Trombonisten Matteo Paggi er klassisk utdannet, og ble uteksaminert med toppkarakterer som orkestertrombonist og fortsatte deretter med en mastergrad i trombonejazz. Gjennom sin karriere har han spilt med en rekke symfoni- og operaorkestre, opptrådt i mange kammermusikkensembler, og også samarbeidet med pop-, jazz-, blues- og rock & roll-festivaler, som han har turnert med i Italia og i hele Europa.
Words er et prosjekt som, ifølge pressemeldingen, er «et prosjekt for ‘inspirert improvisasjon’, som har som mål å ødelegge barrierene for alle musikalske sjangere og la enhver musiker uttrykke seg så rent og intimt som mulig».
Og det er ingen tvil om at dette er et band ledet av en musiker som er klassisk skolert, men med minst ett bein i jazzens verden. Det klassiske kommer først og fremst fram gjennom bruk av Lara Perillos fløytespill og Irene Piazzas fiolinspill, pluss at noen av komposisjonene beveger seg et godt stykke inn i den nyere, klassiske musikken (hør for eksempel på fjerdesporet «Fossaverde»).
Men det som fascinerer meg som lytter, er i første rekke Paggis utmerkede trombonespill, som viser en ytterst skolert og dyktig musiker med utsøkt teknikk og kunnskap om trombonen som instrument. Her får vi usedvanlig «røddig spell» hele veien, fra en det er lett å høre har lært seg det meste som kan læres om trombonespillet, og som behersker «språket» nesten fullkomment.
I de mer jazzrelaterte komposisjonene, som alle er komponert av Paggi, og med et band som har tatt utgangspunkt i «harmonymous method of composition» som Paggi har bragt inn i bandet.
Ved siden av Paggis utmerkede trombonespill, legger jeg godt merke til både bass-spillet til Anja Gottberg, som er fyldig og fint og som følger de andre musikerne perfekt, i tillegg til at vi får noen fine og kreative solier, og det pågående og deilige trommespillet til Anton Sconosciuto, som er med på å trekke musikken inn i en moderne jazzretning, hvor det lett kunne gått helt andre veier. Jeg føler han holder dette trygt innenfor den moderne jazzens rammer, og bidrar til at dette blir en fin utgivelse.
Musikken ligger og «vaker» i grenselandet mellom den «forståelige» og «lettere» delen av samtidsmusikken og den moderne jazzen, men mest fokus på jazzen. Og trombonespillet til Paggi, som ikke hele veien ligger i front, men hvor han hele veien kontrollerer og legger inn akkurat det som trengs for å gjøre denne utgivelsen til en original og fin utgivelse, selv om det etter min smak, er litt for mye fløyte, som i femtesporet «marire con la sabbia fra le dita». Og trombonespillet er, som før nevnt, strålende.
En original og spennende utgivelse som forener samtidsmusikken med jazzen på en utmerket måte, samtidig som den mer romantiske, klassiske musikken også får sin plass.
Jan Granlie
Matteo Paggi (trombone), Lara Perillo (flute), Irene Piazza (violin), Anja Gottberg (double bass), Anton Sconosciuto (drums), Mona Creisson (violin, FX)
