VINTERJAZZ, H15, KØDBYEN, KØBENHAVN, 20. FEBRUAR 2019: Så ble det like godt en ny kveld på H15, og ikke kun fordi jeg proklamerte i går, at det kun var fordi pianisten Christian Wallumrød skulle spille «Puls Concert» sammen med kontrabassblokkfløytisten Anna Petrini og Qarin Wickström på vokal og elektronikk. Riktignok hadde jeg satt av kvelden for denne konserten, men da jeg så i programmet at man også presenterte den svenske saksofonisten Sture Ericsson i selskap med gitaristen Niklas Fite og bassisten Asger Thomsen, før kvelden ble avsluttet med trompeteren Kasper Tranberg Terzet (hovedbildet) (Tranberg trompet og kornett, Nils Bo Davidsen – bass og Frands Rifbjerg – trommer), så var saken mer enn klar. Det ble H15 hele kvelden!
Og det som fascinerte mest denne kvelden var hvordan ILK-arrangørene hadde satt sammen programmet, hvor alt startet i det stille med Wallumrød, Petrini og Wickström, før vi fikk et mellomparti med Ericsson & Co, og en eksplosjon av en konsert med Tranbers trio.
Pianisten Christian Wallumrød valgte denne gangen å la det akustiske pianoet stå, og ofret seg mer for elektronikken og sin elektroniske zither, sammen med masse annen spennende elektronikk. Og sammen med Petrinis fantastiske blokkfløytespill, på en fløyte som nesten så ut som en skulptur, eller som en slags treskisse av Kjell Inge Røkkes planlagte skyskraper på Fornebu, som ble støttet på gulvet, og som var noe helt annet enn de forhatte blokkfløytene man ble plaget med i musikktimene i barneskolen, sammen med Wickströms elegante elektronikk og vokal, ble dette en stille stund med en rekke nydelige detaljer.
Når man starter å høre slik musikk, så blir man gjerne litt uinteressert i starten, før man kanskje lar seg «rive med» i hva som foregår på scenen. Og det er ikke mye tvil om at de tre denne kvelden fikk publikum i det altfor lite besøkte lokalet til å spisse ørene og følge med. Petrini med sine mørke toner i blokkfløyten, Wickströms stålkontroll over elektronikken og en sparsom vokal, og Wallumrød som fargela det hele med nydelige og spennende detaljer. En nydelig konsertstart! Og de spiller på Blow Out på Hærverk i Oslo på tirsdag, så den kvelden er det ingen grunn til å sitte klistret foran fjernsynet for å se ski-VM. Har du lyst på en nydelig musikkopplevelse, skal du overvinne dørstokkmila og komme deg på Hærverk, hvis du oppholder deg i Oslo.
Deretter ble det et frittgående møte mellom den svenske saksofonisten Sture Ericsson, som (nesten) har gjort Københavner av seg, sammen med gitaristen Niklas Fite og bassisten Asger Thomsen. Ericsson er en hardtarbeidende saksofonist som dukker opp på de fleste «frittgående» spillestedene i København. Og alltid er hans saksofonspill sterkt og intenst. Gitaristen Niklas Fite spiller gitar på den fritt improviserte måten, litt i selskap med den britiske gitaristen John Russell og den norske kollegaen Ivar Grydeland. «Spinkelt», utradisjonelt og spennende. Og bak det hele styrer bassisten Asger Thomsen det hele med mørkt og deilig bass-spill. En fin mellomstasjon, uten at det var like særpreget som åpningssekvensen.
Så avsluttet man kvelden med danskenes mest hardtspillende trompeter og kornettist, Kasper Tranberg i ytterst godt selskap med bassisten og cellisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Frands Rifbjerg. Trioen kom med sin første plate for en del måneder siden, og anmeldelsen av den kan du lese HER. Jeg har hørt denne trioen noen ganger på konsert nå, og de blir stadig bedre og bedre. Tranberg som kunne gått inn i hvilket som helst storband og ført leadtrompetrollen inn i nye høyder, med noe av det mest kraftfulle spillet jeg kan huske å ha hørt siden Lester Bowies dager. Men han er også i stand til å ta det hele ned, og dyrke det lyriske og sarte, og at ikke denne trompeteren har blitt oppdaget av det store, internasjonale markedet, er for meg en gåte. Det samme gjelder for Davidsen. Han er en ytterst lydhør og dyktig bassist, noe han beviser i en rekke sammenhenger i det danske jazzliv, men han er også en utsøkt cellist, som bruker celloen som var det en bass, og leverer solier som sitter som et skudd hele veien. Og bak på scenen, trommeslager Rifbjerg, som er det nærmeste man kommer en kameleon i den danske jazzen. Han kan spille mainstream og be bop med Jesper Thilo i ene øyeblikket, freejazz med Tranberg i neste, før han spiller med sin utmerkede kvartett deretter. En kvartett som stakk av med Danish Music Award-prisen sist år for deres debutplate, «Songs and Melodies» (anmeldt HER).
Og sammen er disse tre dynamitt. Samspillet er nesten sømløst, og hele veien utfordrer de hverandre til å gå i en eller annen retning, og de andre reagerer på et mikrosekund og «kjører på» og tar igjen «idémakeren» på svært kort tid, går opp på siden og forbi, og tar de andre musikerne ut på nye veier. Musikken er i utgangspunktet nedskrevet, og man har ideene spikret. Men det betyr ikke at nye ideer kan dukke opp underveis og ta musikken i nye retninger. En strålende trio som bør få slippe til på festivaler og klubber i flere land enn i Danmark!
Som du sikkert forstår, så ble det nok en deilig kveld på H15. Men det var synd at ikke flere dansker kjente sin besøkelsestid, for dette er et spillested som bør få folk til å strømme til. Det har både arrangørene i plateselskapskollektivet ILK og de som arbeider på stedet fortjent. And I’ll be back!
Tekst og foto: Jan Granlie
Anna Petrini, Christian Wallumrød og Qarin Wickström
Qarin Wickström
Anna Petrini
Christian Wallumrød
Sture Ericsson
Niklas Fite
Asger Thomsen
Kasper Tranberg
Frands Rifbjerg
Nils Bo Davidsen
