MOLDEJAZZ 2023, DAG 1, MANDAG 17. JULI 2023: Ankommer Molde Central Terminal kl. 23.17 søndag. Dette skjer med en deilig togtur langsetter vannveien som deler Sør-Norge i to, fra vi passerer Minnesund ca. kl. 16.40, til vi ankommer Åndalsnes stasjon kl. 21.35. Deretter med bussrute 420 langs fjordene, Romsdalsfjorden, Rødvenfjorden, før turen over med den nye hybridferja MF Rødvenfjord fra Åfarnes til Sølsnes. Svelenes dager på ferja er langt talte, det ubetjente utsalget er en tragedie – i år igjen.
Den nye ferja og dens søsterskip MF Eresfjord og MF Samlafjord er elektriske, men også utstyrt med to store dieseldrevne generatorsett – de kan dermed gå i både helelektrisk og hybridfart. Båtene er bygget ved skipsverftet Terpan i Tyrkia, med batteripakke fra Siemens. Thrusterne, eller det som mange gjerne beskriver som «propellene», er utviklet av Kongsberg Maritime, den maritime delen av Kongsberggruppen.
Etter overfarten over munningen inn til Langfjorden i 6-8 knop, fortsetter vi inn til Molde. Værmeldingene antyder at værgudene ikke er på festivalens side dette året. Hva det skal bety vet ingen, men jeg tviler på at disse gudene bryr seg stort om hva som skjer på denne kanten av Nordvestlandet i denne uka. Men det gjør vi, som vi har gjort hvert år i lang tid.
Musikk og musikk, fru Mollestad!
Årets residerende artist er Hedvig Mollestad Thomassen, gitardronninga fra den andre sida av fjorden, men vel for lengst utpekt som æres-Moldenser. Om ikke hun er blitt det allerede, bør noen sørge for at hun snarest mulig blir det. Det er snart gått femten år siden hun mottok Talentprisen ved festivalen, noe som gjorde det mulig for henne å etablere det som har blitt et helt sentralt utrrykk for hennes musikalske ideer, Hedvig Mollestad Trio. Hun og hennes konserter vil bli bredt presentert i salt peanuts* de neste dagene.
Jeg bruker deler av togturen til å reflektere over det urgamle spørsmålet «hva er musikk?». Et spørsmål på linje med spørsmålet om meningen med livet, universet og alt som er. Spørsmål som er like umulige å besvare uten at det blir tautologier, eller surrealistiske formuleringer. «42» var svaret som kom opp da superdatamaskinen Deep Thought hadde grunnet lenge og vel over spørsmålet om hva meningen med livet, universet og altet er, i følge Douglas Adams i Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Resten av historien tør være kjent.
Den som undrer seg over samme spørsmål, bør lese noen av John Cages essays over denne tematikken. Dette leder opp til hans berømte forelesninger i Darmstadt på Internationbal Ferienkurse für Neue Musik i Darmstadt, i september 1958. Skal jeg summere opp noen av poengene, er det dette: 1) Det finnes ingen Stillhet. 2) Musikk involverer dermed både intendert og ikke-intendert lyd. 3) Komponisten og utøveren er turister i egne rom av lyd. 4) Enhver framføring av et verk eller et musikkstykke, er en spesifikk hendelse med et unikt uttrykt.
Musikk er organisert lyd, uorganisert lyd er støy, ikke-musikk. Min oppgave som lytter, som tilhører, er altså alltid å være på jakt etter hvordan lydene er organisert. Hva er strukturene som skaper «mening» i musikken? Det igjen krever at enhver tilhører også må gå i seg selv for å frigjøre seg for sine egne fordommer om hva musikk er. Du må lære deg å lytte på musikk på stadig nye måter – du må være utforskende i dine måter å lytte. Du må aldri slå deg til tåls med at nå vet jeg alt jeg trenger å vite. Gjør du det, utelukker du deg selv fra opplevelsen av mye musikk.
Det er akkurat dette som gir mange av oss drivkrafta til stadig å utforske, stadig å leve, det er alltid behov for nye lyder, for ny organisering av lyd, for ny musikk. Det er alltid behov for nye måter å lytte på. Den som stopper denne drivkrafta, stopper også musikkens iboende kraft til utvikling, til nyskaping.
