MOLDEJAZZ 2020, MANDAG 13. JULI 2020: Så er vi på plass i Molde igjen. For noen uker siden var det ikke mange av oss som trodde at det ble noen tur i år til denne byen som ingen forlater med merker på sin sjel. Men Hans-Olav Solli og hans kumpaner har satt seg ned og skapt et nedskalert, og ganske så interessant program. Utelukkende basert på kortreist musikk og musikere.
Etter åpningen tidligere i dag, se egen sak, var det så som vanlig tid for åpningskonserten i Bjørnsonhuset kl 18.00. Et tidspunkt som hver mandag i uke 29 innebærer at årets Moldejazz for alvor er i gang. Og i år er det altså Arild Andersen Group som skal åpne ballet med Karin Krog som gjest.
Det er en duo med lange historiske spor i Molde-festivalens annaler som står på scenen under denne åpningskonserten. Da Arild Andersen spilte med Karin Krog første gangen skrev kalenderen 1968. I Molde kino spilte de den gangen med Terje Bjørklund på piano, Carl Magnus «Calle» Neumann på alt-saksofon og Svein «Chrico» Christiansen på trommer. salt peanuts*‘ utskremte medarbeider var av svært naturlige grunner ikke tilstede den gangen. Men vi var definitivt tilstede da de to sto på scenen sammen i Bjørnsonsalen 52 år seinere.
Det er altså to virkelige Molde-veteraner som setter seg stevne denne dagen, de historiske sporene går tilbake til de dager da «Kikkan» Sættem og årets Molderose-mottaker «Pingen» Hansen rådde grunnen sammen med blant annet Petter Petterson. Karin Krog har vært med siden begynnelsen, hun var på de to aller første festivalene i 1961 og 1962, mens altså Andersen var på plass første gang sju år seinere. Med Karin Krog som årets residerende artist, eller Artist-in-Residence som det gjerne omtales som, er dette den første av i alt fem konserter vi får høre med henne i løpet av uka.
Men nå er det altså Arild Andersen og hans medmusikanter, Marius Neset på saksofon, Helge Lien på piano med Håkon Mjåset Johansen på trommer. Og altså Karin Krog på vokal. Her følger Christen Hvams anmeldelse av konserten.
Mimremagi med Andersen
I fysisk forstand var det helt sikkert minst to meter mellom musikantene i Arild Andersen Group under åpningskonserten i Bjørnsonhuset i går ettermiddag. Men i melodisk forstand var det den heteste omfavnelse.
Sjefen sjøl på bass, Marius Neset på saksofon, Helge Lien på piano og Håkon Mjåset Johansen ved trommene var spillekåte så det forslo etter lang tids musikalsk karantene. Og da Karin Krog entret scenen sånn omtrent midtveis i konserten, og vadefuglaktig forsiktig tok plass foran mikrofonen kuperte hun ingenlunde den fantastiske opplevelsen som så langt allerede var bekreftet.
Ingenting er altså som det bør være når dette hersens viruset fortsatt grasserer. Derfor er det ekstra hyggelig å meddele at konserten som sparket i gang årets sekstiårs-jubilerende Moldejazz ble en begivenhet direkte befordrende for sinnets glede. Har du, som undertegnede, løst medlemskap i foreningen for melodisk jazz i finfilte arrangementer var møtet med Arild Andersen Group den pureste gefundenes fressen. Konserten ble en praktfull musikalsk defilering av Andersens spenn over femti år med musisering fra en scene på Moldejazz.
Men la oss ta det fra begynnelsen. Andersen var ikke bombastisk, men mente at nettopp denne konserten godt kunne være hans femtiende opptreden i Molde. Et jubileum i seg selv, altså. Så skal det være sagt at Andersen er en betydelig bedre musiker enn forteller, men hans anekdotiske og smått humoristiske verbale drypp mellom låtene fungerte fint på en kveld hvor nettopp mimringens magi skulle spille hovedrollen.
