UMEÅ JAZZFESTIVAL, UMEÅ, DAG 1, FREDAG 27. OKTOBER 2023: Vi våkner i Umeå til kaldt vintervær. Det flyr snø i lufta, men blant oss og med oss er varmen stor. Hjertevarme og musikalsk varme. Det er godt å være i Umeå, selv på en sein-oktober-dag der vinterkulda og nordavinden lurer rett rundt hjørnet.
«Vålkomna om bord på detta Norrtåg 7409 mot Sundsvall Central. Tåget avgår om fem minuter. Detta tåget stoppar på alla mellanliggande stationer»!
Store deler av Västerbotten er glesbygd, det är glest mellan husen här. Godeste Lars-Göran Ulander forteller om da han og Christer Bothén var naboer i södra Lappland for noen tiår siden. «Vi bodde med 11 mil emellan oss», forklarer Ulander. Her ute ved kysten, ute i landskapet som har gitt länet navn, er det flatt og den kalde vinden østfra Bottenviken, nordfra og vestfra ut av Lapplandsfjellene, får godt tak mellom husene den siste helgen i oktober.
Men det er et rikt og varmt musikkliv i området. Tradisjonelt og historisk har jo selvfølgelig kommunikasjonen innenfor og til/fra området, først og fremst skjedd langs Norrlandskysten opp fra Uppland, langs Hälsingland og Ångermanland, videre opp til Väster- og Norrbotten. Det er derfor ikke det minste rart at E4:an og stambanan, järnvägen, følger denne kysten, det var her kjøpstadene ble etablert – blant annet av min navnebror Johan III Gustavsson for snart 450 år siden – det var her handelen ble lokalisert. Det var disse byene på kysten som var kommunikasjonspunktene med de sentrale delene av Sverige, som Stockholmsregionen.
Det førte også til at musikklivet historisk sett, ble modernisert tidligere her, ble raskere påvirket av innflytelse utenfra, enn folkemusikken i andre og indre deler av regionen. På mange måter er vel dette samme kulturutvikling, som enkelte kulturhistorikere benevnte som stasjonsby-fenomenet. På stedene som er kommunikasjonssentra med direkte linjer til de sentrale delene, endres dialekter, lokale kulturfenomen og annet langt raskere enn omgivelsene, gjennom innflytelse fra de nasjonale sentrenes påvirkning.
Betegnelsen skyldes jo selvfølgelig at dette fenomenet var særlig framtredende ved jernbanens framvekst siden midten av 1800-tallet. Dette er tanker som kommer lett, når slusene åpnes og man sitter på Norrtågs X62-tog nr. 5 fra Umeå mot Sundsvall og skal skrive om opplevelsene i Umeå helgen i uke 43 2023. Langt fra den beste arbeidsplassen, men en arbeidsplass som definitivt setter fantasien i sving.
Musik skall byggas utav glädje, sang Lill Lindfors. Glädje og samhälle byggas utav musik, sier vi! Og ikke noe sted er dette mer slående, enn på de siste dagene i uke 43 i universitetsbyen Umeå, byen vi forlater i dette øyeblikk.
«Umeå Östra!»
Umeå er i dag en by på rundt 100 000 innbyggere, ingen liten by, men heller ingen storby. En bystørrelse som legger til rette for et aktivt kulturlliv, inkludert et jazzliv. Og som omtalt i torsdagsrapporten, etableringen av et Umeå Universitet i 1965 var en ytterligere forsterkende faktor til dette.
I grunnleggende økonomisk geografi er noe av det første verktøyet for å analysere og tilrettelegge for, regional og lokal økonomisk utvikling du lærer å forstå og bruke, det som kalles økonomisk baseteori. Utgangspunktet er en beskrivelse av de sosio-økonomiske – og sosio-kulturelle – aktivitetene som skjer – og kan skje – på stedet til sammen utgjør en løk. Den første basen er senteret, den som er mest stged-egent, den som det koster store ressurser å flytte.
Tradisjonelt – særlig gjennom tiårene etter andre verdenskrig – har dette vært et argument for å sikre lokal utvikling gjennom etablering av industriproduksjon. En fysisk produksjonsvirksomhet basert på lokale ressurser, som malmforekomster, energiproduksjon (vannkraft), eller naturressurser, har store kostnader forbundet med etablering, produksjonslokaler, maskineri, og eventuelle konkurransefordeler knyttet til lokale ressurser. Dette er kostnader som er ‘sunk cost’, de kan ikke i gjenvinnes i sin helhet ved en eventuell flytting av virksomheten.
