Intervju

Pontoppidans store rom

Det starter med to stemmer på hverandre, lange toner, før en tredje stemme legger seg sammen med de to andre, og vi tas tilbake til middelalderen og den tidens musikk. Men ikke helt, for musikken forandres hele tiden.

Det er førstesporet på sangerinnen Randi Pontoppidans nye soloutgivelse, «Rooms» som fyller rommet med en helt særegen musikk, en musikk som går fra middelalderen og fram til vår tids impro, via jazz inspirert av 60- og 70-ernes nyskapende jazzvokalister. For meg er «Rooms» blitt en ny favoritt, hvor hun kryper inn i sjelen og setter fra seg varige spor.

Hun ble født i 1970, og helt siden hun var barn, har hun vært opptatt av lyd. Ikke nødvendigvis kun de lydene man forbinder med musikk, men lyder generelt. Et kjøleskap som knirker når man åpner det, er et eksempel hun trekker fram, der vi sitter i hennes leilighet ved Søerne i København, en tidlig formiddag, mens våren er på vei til at omfavne byen.

Når man møter Randi for første gang, blir man usikker. For her møter man en artist som man føler man har kjent hele livet. Å sitte overfor henne, er som å møte en gammel venn man ikke har sett på en stund, men hvor det føles som man så hverandre i går.

Pontoppidan har en lang CV med en rekke samarbeidspartnere. Hun begynte å studere ved konservatoriet i den Haag i Nederland, etter at hennes lærer ved DARK, det alternative musikkonservatoret i København, trompeteren Thomas Fryland, nærmest beordret henne til å reise til den hollandske byen og konservatoriet, hvor han selv hadde studert.

Jeg spør om ikke det var et språklig problem å komme til den Haag. Å lære seg hollandsk samtidig som man skal tilegne seg så mye ny faglig kunnskap, måtte by på problemer? Randi forteller at hun måtte lære seg det viktigste, slik at man forstår hva som foregår. Men det var helt ok. – Men jeg hadde jo studert en del før jeg dro til den Haag, slik som hørelære, så det kunne jeg ta på to år i stedet for tre. Så det tredje året kunne jeg gjøre litt som jeg ville. Og vet du hvem jeg hadde som lærer? Jeanne Lee! I to år! Hun var og er min store helt!

Men hvordan var det så å komme tilbake til København, og musikkmiljøet her, som helt siden Jazzhus Montmartres storhetstid på 60- og 70-tallet, har vært preget av musikk som var inspirert av de amerikanske stjernene som hadde gjestet byen, eller bodd her i mange år. Hun forteller at miljøet var svært mannsdominert på den tiden. Man skulle røyke og drikke og holde på, noe som ikke var forenlig med å være småbarnsmor. Hun kom tilbake i 2000, og da var mye av miljøet veldig «satt». Men hun forteller om det eksperimentelle musikkmiljøet i København som begynte å vokse på den tiden, og hun trekker fram trommeslageren Kresten Osgood og det han har gjort for miljøet som svært viktig. Hans egen festival, spillestedet Mandagsklubben, som er et sted hvor en rekke relativt ukjente, unge musikere har fått muligheten til å spille, som har vært uvurderlig for hvordan miljøet er i dag. – Han var med på å åpne opp miljøet, forteller hun, – fjerne grenser og gi alle muligheter til å spille.

Stemmeeksperimentering
Vi lurer på når hun begynte å eksperimentere med stemmen og elektronikk. Det var tross alt ikke så mange som holdt på med det i København på den tiden. Hun forteller at hun startet med det i 2004. – Da samarbeidet jeg mye med Sissel (Vera Pettersen), for vi var naboer, og vi eksperimenterte, sang sammen, øvde og skrev låter sammen, og var skikkelig gode venninner, noe vi fremdeles er. Og vi spilte mye Norge, og lagde skolekonserter for Rikskonsertene, noe vi fremdeles holder på med. Hver vår og høst er jeg i Norge for å lage skolekonserter.

Hun er opptatt av den samtidige musikken, som John Cage, Steve Reich og Terry Riley, hun er med i det internasjonale vokalensemblet Theatre of Voices, og hun samarbeider med lyrikeren Morten Søndergaard, like selvfølgelig som hun samarbeider med den amerikanske jazzbassisten Greg Cohen i duoprosjektet Event Horizon (platen «Space Geode» på den amerikanske labelen Chant Records, og trioen Silence med pianisten Jacob Davidsen og den norske vokalisten Sissel Vera Pettersen. Men på CVen finner vi også plateinnspilling med bassisten Jamaladeen Tacuma, et resultat av et sommerstevne i Vallekilde for noen år siden, hvor hun hadde han som lærer.

Hun forteller at hun er yngst av tre søsken, som begge er opptatt av musikk. – Min bror er fire år eldre enn meg, og spiller gitar. Han var veldig på heavyrock, men også jazz. Og min søster er åtte år eldre enn meg, og hun var mest opptatt av Beatles og ABBA og alt det der, så jeg fikk inn all populærmusikken tidlig. Da jeg var ni år, ønsket jeg meg en en-hjulsykkel, fordi jeg hadde sett et sirkusprogram på svensk fjernsyn, som fascinerte meg. Min mor var god på å oppfatte at om det var noe vi virkelig ville, så gjorde hun hva hun kunne for at vi skulle få ønskene oppfylt. Så jeg fikk en i fødselsdagsgave. Så slet jeg med å lære meg å sykle. Så da jeg var ti år, begynte jeg å arbeide på sirkus! Og han som drev sirkuset var jøde og araber, med sort stort skjegg. Han var oppvokst i Danmark, og han hørte på reggae, så fikk jeg inn det også. Så musikken kom inn fra alle kanter, hele tiden.
Hun forteller at da hennes bror flyttet hjemmefra, da hun var 11 eller 12 år gammel, ble en av hans plater igjen hjemme. Det var en plate som fascinerte henne voldsomt. Hun lærte alle soloene, og det var «Taking Off» med Herbie Hancock.

