Den franske saksofonisten Alban Darche, studerte musikk ved konservatoriet i Nantes, før han studerte jazz ved det nasjonale musikk- og dans-konservatoriet i Paris. Han har vært med på en rekke plateinnspillinger og konserter, både med egne prosjekter, og med musikere som John Hollenbeck, Samuel Blaser, Steve Argüelles, Thomas de Pourquery, Tim Berne, Marc Ducret, Kenny Wheeler, Vincent Courtois, Evan Parker, Eric Vloiemans, Julian Siegel, Tom Arthurs, Laia Genc, Tim Hagans, Ingrid Laubrock og Jon Irabagon, for å nevne noen få.
På mange album, gjennom et stadig økende antall besetninger, har han bygd opp en svært original, og frisinnet musikerallianse. Han er en komponist og orkesterleder i flere band som samler mange av de mest talentfulle franske og internasjonale jazzmusikere.
På «Le Gros Cube #2», har han samlet et band på 17 medlemmer, som fremfører Darches musikk, og ved siden av Darche, som trakterer tenorsaksofon, får vi et band bestående av altsaksofonistene Jon Irabagon og Loren Stillman, Matthieu Donarier på tenorsaksofon, klarinett og bassklarinett, Rémi Sciuto på barytonsaksofon og fløyte, en trompetrekke med Joël Chausse, Geoffroy Tamisier, Jean-Paul Estiévenart og Olivier Laisney, en trombonerekke med John Fedchock, Jean-Louis Pommier og Samuel Blaser, mens Matthias Quilbault spiller tuba, Marie Krüttli spiller piano, Gilles Coronado trakterer gitar, Sébastien Boisseau spiller bass og Christophe Lavergne spiller trommer.
Vi får 10 komposisjoner, og innspillingen er gjort i Peninsula Studio med publikum til stede, i januar 2020. Og det er nesten ingen tvil om at dette er storbandmusikk som stammer fra Frankrike. Det er noe typisk fransk over musikken, som man også kan høre i det nasjonale, franske storbandet, som har utgitt en rekke plater, gjerne innenfor et slags «konsept».
Det er ingen tvil om at Darche lager spennende musikk for et større ensemble, og han har aliert seg med dyktige ensemblemusikere og solister, men for oss som har litt problemer med å høre lenge på et relativt moderne storband, så kan en hel plate bli litt i meste laget. Men Darche skal ha for at han lager spennende komposisjoner, hvor mye overlates til solistene. De får god plass til å vise seg fram, og det låter gjennomgående friskt og fint. Selv avleverer Darche, som den mest fremtredende solisten, fine og gjennomtenkte solistbidrag, mens de mest kjente musikerne i bandet, Jon Irabagon, som vi kjenner fra en rekke spennende prosjekter, blant annet det fine bandet Mostly Other People Do The Killing, kun får tildelt en solo, og den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser heller ikke får muligheten som solist mer enn en gang.
Arrangementene er fine, men innimellom kanskje litt i «tetteste» laget, slik at det blir vanskelig å skille de enkelte instrumentene fra hverandre, noe som kanskje også er meningen i et slikt konsept?
Men hvis du har glede av å høre storband som går et godt stykke vekk fra Ellington, Basie og Neal Hefti-arrangementene, og som høres fransk eller mellom-Europeisk ut, så skal du sjekke ut hva Alban Darche har fått i stend på denne innspillingen. For hele veien er dette solid håndverk, og det trenger overhodet ikke være kjedelig selv om denne anmelderen ikke fikk full tenning de gangene han spilte gjennom platen.
Jan Granlie
Alban Darche (ts), Jon Irabagon (as), Loren Stillman (as), Matthieu Donarier (ts, cl, bcl), Rémi Sciuto (bs, fl), Joël Chausse (tp), Geoffroy Tamisier (tp), Jean-Paul Estiévenart (tp), Olivier Laisney (tp), John Fedchock (tb), Jean-Louis Pommier (tb), Samuel Blaser (tb), Matthias Quilbault (tuba), Marie Krüttli (p), Gilles Coronado (g), Sébastien Boisseau (b), Christophe Lavergne (dr)