All lyd du hører og opplever er musikk. Måkeskriket over havna nedenfor meg. Surret av stemmer fra Storgata, kroppens egne lyder. Ynglingen som prøver seg på rockeklassikere på el-gitar som synger ca. 50-60 cent off, hele veien, for å spare til profesjonell el-gitar. Alt er musikk. Det eneste jeg kunne unnvært er det stadige (nesten) strukturløse suset i det indre øret. Men det er jo en slags musikk det også.
Alt om Det norske poesi- og satireorkester på fem minutter
Første stopp på konsertfronten i år er den faste førpremieren for årets Moldejazz, konserten i lokalet Storyville på Plassen, to timer før den formelle åpningskonserten. I år er denne sloten i programmet fylt med Det norske poesi- og satireorkester. Det er noen år siden vi hørte dette første gangen, på Fleischers Hotell på Vossevangen under Vossa Jazz i april 2011. Det vet jeg fordi konsertene som de tre orkestermedlemmene holdt seinere ble utgitt på CD og etter hvert også på vinyl, som Åssengårea?.
For første gang står tekstforfatter og vokal framfører Dagfinn Nordbø, bassist Gaute Storaas og pianomester Vigleik Storaas sammen som Det norske poesi- og satireorkester på en scene under Moldejazz. Eller rettere for andre gang, det viser seg at de også hadde en kort opptreden under den foregående mottakelsen for festivalens sponsorer, støttespillere og andre.
Som den gangen starter de med «Åssengårea?», spilt over C Jam Blues. Den følges av en tekst som vekker sterke emosjoner hos mange, historien om 83-årige Francelina som vekker minner om sin ungdom og skjønnhet. «Francelina synger fado» er en sterk historie og drivende godt fortalt. På «Henry’s Bar» sitter Nordbø og hans venner, Obstfeldianerne, i elleve dager, med et lite glass rosévin, selv om vi egentlig ikke er noe glad i rosévin. «Luesveis blues» er historien om han som ble noe da han satte en baskerlue på hue. Noen menn om til daglig går med hatt, kan kjenne seg igjen. «Lykkejeger» er en allmenn historie fortalt med snert og vidd.
«Vold & Vold» er en vakker hyllest til Jan Erik Vold, der Nordbø for alvor får vist at han har timingens nådegave. Nå kommer etter hvert en serie med tekster og musikk som er dels nyskrevet, alt skrevet etter plateutgivelsen. «Lasso rundt ditt hode» etterfølges av en fantastisk hyllest til dikteren Tor Jonsson og livet som ikke ble, etter at han døde for egen hånd i 1951, 34 år gammel: «Vi skulle vært venner, Tor Jonsson». «Ascendanten min» før «Hvite i trynet» – et oppgjør med moderne livsstil, med kommunikativ tilstedeværelse alltid og allsted. «Natt i Bairro Alto» – om en natt i Lisboas høyereliggende, øvre bydel, der barene «alltid» er oppe.
«Alt om Luther på fem minutter» – en tittel som skaper umiddelbare assosiasjoner til Frank Aarebrots foredrag «xxx på 200 minutter», krig, Norgeshistorie, presidentvalg i USA fra og med 1789. «… han kunne virke sur og sær, men jammen var det fart i’n»! Teksten ble skrevet i forbindelse med markeringen av 500 årsdagen for Martin Luthers publisering av sine 95 teser i 1517 mot den katolske kirkens avlatshandel. «Gretten gammel gubbe» er en tekst med synspunkter på dette og hint, synspunktene til en gretten, gammel gubbe.
For vår del avsluttes konserten med en tekst om Moldejazz, den unge Nordbøs møte med jazzen. Som flere av tekstene, er referansene til periodene der en i dag ca. 65 år gammel mann, vokste opp i Oslo og for første gang dro på jazzfestival i 1974-75, mange. Kjenner du referansene, gjørma på jazzcampen på Kvam, hundretusen øl på Stationen på Voss Jazz, sjokkartede møter med Art Ensemble of Chicago, fingrene til Charles Mingus. Alt presentert over en blues framført av brødrene Storaas.
