KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 4, LØRDAG 8. JULI 2023: Så er’re jaggu lør’an, i’jen! Det er noe med følelsen på Kongsberg, når lørdagen rinner opp. Vi kan være så slitne vi bare vil, men vi evner å mobilisere nødvendige krefter til å spurte inn mot mållinja der framme. Et sted nede ved Energimølla, et sted rundt eller like etter midnatt. For hvor gjerne vi enn vil, vi har aldri krefter igjen til å forholde oss analytisk til avslutningen kl. 23.59 på lørdagskvelden.
I år er det Minyo Crusaders fra Japan som må ha oss unnskyldt. Men så lenge samfunnet rundt oss forutsetter at vi selv skal bære hele regningen selv, har heller ingen rett til å stille krav til det vi gjør. Derfor har vi overhodet ikke dårlig samvittighet. Det er i det minste hva vi forteller oss selv. Og gjentar, igjen og igjen. Til krampa tar oss.
Denne siste dagen minnes vi også George Russells siste konsert på Kongsberg jazzfestival. I 1979 hadde festivalens ansvarlige tydeligvis en idé om å kople sammen Jan Garbarek med en eller flere aav verdens beste og oppegående jazzarrangører. Det finnes en tidlig skisse av 1979-programmet, der ideen tilsynelatende var å kople Garbarek med Gil Evans. Vi kan jo drømme om hvordan det vill blitt, mens vi lytter til Evans og hans Monday Night Orchestra på Sweet Basil noen år seinere.
Dette ville jo blitt en konsert midt mellom live-platene med Gil Evans fra Royal Festival Hall i London i 1978 og fra Public Theater i New York i 1980. Så kan vi jo drømme om hvordan Jimi Hendrix’ «Stone Free» ville ha blitt hørendes ut på et Kongsberg som er fundert på det som finnes inne i all steinen. Men det er også mulig at Kongsberg-folkene hadde hørt rykter om et samarbeide mellom Gil Evans og George Russell, og at det var en konstellasjon av denne trekanten man hadde forestilt seg som en mulighet.
Uansett, det ble en løsning med et prosjekt som fikk betegnelsen «George Russell/Jan Garbarek +22» i kinoen. Sammen med 22 musikere – 20 norske, en danske (perkusjonisteen Claus Nordsø) og en kanadiskfødt brite som vi allerede har feiret under årets festival, trompetisten Kenny Wheeler, ble vi den gangen først og fremst presentert for Russells komposisjon «Vertical Form VI», en reint stilistisk basert tittel – i motsetning til alle de øvrige verkene Russell komponerte med det han karakteriserte som sin vertikale form.
Men vi fikk her en helt annen versjon enn den som er festet på plate: Der Russell ellers var svært sparsom med å gi musikerne frihet og rom til å utfolde seg utover det komponerte, var Garbarek her en slags musikalsk libero, som på ethvert tidspunkt kunne sette sitt personlige preg på verket. Om noe vitner om Russells spesielle forhold til norske musikere, og til Jan Garbarek spesielt, så er det denne framføringen av «Vertical Form VI» i kinoen 29. juni 1979. Jeg hadde gleden av å kunne spille utdrag fra denne konserten som del av min forelesning fredag – utdrag som hadde vært hørt av svært få i årene etter 1979.
En talende konsert med lette setninger mot evighetens tomhet
Veien er ikke så veldig lang fra de vertikale strukturene i Russells musikk til strukturene i musikken til Joakim Rainer Trio. Etter at vi opplevde trioen sist på Kampenjazz, gleder vi oss til et gjenhør med de tre musikerne. Rino Sivathas på trommer, Alexander Riris på kontrabass, og på klaver, Joakim Rainer Petersen.
Med lyden fra et godt og nystemt klaver svever vi oppunder taket i Energimølla. Den gamle vitsen renner meg i hu: Den er gammel, men den kan gjenfortelles: «Jeg må ha tilgang til et stemt piano», sa jazzmusikeren til jazzklubben ett eller annet sted i Norge. «Ikke noe problem», fikk han som svar tilbake fra klubbens ansvarlige, «… pianoet er allerede stemt, for leeenge siden!». Heldigvis er vi kommet dithen at stemming av piano før enhver konsert er en selvsagt aktivitet for enhver jazzklubb med respekt for sin virksomhet.
