Konserter

På bøljan blå, mæks-eks og et godt stykke inn i klezmerland

MOLDEJAZZ, 17. JULI 2018: Så er vi virkelig i gang her oppe på det norske nordvestlandet. Og sola har like godt forlatt oss for en kort periode, men i følge meterologisk Institutt, sakal den være tilbake allerede i morgen. Og noen friskeregndråper gjør godt både for oss og bondestanden.

salt-peanuts* startet dagen på båttur. Det vil si at årets Artist in Residence, Maria Schneider, som er en ivrig fugletitter, og festivalen hadde invitert med festivalavisa Fireflate.no på denne turen. Og her er hva vår medarbeider, Johan Hauknes kunne rapportere fra utflukten:

Det er ikke hver dag Artist in Residence har tid til å kose seg på fjorden. På jakt etter fugler. Vi ble med Maria Schneider ut i Moldefjorden.

Da Ketil Bjørnstad skrev sitt store verk «Leve Patagonia» i 1978 om Oslo-bohemen, inkluderte det sangen «Sommernatt ved fjorden». Teksten er Oda Lassons søster sin, der hun ser Hans Jæger og Oda roende i en pram, ute i Oslofjorden. Det var en litt annen stemning da vi satte ut fra havna i Molde utover Moldefjorden denne tirsdags morgenen.

Fireflate har blitt invitert ut på båttur med Maria Schneider. Hun er over gjennomsnittet opptatt av fugler, ikke minst det å oppleve deres liv i sine naturlige omgivelser. Dette hadde jazzfestivalens ledelse fanget opp, og i samarbeid med lokale ornitologer hadde man organisert en to timers tur ut i fjorden for å observere fuglelivet i og rundt Moldeholmene.

Maria Schneider forteller at noe slikt som dette har aldri skjedd før. Det er første gangen en jazzfestival har gjort noe slikt, forteller hun. Idet vi går om bord, forteller kapteinen oss at han akkurat har sett grindhval litt lenger ute i fjorden. Kanskje kan vi få se hval også. Utlendingene fryder seg.

Værgudene – som så ofte i Moldejazzens historie ikke akkurat har vært samarbeidsvillige med festivalsjefen – hadde tydeligvis stått opp med det riktige beinet først denne tirsdagen. Strålende sol, god sikt, flat sjø, og ei bøtte med illelukende sild som åte. Nå skulle vi på fugletitting.

En gjeng på ca. femten fugleinteresserte  journalister, fotografer og festivalarbeidere, samt Maria Schneider og Jeff Taylor. To utkalte spesialister fra det lokale ornitologmiljøet sørget for å legge opp ruta, og holdt oversikten over fuglene rundt oss. Alle deltakere ble utstyrt med en enkelt felthåndbok, eller kanskje mer korrekt – felthåndark! Så kunne vi, hver enkelt, krysse av våre observasjoner.

– Jeg hater måker, sa Odd Børretzen med inett stemme da han i samarbeid med Lars Martin Myhre ville si noe om sitt forhold til disse fuglene. Børretzen fortsatte:

– Måker eier ikke samfunnsånd … Jeg tør ikke tenke på hvilket parti de ville ha stemt på hvis de hadde hatt stemmerett.

Egentlig er jo måkene ganske så ålreite fugler, så lenge man ser forskjellen på ei gråmåke, ei fiskemåke og ei sildemåke. At den engelske Herring gull er gråmåka og ikke sildemåka, gjør ikke jobben akkurat lettere. Svartbaken er derimot lett å kjenne igjen. Ikke bare er den stor, men den har også svart bak!

Maria Schneider lot seg spesielt sjarmere av den langnebbete og langbeinte tjelden, vår venn i fjæra. Ikke visste jeg at tjelden heter Oyster catcher på engelsk, men nå vet jeg det.

Og selvfølgelig så vi skarv, masse skarv. På engelsk (Eurasian) Shag, noe som gjennom britisk slang fra 1960-tallet jo åpner for noen svært dårlige vitser. Men de vitsene skal vi la ligge. Ærfuglen var ute i store antall med sitt avkom, bak ea fulgte kyllingene på rekke og rad, der de duppet opp og ned i bølgene.

Grågåsa er kanskje ikke Norges sjeldneste fugl, enda en av disse artene i norsk fauna der det latinske artsnavnet er et dobbeltnavn. En av de mest kjente fuglene i så måte er vel tranen, eller grus grus. Slike dobbeltnavn er mye lettere å huske, og grågåsa, eller anser anser, er en av dem.

Maria Schneider henger over ripa og og følger nøye med, og søker opp de vi ikke har sett før. Sildebøtta blir flittig brukt for å prøve å narre fram det som alle speider etter. Havørna! Hvor er den?