Denne økonomiske basen er forankret til, sterkt knyttet til, det geografiske stedet den er plassert. Men straks denne basen er etablert, genererer den en lang rekke andre aktiviteter. Fordi den skaper arbeidsplasser, flytter folk dit, og folk trenger dagligvarer, skoler, hus, kulturaktiviteter, osv.
«Örnskiöldsvik Central!»
Før du spør, ‘vart är Nordmaling, vart blev Husum station av’: Norrtåg 7409 gjør så mange mellomstopp at jeg må begrense meg til et utvalg av stasjoner.
Disse nye aktivitetene er i ulike grad forankret ikke så mye i den lokale geografien som i den økonomiske basen. Løkens mange lag representerer ulike styrker og former for tilknytning til løkens senter. Flere av disse aktivitene er lette å flytte til et annet sted, de er ‘footloose’. De står ikke på egne bein, så å si. Jazzaktiviteter, festivaler, klubber, musikere, og annet, er en slik virksomhet.
Universiteter kan være – eller i det minste bidra til å skape – en økonomisk førstebase. Som i Umeå. Det faktum at det er over 18 000 helårsstudenter ved Umeå universitet, og nær 4 500 ansatte, er overveldende for en som husker at det var mindre enn 18 000 studenter ved Universitetet i Oslo!
Universitet pluss kommunikasjon med hovedstadsregionen, det skaper grunnlag ikke bare for jazz- og metallfestivaler, men også for en rekke gode musikere. Som nevnte Lars-Göran Ulander – på jazzsiden. Med sitt omfattende virke for jazzen har Ulander satt sitt prägel på en stor jazzpublik i Sverige. Ikke bare som en före detta programsjef i Jazzradion i Sveriges Radio, men også som en tidligere festivalsjef ved Umeå jazzfestival.
For øvrig er det slik jeg har forstått det, Ulander vi skylder takk for at Umeå i dag kanskje er verdens mest kompakte jazzfestival. Da det nye folkets Hus i Idun-kvartalet i sentrale Umeå, sto ferdig i 1986, tok Ulander med seg en inspirasjon han fikk ved et besøk på North Sea Jazz Festival, den gangen dette skjedde i Concertgebouw i den Haag. Alt på festivalen skjer på flere scener med én billett for å komme inn. Dette måtte også Umeå gjøre. Og der er vi snart 40 år seinere. Compact games, indeed!
«Härnösand Central!»
Men Ulander ikke bare var, men er fortsatt en heftig saksofonist. Etter at han gikk av for pensjon i SR, har han til glede for mange av oss vært aktiv igjen som utøvende musiker. Og typisk nok, svært ettertraktet som bandmedlem hos yngre skarer av jazzmusikere, musikere som ikke en gang var påtenkt da Ulander satte sterkt preg på band som Sten Öbergs kvintett og Berndt Egerbladhs kvartett, begge med bakgrunn fra universitetsbyen, på samspill med Lars Lystedt og Per Henrik Wallin, osv. Det står noen skiver hjemme der Ulander er med, for å si det slik. Og nå skal vi få høre ham igjen. I dag er Ulander jazzfestivalens antakeligvis hardest arbeidende jazzmusiker. Fire gigs på én kveld. Häftigt. Härligt.
Først ut er han som del av en konsert i lokalet Freja. Navnet er ikke en reklame for en viss norsk sjokoladefabrikk, lokalet er nok heller oppkalt etter krigergudinna Frøya. I norrøn mytologi forente hun både krig og kjærlighet, seksualitet og kamp, hun var på mange måter en forening av Mars og Venus! Det alene sier vel ganske så mye om kvinnenes posisjon i den norrøne kulturkretsen før kristendommen la sin klamme hånd over samfunnene, tradisjonene og kjønnsrollene. Det sies at Frøya var svært forhatt av kristenfolket: Hennes aktive funksjon, hennes styrker, passet ikke med det kyske Maria-idealet som kom med katolisismen. Frøya kunne bli beskrevet i kristne skrifter med formuleringer som nærmest karakteriserte henne som ‘hore’!