For vær ikke i tvil, dette er ikke tekstforfatter Dagfinn Nordbø som framfører sin poesi til et musikalsk følge i bakgrunnen. De to instrumentale musikerne leverer så det holder. Jeg kan sitte og høre på musiseringen til brødrene Storaas i timesvis. Det er derfor godt å se at de to får rom til å utfolde seg i. Det er viktig å lytte etter det som kommer fra disse også – lytte aktivt etter det.
Flytende varer av grenseløs musikk
Etter Molde-historiene må vi løpe for å kunne være på plass til åpningskonserten i Bjørnsonhuset. I år er det vel tjue år siden Bjørnsonhuset – og Seilet – ble tatt i bruk av Moldefestivalen, tjue år siden Idrettens hus ble en avsluttet del av festivalens historie. Med få unntak har åpningskonserten siden 2005 med Arild Andersens Electra vært første konsert med årets residerende artist. I år er det Hedvig Mollestads prosjekt Liquid Borders som er tema for åpningskonserten.
‘Flytende grenser’ snakker vi om på norsk, hvor slutter Hedvig Mollestad Thommasen? Hvor går grensene for hennes musikk? Hva er jazz, hva er ikke-jazz? Mollestad er ute etter en kontrast til, en motsetning til det hun vanligvis forbindes med, et rocka, høylytt, drivende uttrykk med store musikalske gester. Det som overstiger grenser, det som overskrider kanter, vegger:
Til festivalen har hun sagt at «jeg leter etter ytterpunktene mine, og som [residerende artist] har jeg en unik arena å få vist dem på, uten at de trenger å bli tolket som en ny retning, men mer som et bilde av hvor mye jeg kan romme her og nå». Hun har blant annet latt seg inspirere av Jon Balkes mange prosjekter «… som arrangør og komponist har [han] berørt meg dypt, fra sitt særegne uttrykk med Magnetic North, Oslo 13, Siwan, og ikke minst gjennom hans verk for Trondheimssolistene og Trondheim Voices: ‘A World of Daughters’. … han har beveget seg fra sitt jazz-harmoniske uttrykk, og i mye større grad kombinert det med klassiske tradisjoner og besetninger. Det har endret synet mitt på hva som var mulig å få til som jazzkomponist».
Sitatet peker mot hva hun prøver å oppnå med verket Liquid Borders. Og det ble et annerledes Mollestad-produkt. Jeg ble påminnet Thomas Strønens gjenfortelling av det som skjedde på Blå i Oslo under og etter en konsert med ensemblet Spunk. Etter å ha lyttet intenst til musikken gjennom konserten, mente han etterpå at det eneste bandet hadde trengt, var «et ørlite beat …». Som med Spunk må du lytte andre steder enn etter beatet i dette verket.
Liquid Borders framføres av et stjernelag, vi tar det fra venstre mot høyre, Jon Balke på klaver, synth, annen elektronikk og perk, dronning Hedvig sentral plassert, med sin blonde Gibson, bakerst Ingvald Vassbø på trommer, pauker og annen perkusjon, Ellen Brekken på kontrabass, en stryketrio, med Tanja Orning på cello, Anna Lindal og Eva Lindal på fiolin før Emil Strandberg på trompet, Håvard Lund på klarinett og bassklarinett og Sissel Vera Pettersen på sopran- og alt-saksofoner, vokal og elektroakustisk manipulering, avslutter ute på høyrefløyen.
Det er et ambisiøst verk Mollestad presenterer, med dybdestudier i klangfarger malt med brede pensler og dvelende samspill. Det er musikk som er langt fra det dynamiske spennet og hard beat som vanligvis publikum forbinder med henne. Sissel Vera Pettersen legger til ekstra dimensjoner til fargepaletten med sine vokale bidrag. Et kvartettbidrag med Balke, Mollestad, Vassbø og Brekken setter fart i musikken.
«Fences … Come close to my fences». Riv ned gjerdene!, hører jeg i mitt indre øre – som en gjenklang av Lars Klevstrands og Guttorm Guttormsens album med dette navnet fra 1977. Grenser er til for å krysses. Å stille nye spørsmål er å krysse grenser. Grenser er til for det som var, ikke for det som blir. En blåserrekke legger skisser over et legato stryk. Jammen danser ikke skogsguder – kanskje er Pan selv der inne i tåka? – i skumringen. Huldra er ute med rova så lang. Bare at her er rova en smekker gitarhals.
