i musikken.
I stedet så vi fram til møtet med det «gamle» bandet Krakatau, som gjorde furore i Finland på 90-tallet med flere strålende innspillinger, blant annet på ECM. De steppet inn på kort varsel, etter at islendingen i ADHD måtte avlyse på grunn av en ulykke.
Krakatau stilte på denne konserten med fire perkusjonister fra Senegal, bosatt i Tampere, som de spilte med fra tid til annen for ti år siden. Krakatau består av gitaristen Raoul Björkenheim, bassisten Ulf Krokfors, saksofonisten Jone Takamäki og trommeslageren Ilmari Heikinheimo, med Björkenheim som kapellmester.
Å for en konsert det ble! Fra første til siste tone ble dette en kommunikasjon og overbygging mellom afrikansk trommetradisjon og nyere finsk jazz, som passet perfekt. Riktignok var det partier hvor Heikinheimo ikke helt visste hvor han skulle legge seg mellom de andre trommene, men med kilovis med god energi, trøkk og musikalitet, ble dette en strålende opplevelse. Og som min danske kollega sa det: Her må det være noe forkært, for vi hygget oss jo hele tiden!
Selv om Krakatau med sine afrikanske gjester tok stor plass på scenen, ble det enda trangere når første del av formiddagsøkta skulle avsluttes med den franske pianisten Eve Risser White Desert Orchestra. Og også en helt annen musikk enn den vi fikk fra de finske heltene. Eve Risser (bildet under) kjenner mange fra duoen Donky Monkey, eller fra flere mindre prosjekter de senere årene. Hennes store band innbefatter ei røys av relativt unge musikere, i hovedsak fra Frankrike, og med en relativt original besetning, hvor både fløyte, fagott og bass-saksofon inngår.
Risser har skrevet musikk som gjennomgående dreier seg om steiner og landskap. Musikken er ofte litt meditativ, uten å bli stillestående som hos The Necks, men også heftig og tøff, som ei låt midtveis i settet hvor vi spesielt la merke til utsøkt og funky bass-spill fra Fanny Fourneyron. Ellers var selvsagt Risser hovedpersonen i bandet, men vi merket oss også den norske trompeteren Eivind Lønning, gitaristen Julien Desprez, saksofonisten Benjamin Dousteyssier, og helt mot slutten, også saksofonisten Silke Eberhard, som var hyret inn som vikar (og som ikke kjente altfor mange av musikerne fra før).
Dette ble nok et høydepunkt på festivalen, og i dag spillerde på festivalen i Berlin. Så hvis du befinner deg i den byen i dag, så vet du hva kvelden skal brukes til! Da Risser gjorde solokonsert på Kongsberg jazzfestival for et par år siden, uttalte kollega Hauknes etterpå, at Eve Risser skal spille i hans begravelse. For min del kan hele Desert Orchestra mer enn gjerne få spille i min!
Etter noen få timers pause, var det klart for kveldsøkta. I Tampere deler man inn konsertrekken i hovedsalen i to på lørdag. Først tre konserter midt på dagen, og så tre på kveldstid. Man løser billett for tre konserter av gangen, noe som gjør at publikum nesten garantert får med seg musikk man liker.
Kveldsøkta startet med det som ble regnet som hovednavnet, i alle fall for de med en viss jazzhistorisk balast innabords. Saksofonisten Charles Lloyd er en levende legende. Siden midten på 60-tallet, da han gjorde furore med sin kvartett bestående av «ungdommene» Keith Jarrett (piano), Cecil McBee (bass) og Jack deJohnette (trommer), har han, med visse helsemessige pauser, vært en av de ledende saksofonistene i verden. Jeg hørte han sist, for bare noen uker siden, på Jazzhouse i København, med et litt annet band enn de han hadde med seg til Finland. Her fikk vi høre pianisten Gerard Clayton, bassisten Reuben Rogers (som sist) og trommeslageren Kendrick Scott. I København syntes jeg Lloyd virket litt utilpass med sine medmusikanter, noe som også kunne merkes, særlig på pianist Jason Moran, men denne kvelden i Tapere var det helt annerledes.
Lloyd var avslappet, tilbakelent og han spilte som en Gud, hele den tiden eders utskremte fikk overvære musikken. Innimellom hørtes han nesten ut som Stan Getz, men med sine helt spesielle fraser som kjennetegner Lloyd. Her får man jazzhistorie, samtidig som «sjefen sjøl» ser framover, og på mange måter setter skapet på plass for sine etterkommere. En fantastisk seanse!
Vi valgte å drope konserten med saksofonisten Donny McCaslin, som er blitt kjent fordi han medvirker på David Bowies siste album. Men det er ikke nok til å få denne anmelderen til å stille meg i kø for å høre på.
I stedet valgte jeg Telakka, og duokonserten med dagens mest aktive musiker, Raoul Björkenheim og fløytisten og saksofonisten Juhani Aaltonen. Dette ble en neddempet seanse, hvor kommunikasjonen mellom de to var fenomenal. Björkenheim er en musiker som takler det meste, og hans tidligere lærer, Aaltonen, spiller fløyte som ingen andre, og hans spillestil er like lun som hans personlighet. En svært hyggelig stund.
Så var det tilbake over torget i snå og kulde, for å høre dub-stjernene Sly Dunbar (trommer) og Robbie Shakespeare, sammen med live sampler Vladislav Delay, gitarist Eivind Aarset og trompeter Nils Petter Molvær (bildet over). Dette er et prosjekt som har pågått et års tid, og ryktene fra fjorårsturneen var ikke altfor positive, så jeg var ytterst spent på om bandet hadde utviklet seg siden den gang. Nå fikk vi høre at det var noe sykdom i bandet, og et en av de to jamaicanerne ikke var helt i toppslag, men det gjorde ingenting for min opplevelse av konserten. Jeg hadde hørt at prosjektet var veldig styrt på de to «eldre» herrenes premisser, men det var overhode ikke tilfelle denne kvelden. Helt fra start var det Molvær som var frontmann. Han fikk mye plass til å gjøre sine nydelige trompetutspill over et utrolig stødig komp. De to nordmennene regjerte i store deler av konserten, med Molværs kjente stemme og Aarsets fine gitarpålegg i bakgrunnen. Og det er flott å se en eldre herre som Robbie Shakespeare sitte der, nesten urørlig med bassen å swinge som ingen andre.
Vi fikk også med oss en liten av av Krakataus (uten afrikanere) konsert i Telakka. Her hadde alle blodfansene fra 80- og 90-tallet benket seg for å høre sine gamle helter gjenoppstå. Læremester og «mentor» Juhani Aaltonen sto med en finger i hvert øre og smilte gjennom store deler av konserten, og mye av den gamle settlista ble gjennomgått med stor suksess. Dette var tredje spillejobben for Raoul Björkenheim denne dagen, men det kunne overhode ikke merkes på hen, der han dro oss gjennom den ene strålende rock/jazz-låta etter den andre. Et tett og fint samspill, som bør fortsette inn i evigheten.
Så rundet vi av lørdagskvelden med det britiske ska-bandet til saksofonisten Lee Thompson. Sammen med bassisten Mark Bedford var de i sin tid med i bandsuksessen Madness, så vi hadde noen forventninger om et solid party sent på kvelden. Men dessverre ble dette mer patetisk enn godt. Det var som å være tilstede på en pub i England en vanlig lørdagskveld, hor en gjeng avdankede musikere hadde fått seg en spillejobb.
Så da var det bare å tømme glasset, bevege seg ut i kulden på ny, og finne den varme dyna.
Tekst og foto: Jan Granlie