«Sundsvall Central. Byte till SJs tåg 579 mot Stockholm!»
I Freja-hjørnet i Umeå Folkets Hus er det konsert som oser av den svenske jazzhistorien: Staffan Öberg Nonett (hovedbildet. Foto: Johan Hauknes) og Sten Öbergs Gullingrupp. Ledet av to brødre fra Umeå som satte preg på moderne jazz for femti år siden. Nå er begge godt voksne, men de kan fortsatt sine saker. Trommeslageren Sten Öberg er 85 år, barytonsaksofonisten Staffan Öberg er 80, jevngammel med altsaksofonisten Ulander. Sten og Lars-Göran var begge med som unge menn på albumet «Jazz under the Midnight Sun» fra 1963, som del av Lars Lystedts kvintett. Med musikk av Berndt Egerbladh. Fem år før jazzfestivalen ble til, men seks år etter at Sten Öberg ble med i Lasse Lystedts band.
Det er femtifem år siden Sten Öberg fikk oppfordringer av årets 100-åring Dexter Gordon om å satse for fullt på musikken, men slik ble det ikke. For første gang får jeg anledning til å høre ham og broren Staffan live. Staffan Öberg på baryton, sammen med Ulander på altsaksofon, Eva Henriksson og Alf Burstedt på trompet, Mikael Elofsson på trombone, Jens Marklund på tenosaksofon, understøttes av en fin rytmeseksjon. Sten Öberg på trommer, Thomas Olsson på piano og Arne Eriksson på bass. Staffan Öberg Nonett spiller blant anent en vakker versjon av «My Favorite Things». Dette er musikk inspirert av den moderne jazzen da de tre 80-åringene var unge voksne, John Coltranes musikk på den tiden jazzen skinte under midnattsola henger i lufta mellom oss som en referanse, som en historie å spille ball med.
Sten Öbergs Gullingrupp’ er med stort sett samme personnel, Burstedt og Marklund går ut, og inn kommer Fredrik Ljungberg på tenorsaksofon. Denne gruppen skulle jeg gjerne også ha fått hørt, men det skjer for mye parallelt her.
«Hudiksvall»!
For inne i Idun-teatern er allerede Marilyn Mazurs Shamania godt i gang. Litt endret sammensetning siden de siste gangene vi har hørt dette skandinaviske all star-bandet. På plass er fortsatt eminente Makiko Hirabayashi på piano og andre tangenter, Josefine Cronholm på strålende vokal, mesterlige Lotte Anker på sopran- og tenorsaksofon, sprellevende Lisbeth Diers på congas og annen perkusjon, og bildeskapende Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, ved siden av perkusjon av alle guders nåde, Marilyn Mazur. I tillegg kommer Mia Engsager med flytende, vakre linjer på trombone og musikalsk pregende og gripende el-basspill fra Ida Gormsen.
Det sitter som ei kule, tightere og flottere enn mye av det jeg har hørt fra bandet tidligere. Men Idun-teatern må være et vanskelig lokale å fylle med musikk. Et til tider glest publikum som kommer, og ikke minst går, i løpet av konserten. Et stort rom over oss som suger energi som det svarte hullet i sentret av Melkeveien, dette vårt hjemlige lille hjørne av et univers vi kun har startet å utforske.
For vi må ned i StudioJazz, eller Studion bare kort. Det er avslutningen av en kort turné med Trygve Fiskes prosjekt Sanger til SeRa, med Trondheim jazzorkester. Sanger til SeRa var årets JazZtipendiat-konsert under Moldejazz, vår omtale av den første konserten kan du lese her.
«Söderhamn»!
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er heldigvis ikke der lenger at bestillingsverk kun blir framført en gang, på selve bestillingskonserten. Det er et utall interessante og spennende bestillingsverk som har blitt skapt og produsert gjennom de siste fem-seks tiårene, førstegangsoppført på norske jazzfestivaler. For så å bli borte, og synke ned i det store musikalske havet de sprang ut fra.
