SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL ALTOADIGE, BOLZANO/BOZEN, 4. JULI 2023: På grunn av at salt peants* sin utskremte i Dolomittene har strebet om å levere rapporter før lunsj hver dag, har man blitt nødt til å droppe utfluktene opp i fjellheimen på formiddagene. Men når man arrangerer fjelltur klokken 18 på ettermiddagen, hiver man seg selvsagt med.
Denne dagen gikk turen opp til Slangerhof med Dolomittenes mest kjente fjellmassiver rundt den lille fjellhyttta hvor konserten med el.bassisten Ruth Goller og saksofonisten og bassklarinettisten Dan Kinzelman, som i tre dager har vært en slags Artist in Residence, hvor de har jobbet sammen mot det programmet de serverte denne ettermiddagen.
Goller er blitt hyllet av The Guardian for sine «thunderous bass-guitar hooks», er bassist, vokalist, komponist, miljøverner og soloartist. Hun flyttet for en del år siden fra Italia til London, hvor hun var med på å legge grunnlaget for Storbritannias jazzrenessanse, fra årene på scenen med Acoustic Ladyland og Melt Yourself Down, til nylige prosjekter som Let Spin og Vula Viel, mens hun spilte inn plater med musiker som Shabaka Hutchings, Kit Downes, Sam Amidon, Bojan Z, Marc Ribot, Rokia Traoré og Paul McCartney.
Kinzelman er født og oppvokst i USA, men har bodd i Italia siden 2005. Han ble raskt lagt merke til på den italienske scenen, og ble med i bandet til den italienske trompeteren Enrico Rava hvor han jobbet som solist, arrangør og musikalsk leder.
Nå har de slått sine ideer sammen, og for den som hadde forventet et «typisk» og heftig basskjør, ble nok overrasket. For vi fikk et relativt rolig sett, hvor de to kommuniserte fint og litt melankolsk med fine komposisjoner, som spente fra noe Steve Swallow kunne ha gjort, via keltiske toner og vokal til mer frittgående jazz. Goller er en utmerket bassist som lytter til omgivelsene på en fin måte, og hennes tone ii el.bassen er neddempet og fin. Og Kinzelman spiller fint og originalt på tenorsaksofonen og, ikke minst, på bassklarinetten.
For meg fortonte konserten seg kanskje litt for lang, men det kan hende skyltes at vi ville rekke neste konsert ned i lavlandet i Base Camp, og da man skulle spises, noe som tar laaaang tid i Italia, ble vi litt stresset på tiden. Men det var en deilig konsert, som like gjerne kunne vært gjort nede i Base Camp. Men skal man oppleve den fantastiske naturen her nede, så kan man ikke kun oppholde seg i lavlandet.
Damene og Mats
De senere årene har den svenske saksofonisten Mats Gustafsson nærmest løpt fra prosjekt til prosjekt. Men hele tiden med prosjektet Fire! Orchestra! Og The End som de viktigste. Derfor var det ikke veldig overraskende at han sto på plakaten på denne relativt frittgående festivalen. Men at han skulle gjøre konsert sammen med tre franske damer, var overraskende. Trioen Nout (hovedbildet), er et av de tøffeste banda i Frankrike akkurat nå. Med fløytisten Delphine Joussein, trommeslageren Blance Lafuente og harpisten (!) Rafaëlle Rinaudo, skulle man kanskje ikke tro av den godeste Gustafsson ville passe inn, men det gjorde han i sin fulle bredde (noen kommenterte før konserten at neste gang kommer vi til å finne Gustafsson i en barokk-kvartett). Det heter seg at man ikke skal skue hunden på hårene, og det er rett i dette tilfellet, for aldri har jeg hørt en fløyte, harpe og trommer spille tøffere enn dette. Og musikken var ytterst variert, fra de sarte og nesten folkemusikalske delene, hvor fløyten og harpen fremførte vakker og lyrisk musikk, før de smalt av gårde med noe som passet perfekt inn i Gustafssons musikalske verden, slik vi kjenner den fra for eksempel The Thing. Og et en harpe kan låte som en heaverock-gitar overraket. Jousseins fløytespill var fremragende både i den neddempede og lyriske og i de her heavy og frittgående sekvensene, og bak jaget Lafuente de andre som om hun jaktet på dem med skarpladd våpen.
Og midt oppe i denne deilige musikalske energien fant Gustafsson sin helt naturlige plass, både med fløyte, elektronikk og, ikke minst, barytonsaksofonen. En himmelsk spennende reise som jeg håper det blir mulig å møte ved senere anledninger.
Jamsession som ikke ble helt som forventet
Etter gårsdagens møte med den eksperimentelle og spennende klarinettisten Mona Riahi og det kammermusikalske møtet med den koreanske trommeslageren Sun-Mi Hong, var vi spente på hvordan de to, sammen med bassisten Lukas Kranzelbinder ville fungere nede i den fine «bunkeren» på Batzen Sudverk Ca’ de Bezzi. For Hong og Riahi er utvilsomt to svært forskjellige musikere. Og med Kranzelbinder som bindeledd, kunne dette bli en spennende avdeling.
Og fra start fikk vi en helt annen utgave av Hong enn vi fikk i hennes egen kvintett i går. Her var det mer driv og energi i spillet, og hun kommuniserte godt med de to andre «råtassene». Men jeg syntes ikke Riahi helt klarte å finne plassen sin i sammenhengen den den første avdelingen av konserten. Etter en stund fikk de selskap av trompeteren Alistair Robert Payne fra Hongs band og, altsaksofonisten José Soares, som skal spille med danske Teis Semey Quintet på onsdag. Og da syntes jeg Riahi fikk enda mindre plass for sine heftige utladninger, som etter hvert førte til at eders utskremte valgte å trekke seg tilbake til hotellet for en god natts søvn. Men vi er tilbake i morgen med flere meldinger.
(Festivalen har betalt hotell samt inngang til konsertene for salt peanuts*)
Tekst og foto: Jan Granlie
Ruth Goller og Dan Kinzelman
Delphine Joussein i Nout
Blanche Lafuente i Nout
Rafaëlle Rinaudo i Nout
Mats Gustafsson med Nout