Jeg kan egentlig bare gjenta mye av det jeg skrev den gangen. Vi får noe av det samme programmet, men i tillegg til «Rows», «Transcending Cycle» og tittellåta fra førstealbumet deres, «Light Sentence», får vi også høre ny musikk. Jeg skriver med vilje førstealbumet, da jeg forutsetter, nei, rent ut sagt, krever, flere album. Og gjerne, live-innspillinger – det er noe med den edge-en og energien som kommer av en slik setting som legger en ekstra dimensjon på musikken.
Vi får i tillegg blant annet en fantastisk hyllest til pianisten Marilyn Crispell – en av våre favoritter – med låta «Crispell». Det hele er like lekkert og like skummelt farlig som bildene vi har sett de siste ukene av solnedganger over Manhattan gjennom et tykt filter av brannrøyk og -lukt fra skogbrannene i Canadas villmarker rundt Hudson-bukta. Som dette bildet har også trioens musikk store og skremmende emosjonelle dybder, samtidig som den også utfordrer intellektet og setter kroppens fysiske tilstedeværelse i bevegelse – hode, hjerte, kne og tå!
People in motion sa Ove Thue og de andre Bergensmusikerne i Saft en gang for lenge siden. Lage Fossheim og Eivind Rølles i The Monroes var Sunday people. Selv er vi Saturday people, lørdagskonserten med trio kl. 13.00 i Energimølla begynner å bli en vakker tradisjon under Kongsberg jazzfestival. Det startet vel egentlig med Nacka Forum i 2017, men med Fredrik Ljungkvist/Bobo Stenson/Jon Christensen i 2018 startet en linje med trioer som fortsatte med Jonas Cambien Trio i 2019. I 2020 vet vi hva som (ikke) skjedde, men året etter – i 2021 – var Maria Kannegaard Trio tilbake. Hva skjedde i 2022? En svale gjør ingen sommer, ett års bortfall bryter ingen tradisjoner. Så i år er vi tilbake på samme sted med et herlig møte med Joakim Rainer Trio.
Fra den ene lørdagstradisjonen til den andre: Det bærer rett over i Smeltehytta for tradisjonen Avanthagen. Eller egentlig, på Kongsberg heter det vel heller Avanthagan. Vi drømmer fortsatt om noen fantastiske stunder, og har mareritt om noen ikke fullt så vakre stunder, i atriumet i Naufgården. Men det begynner å bli en lang rekke år der det er Smeltehytta som er sentrum for dagens leiker. I år har vi bare tid til en liten innsmett, da det er andre konserter som må dekkes og som kolliderer. Så Stina Stjern og Torben Snekkestad med Thomas Lehn må ha oss unnskyldt. Vi får med oss det første settet med duoen Sheriffs of Nothingness.
Duoen består som kjent av strengelekerne Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe, og bedriver en musikk som er en studie i de samvirkende fargespektrene i to fioliner. Har du noensinne lyttet til lyden av en blomstereng, like før tordenværet kommer? Har du opplevd en svermende bikoloni på jakt etter nytt bosted? Har du lyttet til musikken? Har du virkelig lyttet?
Jon Hendricks skrev det til George Russells symfoniske dikt «New York N.Y.», «… I wrote the shortest jazz poem ever heard. Nothin’ about huggin’, kissin’… One word: … LISTEN!!». Det er det det dreier seg om – evnen og viljen til å lytte!
Mange ørsmå beat med store ambisjoner
Vi forter oss over haugen, opp trappa ved Kunstnerlåven til Klokkerbakken, rundt rådhuset, og inn i Krona. Vi er i bunnen av trappene på no time, og rekker akkurat å være på plass før festivalsjef Ragnhild Menes kommer fram og introduserer årets prisvinnerkonsert: Thomas Strønen med utvalgte musikere skal framføre bestillingsverket Et ørlite beat. Film, dans drama, musikk. Hip-hop, beatmusikk, vandringer i humoresker, statlige strukturer og fysisk musikk.