Vi er kulturpolitiske myndigheter stor takk skyldig for at det ikke lenger er tilfelle. I dag er det hovedregelen, snarere enn et sjeldent unntak, at bestillingsverk, som Sanger til SeRa nå, får et videre liv etter urpremieren. For det er aldri slik at et bestillingsverk er ferdig ved førstegangsoppføringen. Det kan høres ut som en klisjé, men er så mye mer enn det. Det er etter denne oppføringen verket får mulighet til å bli gjennomarbeidet, strammet opp og strammet inn, rendyrkes og framføres igjen i former som tydeligere viser deres storhet, deres essens.
Og det er i hvert fall én person vi er sterkt skyldig at dette i dag er en realitet. Jan-Ole Otnæs, nylig avgått sjef for Nasjonal jazzscene, og mangeårig leder av Moldejazz, har i mange år jobbet utrettelig for at dette skulle kunne skje. Samtidig har han også vært sentral i organiseringen flere konsertturnéer for bestillingsverk. Og til sist: Som konsertarrangør på flere poster har han vel organisert flere slike andregangskonserter med bestillingsverk enn noen annen i det norske jazzlivet, om ikke i musikklivet som helhet.
Det er alltid interessant å se og høre hvordan bestillingsverkene utvikler seg, modnes og raffineres. Vi får se verkenes innhold tydeligere, klarere enn den opprinnelige opplevelsen. Det er nå etablert som en tradisjon, forhåpentligvis, at Umeå jazzfestival avslutter en høstturné med JazZtipendiaten og Trondheim jazzorkester hvert år.
«Gävle Central»!
I det vi kommer inn i et fullt StudioJazz, merker vi at forventningen henger i lufta. Det er et publikum som tydelig er kjent med denne tradisjonen, og har store forventninger til konserten.
Fra første stund hører jeg at dette blir bra. Som i Molde, Fiskes startellever er et toppet førstelag. Fra høyre til venstre : Josefin Runsteen på fele og perk, kjapp til beins og til hands, hoppende fra tue til tue, trompeteren med den kjappeste cerebrale cortexen i hele Grenlandsdistriktet, Thomas Johansson, den evig dansende Guro Kvåle på trombone, uforlignelige Signe Emmeluth på altsaksofon og fløyte, mester Hanna Paulsberg på tenorsaksofon.
Disse avslutter høyresiden på banen. Sentralt på midtbanen: som indre høyre, mentor, forbilde, kaptein og veiviser Eirik Hegdal på baryton-, alt- og sopransaksofoner og klarinett, lyrisk systematikk fra Atle Nymo på bassklarinett og tenorsaksofon som sentral midtbane og med libero-funksjoner, og den visuelt og auditivt vakreste kontrabassklarinetten i kongeriket, alltid på plass, anfører den nyskapende vibrafonisten Amund Storløkken Åse som indre venstre.
Backrekka fremst, høyresiden er dekket med en svingende, dansende Håvard Aufles på synth, mens den finurlige og alltid oppfinnsomme trommeslager Hans Hulbækmo tar seg av det sentrale området. På høyresiden clavieriste extraordinaire Oscar Grönberg. Komponist og tilrettelegger, anfører og direktør for de gode tider, Trygve Waldemar Fiske som lagleder på kontrabass med pappaperm for sine to døtre, jenter som til sammen skaper kombinasjonen SeRa. Et strålende 5-3-3+1-oppsett, med elleve på topp, både defensivt og offensivt.
«Uppsala Central»!
Da Thomas Johansson dro i gang med sitt første solostrekk, var det klart – dette blir en suksess. «Hvorfor sa du Whoop?», før «Danser med SeRa». Nå er både TJO og tjim – og vi – varme. «De som leker i luften», før det virkelig setter seg meg «Ballade til Tintoretto». Trygve, dette lar seg høre! Hanna, ballademester, tar musikken til tilsvarnde høyder som ingen så da fjellene vi kaller Kjølen reiste seg opp fra et grunt hav som forsvant – Iapetus-havet, oppkalt etter han som var faren til titanen Atlas – for omtrent 420 millioner år siden. Ballade Baladino.
Atle Nymo på en kontrabassklarinett som … Jeg vet ikke, det er noe med fysikaliteten i lydskapet i de dype treblås-instrumentene, som trollbinder meg når de behandles av proffer. Som Nymo. «Trastbygdas Free bop-forening». Kollektivet som er TJO glitrer!