Et strekk som strekkes ut som en gummistrikk. Det starter med Pettersen solo vokal. Etter hvert kommenterer Mollestad før hun overtar stafettpinnen og strekker ut. Før Balke legger til og fører pinnen videre. En grand bevegelse i ensemblet fra høyre til venstre. Vassbø i driv. Jeg synes det ikke er lenge siden han ennå var ung og søkende. Nå er han fortsatt søkende og med betydelig mer erfaring. Han former, han driver fram, han løfter opp – ensemblet, sine medmusikanter.
En siste vurdering før vi vandrer ut i kvelden på vei til neste konsert, er at Mollestad lykkes nesten. Jeg opplever framføringen av verket Liquid Borders som noe uforløst, det føles til tider litt statisk. Men dette forbedres etter modningen av erfaringene fra denne urpremieren av verket. Dette skal garantert bli spilt flere ganger, og hver gang vil det forbedres.
Og helt til slutt: Er det noe jeg er helt sikker på, så er det at etter serien Ekhidna, Tempest Revisited, Maternity Beat har Mollestad tatt store steg videre som komponist og bandleder. Etter residentskapet under årets festival skal vi få nyte flere dimensjoner av Hedvig Mollestad Thomassens musikk.
Fiskesanger
Av en ukjent grunn er altså prissvinnerkonserten for fjorårets JazZtipendiat flyttet fra tirsdag til mandag. Det skaper noen logistiske problemer, men ‘vi står han a’, som alltid. Det er knapt med tid for å fordøye det ene sterke musikalske uttrykket før det neste starter umiddelbart etter.
Nå er det derfor rett inn i Teatret Vårt for å høre det nye verket til JazZtipendiaten som ble utpekt i 2022, Trygve W. Fiske. Verket til prisvinneren blir som vanlig framført med Trondheim jazzorkester, med en sammensetning av musikere på øverste nasjonale og skandinaviske hylle, utvalgt av komponisten og Midtnorsk jazzsenter. Fiske har kalt verket Sanger til SeRa – komposisjoner 1-7. Navnet SeRa er dannet av de to første bokstavene i navnene til hans to døtre. Verket ble skrevet mens han tok sin del av foreldrepemisjonen.
Som tittelen tilsier er verket basert på kommunikasjon med de to døtrene. Bang …. Bang … Bang … Bang.Bang.Bang. Første del kaller Fiske: Pappa, «Hvorfor sa du Whoop?». Det er frekt, det er vakkert, fra første stund. Fiske er sitert som «Dette året med skriving har jeg fått skikkelig kick av å lage musikk med base i rytmisk lek, ulike groover og temposkifter, enkle og fine pop-akkorder og hippe synther!».
I ytre høyre-posisjon på førstelagsoppstillinga på sccenen: Josefin Runsteen på fele og perk, kjapp til beins og til hands, hoppende fra tue til tue, trompeteren med den kjappeste cerebrale cortexen i Telemark, Thomas Johansson, den evig dansende Guro Kvåle på trombone, uforlignelige Signe Emmeluth på altsaksofon og fløyte, mester Hanna Paulsberg på tenorsaksofon. Disse avslutter høyresiden på banen. Sentralt på midtbanen: som indre høyre, mentor, forbilde og veiviser Eirik Hegdal på baryton-, alt- og sopransaksofoner og klarinett, lyrisk systematikk fra Atle Nymo på bassklarinett og tenorsaksofon som sentral midtbane og libero-funksjoner, og den visuelt og auditivt vakreste kontrabassklarinetten i kongeriket, alltid på plass, anfører Amund Storløkken Åse på vibrafon som indre venstre.
Backrekka fremst, høyresiden er dekket med en svingende, dansende Håvard Aufles på synth, mens den finurlige og alltid oppfinnsomme trommeslager Hans Hulbækmo tar seg av det sentrale området. På høyresiden clavieriste extraordinaire Oscar Grönberg. Og så, komponist og tilrettelegger, anfører og direktør for de gode tider, Trygve Waldemar Fiske (hovedbildet) på kontrabass som lagleder. Et strålende 5-3-3+1-oppsett.
