TAMPERE JAZZ HAPPENING, 3. NOVEBER 2019: Så var siste økt gjennomført av høstens to favorittfestivaler, Umeå Jazzfestival og Tampere Jazz Happening. Eders utskremte er tilbake i «kongens by», etter en lang dag i går på reise fra Tampere til Købernhavn.
Men man kan rett og slett ikke la søndagens konserter under den flotte festivalen i Tampere gå over i historien uten å bli omtalt på salt-peanuts*.
Og søndagen ble nok en festdag. Det startet med et band vi nevnte i går, nemlig Rodrigo Amado This Is Your Language 4tet, bestående av den portugisiske tenorsaksofonisten Rodrigo Amado, trommeslageren Chris Corsano, bassisten Kent Kessler og, bursdagsbarnet, himself, tenorsaksofonisten Joe McPhee (hovedbildet).
Rodrigo Amado har gjort flere plater med denne kvartetten, hvorav den seneste, «A History of Nothing», kom på det spennende, østerriske selskapet Trost Record i 2018. (Anmeldelsen av platen på salt peanuts* kan du lese HER). Han er en av de mest aktive saksofonistene i Portugal, og har de senere årene turnert mye i Europa opg USA, enten med denne kvartetten, eller med for eksempel sin egen Motion Trio. Chris Corsano dukket opp på den internasjonale jazzscenen for noen år siden som en ny energibunt bak trommene. Han har gjort duoplater både med Amado og den danske saksofonisten Mette Rasmussen, og han er stadig å se på de europeiske jazzscener og på plate med sitt energiske og frie trommespill. Bassisten Kent Kessler har i mange år vært en foretrukket bassist i slike mer frie sammenhenger, mens Joe McPhee er en av de virkelig «sjefene» innenfor denne musikken, med et hav av innspillinger på samvittigheten, blant annet med trommeslageren Paal Nilssen-Love. Og for kun kort tid siden kom de med den fantastiske duopløate «Song For The Big Chief», som selvsagt ble anmeldt på salt peanuts* (Anmeldelsn kan du lese HER).
Og selv om konserten med Joe McPhee og Juhani Aaltonen i går fremdeles sitter spikret i hodene på oss, gledet vi oss storligen til et gjenhør med denne kvartetten. Musikken er annerledes og mer «planlagt» enn i den konserten vi fikk i går, men allikevel er dette moderne, akustisk jazz som bare må nytes.
Det hele startet med at publikum i Pakkahuone sang bursdagssang for McPhee, og det er bare å fastslå at den finske versjonen av «Happy Birthday To You» er adskillig mindre lykkelig og sprudlende enn de andre versjonene vi har vært med på tidligere. Men det gjorde ingenting. For da de satt i gang med den drøyt times lange konserten, var alt på plass. Corsano og Kessler spiller ett komp som er så tett og fint at det må være en fryd for en musiker å følge dem. Jeg tror til og med at jeg kunne plukket fram trombonen fra riktig gamle dager, og fått noe vettugt ut av det med dette kompet. Og foran «lekte» de to saksofonistene seg gjennom låter vi kjenner, særlig, fra den siste platen. Og en bedre start på en festivaldag er det nesten umulig å få! Deilig kreativt og medrivende!
Deretter ble det kun tid en svært kort «strekk» av kropp og sjel, før man igjen var på plass i Pakkahuone. Denne gang for å høre nok et programmessig høydepunkt: Fred Frith Trio – Closer To The Ground, med den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva, bassisten Jason Hoopes og trommeslageren Jordan Glenn, mens Frith på sedvanlig vis trakterte gitaren på sin særegne måte. I tillegg bidro han innimellom med litt vokal, som tok oss et godt stykke tilbake i tid, til hans mer rocka periode på 70- og 80-tallet i England.
Jeg hadde egentlig forventet med en time i det totalt frittgående landskapet, men slik ble det ikke. De fire musikerne oppførte seg relativt dannet, med Frith «lekende» med forskjellige lydsekvenser på gitaren, sammen med heftig og rocka bass-spill, tilbakelent trommespill og, i lange partier, med Santos Silva som den førende musikeren. Men hos disse fire musikerne er det egentlig ingen «kapellmester». Her er det det kollektive som gjelder, og at de lot Santos Silva «føre ordet» såpass mye som de gjorde, tror jeg var godt for publikums slitne ører etter mange store musikkopplevelser de siste dagene.
Dette ble en deilig forestilling, som både overrasket og gledet, og med Friths CD-boks «Live At The Stone – All Is Always Now», en samling opptak fra New York-klubben The Stone fra perioden 2006 – 2016 (anmeldt HER) i bakhodet før jeg entret konsertsalen, var jeg egentlig forberedt på en reise i det totalt frie musikalske landskapet, men fikk egentlig noe helt annet – som gledet, og som gjorde opplevelsen til en av de store denne weekenden.
Så rundet man av den flotte konsertrekken med den nye amerikanske trompethelten Ambrose Akinmusire og hans Origami Harvest, et band bestående av en pianotrio, en rapper og en strykekvartett, i tillegg til Akinmusire på trompet og diverse keyboards.
Dette er kanskje den «nye» musikken fra USA som skal være med på å få ungdommen tilbake til jazzen, men for undertegnede ble det rett og slett litt for mye av det gode. En pianotrio + trompet er alltid deilig å høre på, særlig når trompeteren er såpass dyktig og spennende som Akinmusire, men med en rapper i front, som riktignok gjorde noen sterke og politiske tekster (i alle fall det vi fikk med oss), men med en strykekvatrtett i tillegg, ble det rett og slett for mange forskjellige elementer til at vi klarte å «ta det helt inn».
Samlet sett var Tampere Jazz Happening 2019 en strålende festival. Musikken var overveldende, spennende og kreativ, folk møtte opp, selv om de hadde vært gjennom to uker med både «Music & Media» og «Womex». Så det er tydelig at de ca. 40 000 studentene i byen og mange av de ca. 230 000 innbyggerne i byen, pluss alle tilreisende fra andre deler av Finland, i likhet med oss, virkelig verdsetter denne festivalen. Og som jeg skrev i lørdagens rapport, blir vi å finne på Hotel Villa og på Talakka, i Klubi og i Pakkahuone også neste år på denne tiden.
Vive la Jazz! og Vive la Tampere Jazz Happening!
Tekst og foto: Jan Granlie
Rodrigo Amado This Is Our Language
Rodrigo Amado og Joe McPhee
Kent Kessler
Fred Frith – Closer To The Ground
Susana Santos Silva
Fred Frith
Kokayi med Ambrose Akinmusire