Så går det plutselig et sukk gjennom de ombordværende, fra akter til baug og tilbake igjen. For der, der borte, mellom holmene der … ser du? Der er havørna! … Og der, der, der er én til! Voksne individer, antakeligvis på vei til reiret, der små kyllinger venter på mat.

Den ene forsvinner inn i et stort furutre over på Fårøya, mens den andre går inn for landing på en holme midt mellom Seterøya og Fårøya. Har den reir der? Båten glir langsomt framover på lavt turtall og svinger rundt holmen. Der, se der. Der stikker havørna hodet opp bak en stein, ser på oss, skeptisk. Men han — eller er det hun? — lar oss komme litt nærmere. Men etter en kort stund, mener vedkommende at nok er nok! Nå er det på tide å komme seg unna dette store mangehodete trollet som kommer for nær reiret mitt! Havørna tar til vingene og seiler utover Moldefjorden, langsetter Seterøya.

Da vi etterhvert får roet oss ned igjen, er det på tide å vende baugen mot Molde havn igjen. Men så, der oppe på himmelen, hva er det som flyr der? Det blir nesten et lite Supermann-øyeblikk ut av det, før en av våre medbragte spesialister framlegger fasiten.

Rett over oss opplever vi en vandrefalk som kommer fra fastlandssida og flyr mot Bolsøya. Underveis spotter den en liten sangfugl av ukjent slag, og stuper etter den. Med byttet i klørne fortsetter falken mot Bolsøya – for å innta dagens lunsj, kanskje.

Havørna stakk hodet fram, gråmåka kastet seg over de illeluktende sildelikene. Ea svømte med unger. Og Maria Schneider strålte da vi gikk i land.

Men hvalen ville ikke vise seg. (JH)

Mens Hauknes fikk bearbeidet sine inntrykk fra båtturen, var det oss andre som måtte ta oss av det rent musikalske. Derfor startet vi med den amerikanske trommeslageren Allison Miller og hennes Boom Tic Boom oppe i Storyville, som er blitt vår hjemmebane denne uka.

Vi fikk høre mye klezmer-aktig musikk, som er tett tilknyttet jazzen, både ved utstrakt bruk av improvisasjon og synkoperte trekk, og mange av musikerne i bandet hadde tydeligvis israelsk bakgrunn, noe man egentlig kunne lese av navnene. Vi fikk høre kornettisten Kirk Knuffke, klarinettisten Ben Goldberg, fiolinisten Jerry Scheinman, bassisten Todd Sickafoose, pluss den glitrende pianisten Myra Melford, ved siden av Allison Miller på trommer.

Jeg har stor sans for klezmer-musikk. Og i min platesamling forekommer det en rekke plater med denne musikkformen, men jeg vil helst ha det i små porsjoner. Og denne ettermiddagen ble det dessverre altfor mye klezmer og altfor lite av noe annet.

Derfor ble høydepunktet for meg, Myra Melfords komposisjon «Kitchen», som kom ca. halvveis ut i konserten, som skilte seg ut fra resten med intrikate rytmiske figurer og en komposisjon hvor hele bandet virkelig måtte skjerpe seg, og være helt på tuppa for å følge Melfords pianospill.

Allison Miller er en dyktig trommeslager, men jeg blir litt sliten av at hun hele tiden «peiser på» uten den ønskede dynamikken, som ville gjort konserten godt. Kornettist Knuffke har det siste året samarbeidet en del med danske Pierre Dørge New Jungle Orchestra, et band han passer perfekt inn i, pluss at han har gjort den strålende hyllestplaten, «Cherryco», til Don Cherry på selskapet Steeple Chase. Les anmeldelsen på salt-peanuts.eu HER . Og på denne konserten viste han sin klasse med mye fint kornettspill. Gode og gjennomtenkte solier, og fine ensemblespill. Klarinettisten Goldberg overbeviste tidvis, spesielt når han spilte bassklarinett, mens fiolinist Scheinman, som har spilt med både Mark Ribot og Bill Frisell, leverte nydelig spill hele veien.

Men den som overbeviste mest, var en av våre favorittpianister, Myra Melford. Hun angriper pianoet som var det en fiende i ene øyeblikket og hennes elskede i neste, og selv om mye av musikken lå et stykke fra det vi er vant til å høre hun «delta» i, så fungerte hun som selve navet i bandet. Og hennes komposisjon, «Kitchen», ble for meg konsertens høydepunkt.