Eirik Hegdal leverer en sopransaksofonsolo som er noe av det vakreste, mest gjennomførte og velstrukturerte jeg har hørt fra den mannen … ja, kanskje noensinne! Og det sier svært mye. «Danser med SeRa». «Swing, jazz og freebag, som jeg elsker, ligger heller aldri langt unna», sier Trygve Fiske. Referansene i musikken er mange, svært mange. Et Monkesque parti er som det tapte temaet som Thelonious aldri fikk skrevet. Kast på kast som en foss ned fjellsidene mot havet på Nordvestlandet. Døtrene Fiske Hoem danser med Thelonious Monk. Et bilde vakrere enn tusen ord. Et bilde som krever tusener av ord.
Det er ikke ofte du lengre ser de S-formede kontrabassklarinettene, de er store, lange og ganske så uhåndterlige. De fleste du ser i dag er de som gjerne betegnes som «binders-typen», slik som også de fleste kontraltoklarinettene er utformet i dag. Straks du ser dem, vet du hva jeg snakker om. Men det er noe med den smakfulle, fysiske lyden med lukt, smak og lyd full av trevirke fra en på mange måter stor, S-formet kontrabassklarinett. Dypt der nede i musikkens underliv, men også med føyelige fingre og embouchure, høyt oppe.
«De som leker i luften». Deretter «Ballade til TJO». Lyrisk pianospill av Grönberg. Charlie Haden smiler bredt der oppe, der han sitter med venner og kolleger fra alle tidsaldre, og bidrar til den evige jammen. Charles Mingus kommer med elliptiske kommentarer, som alltid, uutgrunnelig og sær som alltid. Men han smiler, mens røyken stiger langsomt fra sigaren han holder mellom sine pølsefingre – store som Vossakorv, som Dagfinn Nordbø formulerte det. Fiskes fingre er ikke som Vossakorv. Tvert i mot, hva nå enn det måtte bety.
En ting er slående, lagleder Fiske er interessert i én eneste ting, å få et lag til å samhandle, til sammen å skape ikke bare rom for at fellesskapet yter, men også for at de personlige styrkene og evnene til lagets spillere kan få skinne og løfte musikken til større høyder. Seg selv holder han i bakgrunnen – selv om Fiske kunne skint like mye, holder han tilbake.
Som Emmeluth på fløyte. Et trioparti med Fiske, Grönberg og Hulbækmo gir oss troen tilbake på at musikken lever – også på Moldejazz i 2023. Hanna Paulsberg, Hanna, Hanna, Hanna. For et spill. Det er så fullt av historie, mange historier. Rundsteen er oppfinnsom frihetsjeger på jakt etter åpne rom på høyresiden.
«Trastbygda free bop-forening», visstnok en videreføring av «Trastbygda bebop-forening» med Fiskefamilien. Det hele er en beatleik, en bitleik, en rytmisk orgasme.
«Hun som fanger skyene». Vi ønsker det ikke skal ta slutt. «Ulv på frifot». «I kveldinga så vi lyset i fjella», visstnok et Jack Kerouac-sitat. Et strekk gir meg bilder av egne minner om tiden med to nysgjerrige, alltid søkende to små døtre. Det gjør noe med deg, den tiden. Og når den finner gjenklang i musikk du hører tretti år seinere, vet du at dette er tidløs musikk. Dette er musik som treffer mange.
Det er kanskje en av de aller beste førstegangs-framføringer av et prisvinnerverk. Det er helt der oppe. Det skal ikke være helt strømlinjeformet denne første gangen. Men herfra blir det bare bedre og bedre. Jeg gleder meg allerede til neste gang.
Første dag avsluttes i en iherdig, nysgjerrighetsdrevet samtale med musikere som fortsatt er fulle av liv og som skal føre den improviserte musikken til nye høyder i tiårene framover. God natt!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Ole Bjørn Steinsvik (Det norske poesi- og satireorkester), Moldejazz/Thor Egil Leirtrø (hovedbilde og øvrige bilder)
Liquid Borders. Foto: Thor Egil Leirtrø.
Hedvig Mollestad Thomassen. Foto: Thor Egil Leirtrø.
Det norske poesi- og satireorkester. Foto: Ole Bjørn Steinsvik.
Sanger til SeRa — Trygve W. Fiske og Trondheim jazzorkester. Foto: Thor Egil Leirtrø.
Oscar Grönberg. Foto: Thor Egil Leirtrø.