«Stockholm Central – Tåg 645 till Oslo Central går från spår 11»!
Og ikke nok med det, dette er jo et slags all stars’ all star band. Foran oss står det en serie med musikere som har vært i samme situasjon som Fiske i kveld. Hegdal, som mangeårig kunstnerisk leder for Trondheim jazzorkester har han en vesentlig del av æren for at TJO ble til det TJO er i dag. Hvor mange ganger han har vært leder for TJO-prosjekter vet jeg ikke. Men mange er det.
Og Hanna Paulsberg, sammen med Gurls, Signe Emmeluth, Oscar Grönberg med MaXx. Amund Storløkken Åse er som del av powertrioen I like to sleep neste års Ztipendiat. Dessuten har jo også Thomas Johansson ledet Sørnorsk jazzsenters Scheen jazzorkester med bestillingsverket As We See It. Så det er definitivt mye kompetanse på scenen i Studion i Folkets Hus under Umeå jazzfestival.
«Södertälje Syd»!
«Hun som fanger skyene», vakre bilder, enhver som er far til døtre kjenner seg igjen. Sikkert også andre, men det er der mine erfaringer befinner seg. «Ulv på frifot», før «I kveldinga så vi lyset på fjella». Her i Umeå er det lett å innbille seg at det er lyset på fjella inne i Lappland, men siden vi er omtrent rett sørøst for Vindelfjällen, så ville vi eventuelt sett lyset på fjella om formiddagen, ikke i kveldinga.
Mon Seigneur Fiske, Votre chansons à SeRa étaient parfaites! Douze points!
«Katrineholm Central»!
Vi er raske ut av lokalet etter konserten med Fiske et alii, tvers gjennom et bygg som er som en labyrint. Vi må til lokalet som heter Äpplet. Der har Lars-Göran Ulander sin tredje gig for kvelden. Sammen med Vilhelm Bromander på bass, Elin Forkelid på tenorsaksofon, Alex Zethson på piano og Cornelia Nilsson på trommer, har de satt seg fore å hylle ham som Ulander spilte med for seksti år siden. Ikke minst spilte en tjueårig Ulander musikken til objektet for hyllningen på et allerede nevnt album, Jazz under the Midnight Sun fra 1963. Ulander spilte også kort etter dette sammen med Berndt Egerbladh, blant annet på albumet med en lang tittel, They laughed at me when I sat …(osv.) fra 1966.
Berndt Egerbladh er en nesten mytisk skikkelse i svensk jazz, i hvert fall for en som har betraktet svensk jazz fra utsiden. Trioskiva Schizo fra 1965, Norrlandsk folkemusikk med 1973-albumet Nybyggarland. Rekka er lang, og fin.
Men Egerbladh var også i Norge. Blant annet i 1969 da han spilte med Arild Andersen og Jon Christensen under Molde jazzfestival. De spilte både som trio og som rytmeseksjon for trompeteren Joe Newman. Utdrag fra en av kvartettkonsertene med Newman kan du finne i TV-arkivet til NRK. Egerbladh spilte også med en oktett, kalt Country Jam Blues under den store jazz/lyrikk-konserten, som ble arrangert dette året i samarbeid med Bokklubben.
Umiddelbart etter Molde-festivalen spilte Karin Krog med et flott ensemble inn hennes og Johs Berghs tekst til Carla Bleys «Ida Lupino», «Break of Day in Molde», og Berndt Egerbladhs deilige blues «Blues Eyes».
«Hallsberg»!
Året etterpå var Egerbladh tilbake, sammen med blant annet Sten Öberg og Lars-Göran Ulander, i en stort anlagt konsert med Karin Krog og Berndt Egerbladh Group. Kalle Neumann og Terje Rypdal var blant annet med. I forbindelse med samarbeidet med Karin Krog gjorde Egerbladh også opptak for NRK med Krog og norske musikere.
Encore-kvintetten med Ulander, Bromander, Forkelid, Zethson og Nilsson hadde lovet å tolke Egerbladhs musikk med respektfull respektløshet. Men dessverre fikk jeg bare med meg de siste tre-fire minuttene. Men gud bedre, som de ga lyst på mer. Møtet mellom veteranen og de fire som vel nesten kunne vært hans barnebarn, er ikke preget av verken respekt, eller støvdannelser. Tvert i mot, det er likhet for lov, musikk og fedreland. Og for Berndt Egerbladh.
