Konserter

Moldejazz startet på best mulig måte

MOLDEJAZZ, MOLDE, 16. JULI 2018: Så er vi igang med nok en jazzfestival badet i sol. Etter å ha vært gjennom dager og uker i nesten skremmende godt vær, både på Südtirol Jazz Festival, Kongsberg jazzfestival og Copenhagen Jazz Festival, er salt-peanuts* medarbeidere på plass i Molde for nok en uke med kvalitativ, rytmisk musikk.

Og det hele startet svært bra, Ikke med de sedvanlige åpningstalene pakket inn i diverse musikalske uttrykk, men med en skikkelig åpningskonsert i det relativt intime og fine lokalet Storyville i øverste etasje på Plassen.

Her regjerte kvartetten Universal Indians (Tollef Østvang – trommer, John Dikeman – saksofon og Jon Rune Strøm – bass) som hadde invitert trompeteren og saksofonisten Joe McPhee til «hålligång» denne kvelden.

De kalte det en hyllest til Ornette Coleman, en musiker man mer enn gjerne kan hylle. Senest ble dette gjort på maktverket «Celebrate Ornette» i Brooklyn, som ble gjennomført før Ornette forlot denne verden, og som er ute på platen med samme navn på Song X Records. Et must av en plate!

Jeg har hørt denne kvartetten før, på Jazzhouse i København (les anmeldelsen på salt-peanuts.eu), og jeg var full av forventninger før konserten denne gang, for konserten i København var strålende.

Kvartetten har utviklet seg en del siden da. Joe McPhee har fått en mer sentral rolle i bandet, og kommunikasjonen var enda bedre enn før. Saksofonisten John Dikeman, som er en av de nye, spennende musikerne i Amsterdam, førte an med en relativt rå tone i tenorsaksofonen. Han kommer opprinnelig fra Wyoming i USA, men har bodd i Amsterdam siden 2008, etter å ha vært innom en rekke forskjellige steder som Kairo, Budapest og Paris, før han havnet i Amsterdam. Han har stedert og spilt med blant annet Milford Graves, Nate Wooley, Mike Pride, Daniel Carter og Tatsuya Nakatani

Kun tidvis var han veldig langt inne i inne i Ornette-land, men vi fikk noen spesielle riff som vi husker fra Ornette. Og bak regjerte Østvang og Strøm med stor overbevisning og med hele Ornette-teorien inne. Dikeman har jeg hørt i Amsterdam noen ganger, og han er alltid en fryd å få med seg. Kraftig lyd i hornet, og mange spennende ting å komme med.

Og på høyre flanke, iført hippe solbriller, pockettrompet og hvit plastsaksofon (man hyller tross alt Ornette), herjer Chicagoaneren Joe McPhee, en av de mest aktive musikerne innenfor de friere delene av jazzen siden 70-tallet. Han er en glitrende musiker på alle instrumenter, og han har verdens største ører når det gjelder å få med seg hvilke veier de andre musikerne tar. Han er 78 år, men spiller som om han var 25, og er en av de tøffeste guttene i klassen.

Sammen skapte de fire en strålende stemning i Storyville. Lyden var perfekt og musikerne leverte musikk som fikk en sliten hjerne til å våkne og være mer enn klar for en uke på Moldejazz. Kjør på! Vi vil ha mer, og gjerne mer av dette slaget. For dette var tøft, og musikk som vi som har ører for det syntes var strålende. (JG)

Deretter fulgte den egentlige åpningskonserten i Bjørnsonhuset med årets «Artist in Recidense», Maria Schneider (hovedbildet) sammen med norske Ensemble Denada.

Dette ble en konsert som sammen med de universelle idianerne, satte standarden for årets Moldejazz. Det kan vanskelig bli så mye bedre enn dette.

Maria Schneider er en av de mange musikere som er opptatt av fuglene og deres sang, og som bruker dem aktivt i sin musikk. Slik som Olivier Messiaen, Egil Kapstad og Marius Neset. Og fuglene fløy i skarer gjennom Bjørnsonsalen under årets åpningskonsert.

De åpnet ballet med Schneiders «Dance You Monster to My Soft Song», og derfra og inn spilte de kun Schneiders egne komposisjoner. Og som lovet på forhånd fikk vi høre låta hun skrev sammen med David Bowie til hans siste plate «Blackstar», «Sue (in the season of crime)». Muligens den eneste gangen låta framføres live. Men mer om det siden.

Før vi kom så langt hadde vi fått Denada-musikere som på rekke og rad leverte den ene sterke soloen etter den andre, fra Shannon Mowday begynte på barytonsaksofon til Atle Nymo avsluttet på bassklarinett i ekstranummeret.

Nils Andreas Granseth leverer en trombonesolo, hvor vi også blir servert en liten referanse til Duke Ellingtons «Caravan». Etter dette fortsetter det med «El Viento» der Nils Jansen danser med fuglene, før Kristoffer Kompen — også trombone — leverer sakene. Marius Haltli synger på trompet, med spanske infleksjoner så det holder.

Vi hører raskt at Maria Schneider i sine unge dager gikk i lære hos Gil Evans, selv om hun har sin egen distinkte stil. Men det er den samme filosofien i arrangementene, å male med bred pensel de skjønneste bilder. Det minner meg om Bill Evans’ essay til plata Kind of Blue, der han sammenligner improvisasjonens kunst med en japansk form for bildende kunst. Men Schneider maler med mange farger, ikke bare svart.