Med Ståle Storløkken på tangenter, Heiða Karine Johannesdottir på tuba med mer, Kalle Nyberg og Espen Reinertsen på saksofoner, Henriette Eilertsen på fløyter, Jo David Lysne på gitarstrenger og manipulative verktøy, med Veslemøy Narvesen og Strønen selv, side ved side i sentrum.
Men Strønen starter på pauker ytterst til høyre, mens Narvesen forsvinner ut til venstre til et oppsett med en omfattende kjøkkenavdeling. Et nedadstigende 16-dels løp med blåserne setter oss i riktig modus, før Eilertsen skaper eminent musikk, med rytmiske figurer som slår seg inn i og leiker seg nederst i lillehjernen. En koreografert og kryssende rundbevegelse fra utgangspunktet til sine sentrale plasser av Narvesen og Strønen er som en dans over lette trinn. Eilertsen, Johannesdottir og Storløkken åpner for en heftig dans. Narvesen og Strønen driver det hlee framover. Jeg hører Austin Powers i mitt indre øre: «… groovy, baby»!
Et duoparti med Strønen og Narvesen river deg inn i musikken, det er en leik og en koreografi i musikken som er slående. I et lengre parti vises en film på bakteppet, helt uten lyd, av de to danserne Marikken Heitkøtter og Matthias Jon Budtz. Silent communication om å lytte til hverandre, samhandling gjennom intuitiv samtale. Det er rart hvordan vi tar storformer for gitt, tenker jeg på veien. Hva er det vi hører? Det er selve livets puls. Dets evige puls. Uten et ørlite håp, et glimt av lys, intet liv. Uten et ørlite beat, et glimt av puls, er det ingen fortelling.
All musikken som presenteres er skrevet av Strønen for musikerne, med tanke på hvem som skal framføre dem. Hans filosofi er den samme som en lang rekke store bandledere i jazzhistorien. Duke Ellington er jo det aller mest kjente eksemplet. Charles Mingus er også kjent for denne filosofien – han sang musikken og stemmene til sine medmusikanter, det var så deres jobb å gjøre den til sine. Å uttrykke den slik at den farges av og uttrykker dem selv. Og ikke komponistens farger. «Er bevegelse meningen med livet? … eller er det kun en søken etter det?»
Et Humcrush moment! Mens de to danserne Heitkøtter og Budtz kommer ut på scenen foran bandet og vi får en stilig, good, old, old-style battle of dance breaks. Med et ørlite beat er beaten i gang. For det er forskjell på et beat og en beat. Nyanser, farger, variasjoner over samme tema.
Strønens verk «… et ørlige beat» er stort, tittelen kan ha sitt utgangspunkt i det Thomas Strønen forteller Bjørnar Andresen sa for 25 år siden etter en Spunk-konsert – «… det eneste bandet trenger er et ørlite beat»! Men det ørlille beatet blir i entusiasmen til og trøkket fra alle de ti involverte på scenen, til et stort verk. «Alt er i konstant bevegelse, i og utenfor oss. På samme måte som at stillhet ikke finnes, fortsetter kroppen vår å transportere bestanddeler gjennom … og ut av oss, kontinuerlig. … [Det er] en påminnelse om at jeg er i live, i stadig bevegelse».
«Πάντα ρεῖ» (panta rei) … alt flyter, sa visstnok Heraklit … aldri. Derimot skal han, i følge selveste Platon, ha sagt at «πάντα χωρεῖ» (panta chorei) – alt beveger seg. Alt er i bevegelse! Ingenting er stille. Stillhet er, som stasis, en illusjon, i beste fall et ideal. Beatet er alltid der. Et ørende lite beat i den store sammenhengen. Men dog et beat. Du kan aldri treffe det samme beatet to ganger. For et beat er ikke en beat. Eller er det?