Dette vil jeg høre mer av. Det minner meg om et annet svensk … hyllningsprosjekt, der også Forkelid og Bromander var med. Oya Sextett kalte de bandet som ble initiert av pianisten Sebastian Bergström. Med freidige versjoner av låter fra sør-afrikanske Chris McGregors Brotherhood of Breath og den store kvintetten Blue Notes.
Respektfull respektløshet, yeah! Chris McGregor og Berndt Egerbladh, noen ganger er verden et forbausende all right sted.
«Degersfors»!
Vi prøver oss på å besøke Freja igjen. Gitaristen Max Schultz er utpekt som årets hedersgjest ved festivalen, og spiller der med sin trio, med Leo Lindberg på orgel og Chris Montgomery på trommer. Men vi må dessverre gi opp. Alle drømmer om å få høre trioen i flytsonen måtte vi legge til side.
Lokalet som er oppkalt etter en meget sterk kvinne, er en logistisk katastrofe, særlig når det er stor tilstrømming. Ikke minst er det skapt av en svært trang flaskehals for å komme inn i lokalet foran scenen, der publikum deler rom med en stadig tilstrøming av lange køer til baren. Om jeg var involvert i festivalplanleggingen ville jeg seriøst vurdert å stryke dette lokalet som konsertscene. Alternativt at området måtte bygges vesentlig om.
«Kristinehamn»!
Ned i kjelleren – ned i StudioJazz. Mats Gustafsson er en lite kjent, lokal musiker fra Umeå med svært store ambisjoner. Med stor iver drar han i gang de umuligste prosjektene. De lander, men kanskje ikke alltid på beina.
Slik kunne vi ha startet en omtale av konserten i kveld i … for riktig mange år siden. Eller egentlig ikke. For helt siden AALY Trio på 1990-tallet – og sikkert før det – har det med Mats Gustafssons aktiviteter alltid vært tilstede en sterk vilje til å bygge kollektiver, til å gjøre noe sammen.
Galskaps-prosjektet, det snart tolv år gamle mangehodede og stadig muterende trollet, Fire! Orchestra, slapp tidligere i år verket Echoes. salt peanuts*’ anmeldelse av utgivelsen, kan du lese her. Redaktøren avsluttet anmeldelsen med, «… Tøffere enn dette blir det ikke! Strålende fra start til mål!».
Dette verket har Gustafsson brukt dette verket som utgangspunkt for framføringer basert på såkalte CBAs – Community Building Activities. Fire! Orchestra CBA kaller de dette. Disse framføringen av Echoes gjøres ved å hente inn lokalt forankrede og andre musikere og sentrere framføringen mot disse under orkesterlederens veivisninger. På den måten blir også enhver framføring av verket helt unik og enestående. Echoes i Ljubljana blir noe helt annet enn Echoes i Umeå.
CBA er en arbeidsmåte, og et sett med øvelser og teknikker, for å få en gruppe med medlemmer som ikke har jobbet sammen før, og som skal gjøre en målrettet, kompleks oppgave sammen, til i trekke i samme retning. Poenget er å komme nærmere hverandre, bygge tillit og bli kjent med hverandre, for med det å kunne redusere frykt for å bidra, opplevd risiko, og etablere en tillitsbasert gjensidighet i gruppa. Enkelt og greit: For å bygge et lite felles samfunn, et samfunn som alle er likeverdig del av.
«Karlstad Central»!
Under veiledning av Gustafsson og enkelte medlemmer av det store orkestret, jobber gruppa sammen over noen dager, og sluttproduktet er en framføring av verket Echoes på scenen. «Frijazz, nutida klassisk musik, noise, fri improviserad musik, etnisk musik, folk musik, hardcore, jazz, elektronika, minimalistisk och maximalistisk musik… allt finns inneboende i …» Fire!Orchestra CBA. Omtrent sådär sto det i presseskrivet da Fire! Orchestra innbød til Echoes Fest og premiereframføring av verket i Stockholm 22. mai i år.
Med seg har Gustafsson denne gangen, fiolinisten Josefin Runsteen, som også har stått for strykerarrangmentene i kveld, trombonisten Mats Äleklint som gjorde blåserarrangementene, Johan Berthling og hans basser.