Etter hvert fikk hun vanvittig lyst til å gå å lære å spille gitar som hennes søster og bror, men det kunne man ikke før man gikk i fjerde klasse. Men hun fikk en reisegitar. – Jeg ville jo spille akkorder og sanger, men jeg hadde kanskje ikke tålmodighet nok til at lære det. I vår familie har vi alltid sunget mye. Min søster spilte djembe, og kom inn i det afro- og cubanske musikkmiljøet i København. Hun og min bror hadde også et band sammen. Og jeg gikk hjemme og sang med. Så fikk min bror meg med på andrestemmen på en Prince-låt.

Hun forteller at hun egentlig var et beskjedent barn. – Jeg sang lavt og snakket ikke så mye. Det har kommet først senere.

Da hun var 16 eller 17 år, sa hennes bror at hun skulle lære seg sang skikkelig. Så lette hun etter en sanglærer, og til slutt fant hun en eldre dame som var pensjonert klassisk sanger. Så hos henne tok hun noen timer. Men sanglæreren var gammel, så hun stoppet etter kort tid. – Men det var fantastisk å få dette som en start, sier Randi. – Samtidig var jeg med i klassiske kor og forsto at dette var noe jeg gjerne ville fortsette med. Og i korene arbeidet vi jo med akkorder og forskjellige stemmer på hverandre, som fascinerte meg, samtidig som jazzstandardene også gjorde det.
Hun forteller at hun arbeidet i tre år på spillestedet Tieren. Et fantastisk jazzspillested, hvor man hadde jam sessions etter konsertene. Og der arbeidet hun i tre år, og fikk hør masse spennende musikk. – På den tiden var jeg også interessert i moderne dans, og så måtte jeg selvfølgelig også prøve ut det. Men etter noen år savnet jeg musikken. Så fant jeg ut at jeg måtte velge. Musikk eller dans.

Rooms
Men det var egentlig soloprosjektet ROOMS vi skulle snakke om, og som er det viktigste for Randi akkurat nå. For undertegnede er det blitt en annerledes, kreativ og deilig plate, hvor Randi tar oss med på en eventyrlig reise inn i sitt musikalske univers, hvor ikke mange har vært tidligere.

Grunnen til det, er at Randi gikk i studio i DKDM i København uten å vite hva hun skulle spille inn. Hun starter alltid med å forsøke å ikke ha en eneste idé i hodet, men finner et sted hvor hun vil starte, og så utvikler musikken seg etter innfallsmetoden. Og ut av studioet kom hun med fem timer musikk, som så skulle kuttes ned til en CDs og LP-plates lengde.

Og på denne måten arbeider hun alltid. Hun går aldri på en scene eller i studio, når hun opptrer solo eller i små settinger, med en fast idé om hvor veien skal gå. Derfor er heller ingen av hennes konserter like. Hver konsert blir et eget «verk», som ingen har hørt tidligere, eller som det vil bli mulig å høre senere.

Hun sier hun etter sin første solokonsert i 2015, har gjort konserter ca. hver tredje måned, men etter at platen kom du, blir det nok adskillig flere konserter. Hun forteller at hun elsker å spille med andre, men hun har merket at hun etter hvert hadde bruk for å lave et album, som kun var henne og hvor hennes stemme var utgangspunktet.

Hun forteller at hun arbeider mye med tekniske figurer, med klang og registre og forskjellige små perkusjonsinstrumenter. Når hun øver, forestiller hun seg, at hun lager en konsert, som både skal inkludere en ballade, et up-tempo nummer, et rytmisk stykke, et melankolsk «strekk» osv. Til slutt bruker hun ofte veldig lite av materialet hun har øvd inn, men så er hun i alle fall både i mental og fysisk i god form til å gjøre konsert. – Jeg forbereder mig til solokonserter og øver med så mye materiale, at jeg kunne lage ti timers konsert, hvis det skulle være, sier hun, og fortsetter, – Derfor endte jeg også med å starte helt på nytt i studiet. Som et hvitt læret, men med all den kunnskap, erfaring og min stemmes muligheter sammen med live elektronikk i bagasjen.

Og elektronikken er et eget kapitel i Randis musikk. Alt lages der og da, med loops og små endringer av stemmen som utvikler seg til den helt særegne musikken hun gir os. Men hele tiden er det stemmen som er det viktigste. Elektronikken er med på å fargelegge stemmen, og gjøre den musikken som kommer ut av høgtalerne original og spennende.

Etter at dette intervjuet ble gjort, har Randi vært tre uker i New York og Chicago, for å lansere soloplaten «Rooms». På turen fikk hun et stort nettverk av musikere som er inne i de samme musikalske landskaper som henne selv, og hun trekker stadig frem, at hun fikk høre Roscoe Mitchell på noe som nærmest var en «hjemme-hos»-konsert. Hun fikk også muligheten til å fremføre sin egen musikk ved flere anledninger. Så dette var muligens hennes åpning til den fritt improviserende, amerikanske miljøet, som vil gi henne flere muligheter.

For oss her oppe i nord, er det bare å merke seg navnet. Hun er åpen for å gjøre flere solokonserter og konserter med for eksempel bassisten Greg Cohen på nordiske festivaler og klubber. Så arrangører: Her er det bare å booke i vei. For en mer spennende artist enn Randi Pontoppidan skal man virkelig lete lenge etter.

Tekst og foto: Jan Granlie