Særingenes aftensang
Etter denne dypstudien i beatets vesen og musikkens bevegelse, tar vi med oss som siste program under årets jazzfestival, ekstraforestillingen i Smeltehytta, Særinglørdag. Første sett er den komplekse riggen til Jo David Lysne med fire gitarer, heftig med pickup-er, feltgeneratorer, m.m., som rett ut av Reodor Felgens verksted. Og minst like oppfinnsomt som Felgens kreasjoner. Overtoner, resonans, feedback, lyd og metalyd. I en pulserende dans, med fire visere på et firedelt panel med roteringshastighet – sikrelfrekvens — som synes å være koplet til pitch, tonehøyde og fase, men ikke til amplitude. Er det en-til-en-forhold mellom visere og gitarer, eller er det mer komplekst. Fascinerende toner, fascinerende tonegenerasjon. En fascinerende dans.
Andre sett er med en trio satt sammen på grunnlag av et møte for om lag ett år siden. Den engelske trommeslageren Mark Sanders har vi hørt flere ganger, også her på Kongsberg, blant annet med trioen med bassisten John Edwards og saksofonisten John Butcher. Joëlle Léandre hørte vi sist med sin kontrabassist i går til stor åtgaum. Klarinettisten som nå er bosatt rett i bygda overfor her, i Rollag i Numedalen, driver og skal straks i gang med å lage den andre Motvindfestivalen i Middelalderskogen der oppe. Andreas Røysum er en av primus motorne i Motvind kulturlag, og fikk sammen med sine samarbeidspartnere prisen som årets Jazzaktivist under den første utdelingen av Jazzprisen 2023, tidligere i år. Få hadde vel fortjent prisen bedre enn Motvind kulturlag. Av grunner som tør være velkjente for våre lesere, er det en spesiell glede å ha Røysum tilbake på programmet på Kongsberg jazzfestival, nøyaktig ti år etter at han var her sist. I løpet av disse ti årene har han etablert seg som en frispillende klarinettist på øverste hylle, også internasjonalt. Og ikke minst har han etablert seg med sitt store ensemble.
Tre kvarter med denne trioen er som balsam for sjelen. Humoristisk musikk som lar oss danse ut i lørdagskvelden, stålsatt for møtet med folkefesten. Vi hadde opprinnelig planlagt at vi skulle tatt en liten tur innom Brad Mehldau-konserten i Musikkteatret etter dette, men Særinglørdagen ble så langvarig at det er ikke noe poeng i å mase og stresse for å få med seg maksimalt fem-ti minutter av denne konserten.
Med tonene fra Sanders, Røysum og Léandre i øre og sinn, er vi klar til å gå Kongsberg-festivalens versjon av det som føles som en Kanossa-gange, over Nybrua og forbi Flerbrukskrysset. Vi trekker ned til Energimølla, som bør være det naturlige hengstedet for særingene under festivaldagene. Meget raskt bestemmer vi oss for at det ikke er noen vits å trekke innendørs for å høre japanske Minyo Crusaders. Det høres ut som det er full feststemning der ute, men musikklekkasjen ut gjør beslutningen meget lett.
Dessuten er – som det skal være seint på lørdagen under Kongsberg jazzfestival – hodet så sprengfullt av musikalske inn- og uttrykk, og kroppen sier sitt. Det er dermed langt triveligere å samtale om musikk og musikkhistorie med reflekterte samtalepartnere og nye generasjoner med jazzmusikere. Noen ganger er det all right! Noen ganger er det helt all right!
Takk for i år. Til de festivalansvarlige for neste år: Om festivalen ikke vil lage lommeprogram ved siden av programheftet, så sørg i det minste for at den tosidige programtabellen er trykket på midtoppslaget i programheftet!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Jonas Adolsen (hovedbilde), Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (Jo David Lysne), Tore Sætre (øvrige bilder)
Joakim Rainer Trio. Foto: Tore Sætre
Joakim Rainer Petersen. Foto: Tore Sætre
Alexander Riris. Foto: Tore Sætre
Rino Sivathas. Foto: Tore Sætre
The Sheriffs of Nothingenss — Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe. Foto: Tore Sætre
Thomas Strønen og Veslemøy Narvesen. Foto: Tore Sætre
Jo David Lysne. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold
Mark Sander og Joëlle Léandre. Foto: Tore Sætre
Andreas Røysum. Foto: Tore Sætre
