Saksofonisten, komponisten og pedagogen Amanda Gardier er blitt beskrevet som en unik saksofonist og komponist. Med påvirkninger fra kolleger som Miguel Zenon, The Bad Plus, Björk, erhun en altsaksofonist som «sammenstiller roen til frodige harmonier og sykliske melodier med intensiteten av komplekse rytmer og brennende improvisasjon», som det står i presseteksten. I tillegg til at hun operer som bandleder, er hun medlem av US Navy Band Commodores jazzensemble bandmedlem har hun spilt med Ingrid Jensen, Dave Stryker, Leni Stern, Wayne Wallace, Wes «Warmdaddy» Anderson, Jamie Baum, Sal Lozano, Glenn Miller Orchestra, Buselli-Wallarab Jazz Orchestra og Indianapolis Symphony Orchestra.
Hun er bosatt i Baltimore, og har ikke gjort seg særlig gjeldende her i Europa tidligere. Men det kan det fort bli slutt på. På denne utgivelsen har hun alliert seg med trommeslageren Dave King, som vi blant annet kjenner fra The Bad Plus, gitaristen Charlie Ballantine, som hun ofte har spilt med tidligere, og bassisten Jesse Wittman. Innspillingen er inspirert av filmskaperen Wes Andersons filmproduksjon så som Moonrise Kingdom, The French Dispatch, The Grand Budapest Hotel med flere.
De starter med «Coping with the Very Troubled Child». Og fra første slag på trommene og ut, er dette en deilig plate. Det er King som åpner ballet, kanskje fordi han er den mest kjente musikeren i bandet. Men det går ikke lenge før kvartetten er i gang med drivende spill, litt i samme landskap som Arthur Blythe holdt seg, selv om tonen i Gardiers altsaksofon er mye mykere, og mer i retning Lee Konitz enn «skarpladde» Blythe. Musikken strekker seg mye mer inn i vår tid, og jeg føler nesten at Gardier ser mye mer framover enn bakover. Trommespillet til King er en viktig grunn til at platen er blitt så bra. Hans spill er distinkt og presis, nesten som om han hadde bakgrunn fra Hans Majestets Garde, eller et skotsk korps med mange veldig stramme trommer og ei røys med sekkepiper.
Jeg har ikke full kontroll på Wes Andersons mange filmer. Heller ikke har jeg den fulle oversikt over Amanda Gardier. Men at dette er en perfekt kombinasjon er hevet over enhver tvil. Og i denne første låta er det altsaksofonen og trommene som dominerer. Og denne dominansen er utrolig tøff. Andresporet, «Let’s Hope it’s Got a Happy Ending» starter roligere enn åpningen, med Gardiers altsaksofon som raskt får et slags svar fra gitaren til Ballantine, før det hele brer seg utover i en fin sak. Tonen til Gardier er litt «klagende» og melankolsk, nesten som hos Henry Threadgill. Og når hun spiller solo, forteller hun oss historier, om livet, døden og kjærligheten, kanskje? Og med fint bass-spill fra Wittman og Kings presise trommespill, svinger dette på en deilig måte. Og over det hele svever Gardier som en ørn som jakter på bytte.
«I Wonder if it Remember Me» baserer seg på en saksofon-gang som gjentas omtrent som den var hentet fra musikken til Philip Glass i filmen Koyaanisqatsy (en verden ute av balanse), og blir en slags «pauselåt» selv om den er mer enn spennende nok, før vi får «The Blue of Winter», hvor kompet har en oppgave mens Gardier legger seg på toppen med litt kontrasterende og fint spill. Stemningen og «settingen» endres litt i B-delen, hvor Gardier nesten forteller oss hva som er tanken bak, ved hjelp av saksofonspillet. Ytterst aktivt trommespill som pusher låten framover, slik at den vokser i intensitet, før de roer litt ned igjen. Og låten går i bølger som det bare er å la seg drive framover av. Og over oss svever Gardier og holder full oversikt.
The Incarcerated Artist and His Muse» har et relativt enkelt tema, og det virker som om kapellmesteren ville holde det hele litt nede. Men det er ikke så enkelt med denne gjengen musikere. Både gitar og trommer pusher der de kan, noe som gjør at kompet bølger opp og ned, mens altsaksofonen fortsetter sine svev der oppe i det blå. Deretter får vi «Electroschock Therapy», hvor vi forventer at de skal «ta helt av». Men det gjør ikke det. Her er det kanskje følelsen etter et elektrosjokk de prøver å beskrive. Gardier svever fremdeles der oppe, men kommer ned til resten av bandet innimellom. Vi får en fin og bluesy gitarsolo som mot slutten utvikler seg til noen heftige rocke-riff, og jeg begynner å tenke på John Zorns plate Spillane fra 1987, som åpnet opp en relativt ny, musikalsk verden for meg. Dette er en fin låt hvor King stadig er helt framme på tuppa, og sparker og slår i de riktige retninger.
Deretter følger «The Cycling Reporter», en låt som svinger relativt tøft i starten. Denne har også et enkelt tema, som de utvikler og «leker» seg med. Hele tiden med enorm energi og drivkraft. Trioen legger et deilig og dansende, nesten reggae-komp bak Gradiers saksofon og kommunikasjonen mellom de fire er upåklagelig og deilig. «Order for Yourself» tar oss rett inn i Henry Threadgills 90-tallsverden. Deilig kommunikasjon mellom altsaksofon og gitar med bass og trommer distinkt «hamrende» i bakgrunnen, før de avrunder med «Green Line», en låt som skiller seg litt ut på grunn av det rytmiske og det nesten i overkant skarpe trommespillet. Spillet er morsomt og gitarsoloen til Ballantine er fremragende, inspirerende og tøff. Og her er alle fire samlet i en deilig avslutning, som lett blir sittende i bakhodet en stund.
Amanda Gardier: Hvor har du vært hele mitt liv? Her kommer det et totalt ukjent navn fra Sambandsstatene, til og med fra Baltimore, en by jeg syntes var dørgende kjedelig den gangen jeg var der, og leverer en utsøkt plate, hvor jeg ikke er i stand til å finne ett eneste «hvileskjær». Alle fire musikerne er helt framme på tåspissene, de er ytterst inspirerte, og aldri har jeg vel hørt David King spille mer spennende trommer enn her. Gitarspillet til Charlie Ballantine er fremragende, akkurat passe med blues der det trengs, rocka der vi ønsker det, og jazza så det rekker på resten. Og bass-spillet til Jesse Wittman har akkurat passe tyngde, og ligger perfekt i lydbildet. Og sammen med King sparker han akkurat så mye som han skal for å løfte altsaksofonspillet til Gardier til himmels. En deilig, inspirerende og grådig fin plate. Noen må få denne gjengen over «dammen» til en lang Europa-turné, for dette er musikk som gjør deg glag og lykkelig herfra til måned! Og en bedre anmeldelse av sine filmer, kan i grunnen ikke Wes Anderson drømme om.
Jan Granlie
Amanda Gardiner (altoo saxophone), Dave King (drums), Charlie Ballantine (guitar), Jesse Wittman (drums)