Allison Miller’s Boom Tie Boom leverte en helt ok konsert, men mens dette skrives suser det fremdeles i ørene, noe det ikke har gjort siden jeg hørte bandet Painkiller med Bill Laswell på bass i Idrettens Hus for en del år siden. Bra jeg har en stående avtale med min fastlege, Dr. Nielsen! (JG)

Senere på kvelden var det duket for et grandiost musikalsk gilde i anledning kveldens konsert med The MaxX (Mæks-eks) og Trondheim Jazzorkester (TJO). Og her er hva Karoline Albrigtsen meldte om konserten i festivalavisa Fireflate.no:

I år som de to foregående årene har jeg hatt gleden av å dekke JazZtipendiatenes bestillingsverk, som begge var ganske så spektakulære. The MaxX og TJO var intet unntak, og føyde seg inn i rekken av store og gjennomarrangerte verk. Men hva den røde tråden var, om den i det hele tatt finnes, og var den rød om den fantes?

Kanskje farger er noe helt annet i det universet, og kanskje er tråd konsept som ikke lar seg oversette der. Kanskje vi heller snakker om et vevet teppe? Hvis så er tilfelle, så er Bayeux gjort meget forlegen, for her er både langt og intrikat.

Verket starter med at vokalist Mia Marlen Berg over et et freskt groovende underlag presenterer ensemblet hver for seg, i kabaret skråstrek gamesjåv-stil, og la til absurdistiske og fjollete funfacts som «Did you know that the saxophone is forbidden i Germany?». Det måtte jeg faktisk google da jeg kom til redaksjonen, og det viser seg at kabaret-assosiasjonen ikke var helt på bærtur, men den stoppet på en måte der.

Det var for øvrig tilfelle med alle klare referanser jeg fornemmet. De ble påbegynt, men aldri avsluttet, eller utbrodert. Når det er sagt, så behøver jo ikke musikk, og heller ikke dette bestillingsverket, å ha linær utvikling. Den slags trangsynte fordommer holder jeg meg for god for. Likevel, på tross av at musikerne tenderer til å veksle inn og ut av forskjellige musikalske gir, og det med aller største selvfølgelighet og fingerspitzgefühl, klarer jeg ikke helt å se enkeltbitene som en del av helheten.

Dette verket, som meg bekjent aldri ble presentert ved navn, er derimot fullt av musikalske avstikkere. Kriker og kroker hvor de får utforske all slags idéer, som for øvrig ringer en bjelle til fjorårets uttalelse fra bandet. Da betegnet de bandet som «en arena med en god ventil å gå bananas via, hvorpå musikken fortsetter å vokse og vokse.» Digresjon på digresjon. Kanskje det er meg det er noe feil med? At jeg ikke tar referansene? Jeg hører etter hvert noe om «Baby Boom». Har det noe med krigen å gjøre likevel? Før og etter?

Hva soloer angår vil jeg gjerne trekke frem to interessante tilfeller. Anton Toorell (gitar) og Petter Hängsel (trombone) som havnet i en opphetet diskusjon i ei stille bakgate, på sine respektive instrumenter, før de plutselig ramlet inn i en balkanfest som brått ble avsluttet. Noe senere ble vi vitne til et basketak mellom Kjetil Møster (tenorsaksofon) og Thomas Johansson (trompet), i hva jeg vil kalle den mest progfønkete låta som jeg i mangel på bedre informasjon vil kalle «Taxi». Vi må heller ikke glemme de jazzletiske krumspringene Mette Rasmussen (altsaksofon) foretar i sine tre soloer, hva hun ikke kan gjøre med et horn!

Tematikk til side: Vi får høre uhyre komplekse arr, radbrekkende soloer fra nesten samtlige på scenen, deriblant Mette Rasmussen, Kjetil Møster, Petter Kraft på gitar og tenorsaksofon, Petter Hängsel, Anton Toorell, Tomas Järmyr på scenen, av de som ikke allerede er nevnt. Alltid stødige Mathis Kleppen leverte sterkt på elbass, og både Anja Lauvdal og Oscar Grönberg trakterte sine synther med eksellense. Ei må vi heller glemme et skikket lyd- og lysdesign av henholdsvis Tor Breivik og Jan Erik Holto.

Her er så mange lag av interne vitser, referanser og anekdoter at en ikke kan skille den ene fra den andre, og dermed har det blitt arret ut til en undektett-bukett med noen av våre sprekeste jazz-og-omegn-musikere. Hvem har vel ikke lengtet etter å få alt vi ellers må barbere vekk, ut av systemet? Vi kan med trygghet kalle dette et velkvittert bestillingsverk fra årets JazZtipendiater. Det formelig sprutet av overskudd! (KA)

Tekst: Karoline Albrigtsen (KA), Johan Hauknes (JH), Jan Granlie (JG)
Foto: Ruben Olsen Lærk / Fireflate.no (hovedbildet)
Foto: Jan Granlie (sort/hvitt-bilder)


Allison Miller


Kirk Knuffke


Jenny Scheinman


Ben Goldberg


Myra Melford