Og hva kan sies om disse musikerne som ikke allerede er blitt sagt. Andersens vidunderlige syngende, melodiske tone ligger under hele veien, noen ganger brå, nærmest plektrende, andre ganger som oppstøt av et voldsomt buldreri, for så å endre karakter fullstendig til noe andebysk kvekkende, men altså først og fremst denne vakre melodiøse brummingen som den pureste gastronomi for øregangene. Og trommis Mjåset Johansen er en trollmann med trommestikkene, noen ganger vispende i varlige skyv over trommeskinnet, andre ganger eksploderende i et voldsomt spetakkel, som et skybrudd av lyd som der og da hudfletter jorden. Saksofonist Marius Neset, vekslende mellom sopran- og tenor-sax, med dette strøk av noe coltranesque i tenorspillet sitt, huggende toner blandet med disse luftige melodilinjer som sender deg lukt opp i himmelens avdeling for flukt og ekstase. En himmelvendt blanding av fanfarisk fnyseri og melodiske mandler i grøten. Og så, ikke å forglemme, pianisten Helge Lien så insisterende til stede han også, med fingre stundom taslende over tangentene – som bedrev han et slags musikalsk tafseri – andre ganger krafsende med voldsom kraft i klaviaturet, med hendene som reptiler på jakt etter et bytte.
Det blir simpelthen vakker musikk av slikt. Denne anmelder er ikke godt nok bevandret i Arild Andersen katalog til å ramse opp sangene som ble spilt denne uforglemmelige kveld. Men så er da dette heller ikke kvelden for låt-leksikalske oppramsinger. Flere låter fra Masqualero sto i hvert fall på programmet, og generelt var det nok 80-tallet som fikk den største oppmerksomheten. Og apropos 80-tallet; Herr Andersen var naturligvis present under den legendariske nattkonserten med Miles Davis i ’84, og skjebnen ville det slik at han havnet på samme fly som Miles og bandet fra Molde til Oslo. Men flyet måtte mellomlande i Ålesund og Andersen fikk sitt epifaniske nær-Miles øyeblikk på Vigra flyplass. Faktisk, ifølge Andersen – temmelig nøyaktig i én meters avstand – altså mellom Miles og Arild, og det helt uten smittevernregime.
Og hva skal vi så si om Karin Krog, årets Artist in Residence? Hun kom til syne i en flammerød kjole omtrentlig halvveis i konserten og startet med den emblematiske hymnen «Break of Day in Molde». Noen fuglelyder gjenlyder over scene og sal, slike som fyller himmelen når de første streif av demring finter natten vekk. Hun runder av med Frank Fosters «Shiny Stockings» med Krogs karakteristiske stemme over en nærmest telepatisk tilnærming mellom bass og piano. Til slutt kommer «Don’t get Scared» som Stan Getz og The Swedish All-Sars skrev helt tilbake i 1951, og som Krog selv fremførte ti år senere på den aller første moldejazzen. Vi gleder også til fortsettelsen.
Men først og fremst var det Arild Andersen Group sin kveld.
Seinere på kvelden var det tid for prisvinnerkonserten til fjorårets JazZtipendiat, Johan Lindvall. Dette er våre refleksjoner etter konserten.
Johan Lindvall
Reser du mycket? Nej
En spennende versjon av Trondheim Jazzorkester satte seg stevne sammen med komponisten i Teatret Vårt på Plassen mandag. Fjorårets JazZtipendiat, Johan Lindvall, skulle framføre sitt verk «Dialoger/Monologer».
Johan Lindvall, opprinnelig fra Kungsbacka i Sverige, har gjort Osloboer av seg etter å ha bodd i Norge siden 2010. Han fyller 30 år i år, og er nok ikke et allment kjent navn i det norske jazzuniverset, men mange har nok sett og hørt ham i flere sammenhenger, blant annet i forbindelse med hans prosjekt Torg. Lindvall har etter blant annet en mastergrad fra Norges Musikkhøgskole etablert seg som en nyskapende og spennende ny stemme i det norske jazzlivet.
Verket han har skrevet til prisvinnerkonserten beskrev han som å integrere tekst, musikk og film til en helhetlig fortelling. Prosjektet har vært helt ulikt hva Trondheim jazzorkester har gitt seg i kast med tidligere: Filmatiske elementer, monologer, dialoger og musikk forenes og foredles i ett felles uttrykk, alt skrevet, komponert og regissert av Lindvall.