Hennes pensel er 18 eminente musikere, hennes pensel er 18 personer brei. Og det sitter som bare hin selveste. Den tredje låta, «Data Lords», innleder hun med å dra Terminator-argumentet — om ikke lenge vil det nivået som teknologi for kunstig intelligens kan realisere overstige den menneskelige intelligens. Og teknologien kan, som Skynet gjør det i filmene, snu seg mot menneskeheten. Låta gjenspeiler dette, og som hun sier – «det går ikke godt til slutt». Men på veien får vi bl.a. høre Hayden Powell, etterfulgt av Nils Jansen som leverer noen sterke bidrag til fortellingen.

Scneider snur helt om med «Home», der hun vender tilbake til sin barndoms Windom i staten Minnesota. Her er det Atle Nymo som leverer solo-sakene, flygende henover prærien. Schneiders arrangementer legger tjukke, landskapsbeskrivende teksturer over det hele. En effekt som blir ytterligere forsterket med neste låt. Som «Home» er den fra den siste skiva hennes, «The Thompson Fields».

Og det vi får er tittellåta som beskriver, ifølge henne selv, utsikten fra toppen av siloen på nabogården til the Thompsons med korn- og bønneåkrene duvende i vinden. Jens Thoresen på gitar og Olga Konkova på piano beskriver utsikten over orkesterets vinddrevne bølger.

Så kommer da David Bowies “Sue”! Ut på scenen kommer tenorsaksofonisten Donny McCaslin og vokalisten Jeff Taylor. McCaslin var med på innspillingen av «Blackstar», og framheves derfor her. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg gjerne kunne vært foruten dette bidraget fra McCaslin. Dette er slikt spill som er en av grunnene til at jeg ikke har noe særlig sans for (denne delen av) amerikansk jazz. Glatt og sjelløst, kaller jeg det. At han har spilt med Tom Waits og David Bowie gjør ikke mannen genierklært i mine ører. Det betyr bare at du er en aktiv studiomusiker. Og særlig når orkesteret bugner av talent og spillestyrke fra før av.

Jeff Taylor er en habil vokalist, men å hoppe etter David Bowie er en nærmest umulig oppgave for alle. Om noe, så blir bare savnet etter David Bowie bare enda større.

Og så kom fuglene fram for fullt. «Cerulean Skies» beskriver migrasjonen til black-and-white warbler, en amerikansk trekkfugl som trekker fra Peru til Nordstatene i USA. Maria Schneider beskriver hvordan hun sørger for å møte den når den ankommer Central Park i New York hvert år. På norsk har fuglearten navnet svart-hvit skogsanger, men den finnes ikke naturlig på denne siden av Atlanterhavet.

Med parolen «Go up north — and procreate» åpnet låta med leirgjøkenes søskenbarn en masse. Selv Maria Schneider bidro. Irene Tillung bidro på trekkspill, og Jeff Taylor vokalt, før Børge-Are Halvorsen leverte solosakene sine. Vi fikk en herlig sekvens med et samspill mellom Irene Tillung og Olga Konkova, og deretter Nils Jansen på altsaksofon før det hele tonet ut etter vel en og en halv time.

Ekstranummeret var et arrangemnt av satsen «Walking by Flashlight» fra suiten «Winter Morning Walks». Suitens ni satser får vi høre i sin helhet under Maria Schneiders konsert på lørdag med Trondheimsolistene og sopranen Eir Inderhaug, så dette ble en liten smakebit i annen drakt. Når Atle Nymo spiller en herlig solo på bassklarinett over orkesterets malende strøk, er det bare å si: Herlig! (JH)

Så rundet vi av kvelden med trioen GURLS oppe i Storyville. Å sette sammen et band med tre av de mest populære, kvinnelig artistene innenfor den norske jazzen i et felles bandprosjekt, bør være en suksess. Og det har de tre, relativt unge damene i Gurls klart. På hver sin side har de deres egne karrierer, som de senere årene har skutt fart. Saksofonisten Hanna Paulsberg med sitt eget Concept-band, bassisten Ellen Andrea Wang med sin egen trio og bandet Pixel og Rohey Taalah med soulbandet Rohey.

Og sammen er disse tre dynamitt. På utmerket måte presenterer de musikk som hele tiden ligger i skjæringspunktet mellom de tre sine egne band, og mye har en tendens til å helle i en slags Pixel-retning, med mye groove og soul.

Det er tre utmerkede artister vi har med å gjøre, og det gjorde ingenting at trommeslager Håkon Mjåset Johansen dukket opp som «hane i kurven» på noen av låtene. Det gjorde konserten enda mer variert, og han bidro med flott spill som underbygget det de tre damene gjorde.

Når de synger trestemt, låter det vidunderlig, og med Wangs presise og fine bass-spill, Paulsbergs energiske saksofonspill og Roheys soulstemme, blir dette en nesten uslålig sammensetning, noe det nesten overfylte Storyville viste å sette stor pris på.

Storyville åpnet dette årets festival, med Unversal Indians og Gurls, og to strålende konserter, og det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Tekst: Johan Hauknes (JH), Jan Granlie (JG)
Hovedfoto: Andreas Jørgensen / Fireflate
Sort/hvittfotos: Jan Granlie


Universal Indians


Joe McPhee


Jon Rune Strøm


Rohey Taalah


Hanna Paulsberg