Anna Lindal på violin, sammen med Hanna Jerndahl og Frida Johansson, Ester Forsberg på bratsj/altviol, Jens Marklund på salt- og tenorsaksofon, Engla Tedebring på tenorsax og kveldens fremste soldat fra Tordensskjolds hær, Lars-Göran Ulander og hans altsaksofon.
Videre, Alexander Zethson på tangenter står for sine egne arrangement, ‘före detta festivalisten’ Lennart Strömbäck står fram på gitar på scenen under Umeå jazzfestival for første gang på 21 år var det visst. Henrik Sjöberg og Markus Asplund er på trompet, og hevet over det hele bak på scenen, sitter metallisten David Sandström på høyre side og underbara Sten Öberg på venstre, begge på trommer.
Og selvfølgelig, galmannen himself, den noe kjente rabulisten fra Umeå, Mats Gustafsson på musikalsk ledelse, barytonsaksofon, sleidefløyte og mer.
«Arvika – Vi måste tyvärr venta på tåg motsatt väg, och blir med det ytterligare försenade»!
Et fyrverkeri! Det er det det blir. Ikke alle er sellvfølgelig like komfortable med den indivduelle friheten som dette verket gir, men det blir en herlig fest. I det nevnte presseskrivet skriver den godeste Gustafsson at Echoes er
«… [f]ullt av skönhet, energi, besatta passager och ett makalöst musikanteri som delar influenser och påverkan från progressiv rock, nutida avantgarde, kosmisk frijazz, folk experiment och mycket mer. Allt i ett makalöst flöde, på ett helt naturligt sätt från början till slut med ett brilliant resultat. … Fire! Orchestra [vill] denna gång ställa allt på [huvudet] i en stor EXPLOSION av skönhet»!
Gustafsson er glad i store ord, han er en dyktig selger, kdwet skal han ha. Men denne gangen har han nesten sine ord i behold. Det blir en eksplosjon av både skjønnhet og av stygghet, det sure og det bitre, det salte og det søte. Og alt i mellom. Det er folkemusikk av beste slag. «Lost Eyes», «Forest without Shadows. Inspirasjoner fra Umeå-regionen, fra progrock, fra alt du kan tenke deg. Robert Wyatt gliser sikkert bredt.
Blant mine plater befinner det seg en plate utgitt i 1972 med utgivelser av opptak gjort av Sveriges Radio fra Umeå jazzfestival i 1971. «Jazz i Umeå» heter den og er utgitt på labelen Expo Norr – en forløper for Rikskonsertenes Caprice. Sten Öberg er med, Lars-Göran Ulander og Lars Lystedt er med, Berndt Egerbladh er på plata. Det var jazz i Umeå i 1971, det som foregår foran meg nå er jazz i Umeå i 2023, 52 år seinere.
Så glem det du visste om jazz i Umeå, glem det du trodde du visste om Fire! Orchestra. Dette er noe helt annet, men allikevel noe av det samme. Vilken fest, vilken föreställning, vilken musik!
«Oslo S – vid ankomst är vi trettiofyra minuter försenade. Vi beklagar detta»!
Vi rakk dessverre ikke å få med oss Karin Johanssons konsert ORD i JazzLabbet, det beklager jeg. Men tid og krefter strekker ikke til alt. Og vi er sikre til at de svært mange som søkte til konserten med Nils Landgren og hans Funk Unit i Idun-teatern, var sikkert alle svært fornøyd. Men dette er ikke vår musik.
Det var fredag og det ble natt. Det er varmt i Umeå denne natta! Musikalsk varmt!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: ©Gustav Karlsson Frost (om ikke annet er oppgitt)
Umeå jazzfestival dekker reise og overnatting for salt peanuts* utsendte skribent.
Du kan høre Jazzradions rapport fra noen av fredagens konserter ved Umeå jazzfestival her:
Marilyn Mazur.
Trygve Fiske med Trondheim jazzorkester — Sanger til SeRa.
Fire! Orchestra CBA Umeå.
Lennart Strömbäck og Mats Gustafsson.
Sten Öberg og David Sandström i Fire! Orchestra CBA. Foto: Johan Hauknes.