Dette handler om å skape en versjon av deg selv som du kan stå for, en versjon du slipper å skjemmes over. Musikken bygger opp om dette. Komposisjonens ulike lag og kontraster samvirker med tekstens repetitive, nesten maniske natur, sier Lindvall om verket.
Monologer og samtaler skrevet for to skuespillere danner et grunnlag for den handlingen som utspilles gjennom musikk og film i Lindvalls verk – «Dialoger/monologer». I samarbeid med Jenny Berger Myhre har Lindvall laget et fascinerende, nærmest surrealistisk og intimt portrett av en mangetydig historie som utspiller seg i vekselvirkning mellom musikere, musikk og filmens utvikling.
Men hva slags historie var det vi fikk se og høre? Jeg er fortsatt, mange timer etter at konserten er avsluttet, ikke sikker på hva jeg opplevde. Men at det var noe som traff meg i magen, det er sikkert. Et teatralsk, filmatisk og minimalistisk verk som peker i alle mulige retninger – som kommer så tett innpå deg at det nesten blir for overveldende.
Johan Lindvall har en dragning mot det minimalistiske og litt skakke, samtidig som musikken har et tydelig rytmisk fundament og en underfundig harmonisk kvalitet. Musikken er bygget over enkle rytmiske og repetitive harmoniske mønstre som blir insisterende, men også fascinerende og oppmerksomhetskrevende i sine mono- og polymane mønstre. Hvor mye kan man i løpet av ti minutter gjøre ut av en akkord? Utrolig mye, viser det seg.
Johan Lindvalls versjon av Trondheim Jazzorkester har Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen på vokal og elektronikk, Eira Bjørnstad Foss og Marianne Baudouin Lie på fiolin og cello, Mette Henriette Rølvåg på tenorsaksofon, med Klaus E. Holm på klarinetter, Lars Ove Fossheim og Christian Winther på gitar, Matilda Rolfsson på perkusjon, Kyrre Laastad med vibrafon og elektronikk og Andreas Winther på trommer
Det filmatiske delen er laget i samarbeid med Jenny Berger Myhre. Jeg skal ikke gjøre noen forsøk på å lage et sammendrag av de filmatiske og musikalske historien(e) som fortelles, men fortellerteknikkene til Lindvall og Myhre Berge er insisterende – nesten påtrengende – i sine dvelende og repetitive anharmoniske mønstre. Du tror du finner senteret, for bare å skjønne etterpå at det du trodde var den virkelige historien er en illusjon. «Han är 34, har långt hår och gröna ögon».
«Dom är i Paris, då? – Nej, i Portugal!» Det er så tett innpå og så sterkt fortellende at det nesten blir for heftig. Men «Man mår bra! … Maten och vinet gör honom glad». Er det en historie om Han og Henne, eller er det hele et skalkeskjul? En ny akkord! Et nesten neoromantisk mønster trer fram, med klare impresjonistiske overtoner. En liten tributt til nyss avdøde Ennio Morricone, var det ikke?
Vi svever i et dveldende, langsomt duvende minimalistisk landskap, kanskje et sted mellom Steve Reich, Terry Riley og La Monte Young? Med en dash av John Zorns filmatiske fortellermagi. «Måste du svara nej på allt?». Si meg, har Axel Skalstad fått ny jobb? Som bartender? Eller drømmer han om en filmskuespillerkarriere? «Jag skal inte gå.» Impresjonistisk pointillilsme. «Men du reser mycket?» Er dette Han? Eller er det som fortellingene om Huldra og hennes søstre? Eller er det de greske furiene, Alecto, Megaera og Tisifone, som er ute med sitt renkespill av sjalusi, hevn og ødeleggelse?
En langsom crescendo vokser fram og blir overveldende som en tsunami inn mot strandlinja. «Men reser du mycket?» Rytmisk entydighet over rulletekster. Vi sitter utmattet tilbake og prøver å finne igjen likevekten. Det skal ta lang tid før vi finner den igjen.
Jeg gleder meg allerede til å oppleve verket om noen måneder på en annen scene! Takk til Johan Lindvall, takk til Trondheim Jazzorkester.
Tekst: Christen Hvam og Johan Hauknes
Foto: Hogne Bø Pettersen
