Innlegg

The Beautiful One has gone

Så er enda en av de store legendene innenfor jazzen gått bort. Cecil Percival Taylor ble født den 15. mars 1929 i New York, og var en av jazzens største, moderne ikoner. Han er kjent som en av de største bidragsyterne til utviklingen av avant garde-jazzen ved siden av vennen Ornette Coleman. Hans første plateinnspilling, «Jazz Advance», ble utgitt i 1956, og deretter fulgte et hundretalls eksepsjonelle utgivelser, som, nesten alle, var med på å bringe jazzutviklingen framover.

Han var kjent som en ekstremt energisk og fysisk musiker, som produserte overveldende komplekse improviserte uttrykk.

Taylor begynte å spille piano seks år gammel og studerte ved New York College og New England Conservatory.

Etter å ha spilt i R&B og swingband tidlig på 50-tallet, dannet han i 1956 sitt første band med sopransaksofonisten Steve Lacy. Senere samarbeidet han med saksofonistene John Coltrane, Archie Shepp og bassisten William Parker. Størsteparten av hans musikalske utvikling tilbrakte han imidlertid sammen med altsaksofonisten Jimmy Lyons (fra 1961 til Lyons død i 1986) og trommeslagerne Sunny Murray og senere Andrew Cyrille. Disse musikerne utviklet ofte nye kraftfulle former for samspill. Fra tidlig på 1970-tallet begynte Taylor også stadig oftere å gjøre solokonserter.

Etter at Lyons døde. har Taylor stadig vendt tilbake til trio-formatet. Spesielt må nevnes trioen tidlig på 1990-tallet med Willian Parker og trommeslageren Tony Oxley. Han har også ledet et antall storband-prosjekter og større ensembler. Hans besøk i Berlin i 1988 ble behørig dokumentert av det tyske plateselskapet FMP og resultatet ble en LP-boks hvor han spiller med en rekke av de mest kjente europeiske improvisatørene, som Derek Bailey, Evan Parker, Han Bennink, Tristan Honsinger og mange flere. Senere turnerte han med Oxley og trompeteren Bill Dixon, i tillegg til at han blant annet gjorde duoplate med trommeslageren Max Roach.

De fleste av innspillingene hans de siste årene har blitt gitt ut på små europeiske plateselskap, med unntak av den uventede innspillingen av «Momentum Space», hvor han spiller med saksofonisten Dewey Redman og trommeslageren Elvin Jones på selskapet Verve/Gitanes. Det klassiske selskapet, Bridge, gav for noen år siden ut hans 1998 Library of Congress-konsert, «Algonquin», en duett med fiolinisten Mat Manieri. Det siste jeg kan huske å ha hørt fra ham, er på innspillingen «Celebrating Ornette», hvor Tayler gjør en fantastisk solo under Ornette Colemans begravelse.

Vi i salt-peanuts. eu er ovebeviste om at de evige jam sessions i jazzens himmel før et løft ved at Cecil Taylor blir en del av kompet!

Jan Granlie