Block Ensemble er et ytterst kreativt resultat av covid-19-pandemien, hvor en gjeng musikere har improvisert fram to lengre strekk hver for seg, mens det i etterkant er satt sammen av Kristoffer Alberts med Lasse Marhaug som co-produsent.
Og det er et riktig stjernelag som har gått løs på de to «låtene» «Hugs and Bugs» og «Bugs and Hugs». Og musikerne som er involvert i prosjektet er Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (vokal), Stine Janvin Joh (vokal), Britt Pernille Frøholm (hardangerfele), Didrik Ingvaldsen (trompet), Mette Rasmussen (altsaksofon), Lene Granager (cello), Tanja Orning (cello), Jasper Stadhouders (gitar, kologo og mandolin), Mats Äleklint (trombone), Nis Henrik Asheim (orgel), Frode Haltli (accordeon), Ingebrigt Håker Flaten (bass), Per Zanuzzi (bass) og Dag Erik Knedal Andersen (trommer).
Og det starter med noe jeg er overbevist om at Ratkje har tatt initiativ til, med elektronikk i fronten som gir ideer til de andre musikerne. Etter en stund er det Frøholms nydelige hardingfele som overtar med noe som minner om norsk folkemusikk. Denne utvikler gradvis til en elektronisk sak som fascinerer kraftig, før Frøholm igjen er på plass med sitt nydelige hardingfelespill. Men hun får ikke lov til å regjere alene veldig lenge. Det er flere musikere som gjerne vil ha en mening om det de lager, og det hele bygger seg ut og blir en nydelig «stryke»-basert sekvens. De to cellistene bringer den frie improvisasjonen fram sammen med bassene, og om noe kan kalles «knirkejazz» så er det det vi her får høre.
Håker Flaten eller Zanussi eller begge to legger et tøft og fritt underlag til hardingfela som fortsetter sin ufortrødne kamp med de dype elementene, og får snart selskap av de to cellistene, og vi er på vei langt ut mot et nytt univers. Herlig!
Så dukker Haltli opp med heftig accordeon-spill, som skiller han fra de fleste som trakterer «flenge» i alle fall i Norge, før det roer seg litt ned, og vi kan høre stemmer, eller er det Didriksens trompet eller hardingfelas pågående kamp, eller kanskje en av cellistene, mens bassene fortsetter. Det er som Håker Flaten og Zanussi sier med kraftige stemmer: «Kom ikke her!». For her er det de som styrer dypt der nede i underverdenen. Cellistene skaper vind ved å slå buene kraftig ut i luften, før noe som nesten høres ut som et fossefall presse seg gjennom, og vi er over i andre og siste sett.
Her legger Äleklint noen ytterst dype toner, som gjerne kunne vært fra en tuba, under hardingfela og celloene, og vi er i et slags norsk eventyrlandskap med mye skog og fjell. Haltli kommer inn med spennende accordeonspill, før cellistene roer det ned med å spille uten bue. Bassene kommer smygende, før det hele roer seg ned. Trompeten melder dommedag, men blir raskt irettesatt av Haltli, og det hele blir en kreativ samtale mellom mange av musikerne, med Ingvaldsens kreative og fine trompetspill i front. I det Ingvaldsens tar en ørliten pustepause, er det noen som benytter anledningen til å få inn et snev av folkemusikk igjen, som blir utviklet og utvidet på en nydelig måte slik at sekvensen nærmest blir hypnotisk.
Så er vi brått over i en ny sekvens med trombonen dypt der nede, før Knedal Andersen får nok impro, og legger inn et heftig og rocka trommespill, som flere og flere henger seg på, og vi får en av de mest «syra», musikalske sekvensene jeg har hørt på svært lenge. Men Knedal Andersen får ikke rocke altfor lenge, før bassistene og flere av de andre musikerne har utviklet denne sekvensen til en himmelsk freejazz-sekvens. Men de lar trommene holde styringen over et relativt langt «strekk», før Äleklint, en av verdens tøffeste trombonister får regjere litt alene. Og så er det brått slutt! Og vi har fått være med på en fantastisk reise i freejazzens verden, vi nesten ikke trodde var mulig.
Å sette sammen et slikt prosjekt midt under pandemien, har kanskje vært et prosjekt fra en gjeng musikere som holdt på å gå på veggen av kjedsommelighet og frustrasjon over å ikke kunne spille med andre. Og det er tydelig at frustrasjonen får fritt utløp i disse to improvisasjonene. Dette er noen av de mest kreative musikerne på den nordlige halvkule per i dag, og de har sammen laget en plate som både er spennende, interessant og som får en til å tenke på at vi får håpe vi ikke får nok en periode med nedstenging av kulturlivet.
Og hele veien leverer disse musikerne frittgående improvisasjon av svært høy kvalitet. Det hadde faktisk vært spennende å høre hvem som bidro hvor og når i skapelsen av dette styrte «kaoset». Hvem kom opp med den og den ideen, og hvordan gikk det hele egentlig til? For det er umulig å høre at dette ikke er laget med alle musikerne i studio samtidig. For samspillet fungerer perfekt hele veien, og musikken er så kreativ som bare en gjeng ytterst dyktige og kreative musikere kan lage i fellesskap.
For meg er opplevelsen av å høre denne platen omtrent som første gang jeg hørte Ornette Colemans «Freejazz» med hans dobbelkvartett. Bare at nå er jeg mye mer vant til å høre denne type musikk og blir ikke like sjokkert lenger. Men denne produksjonen er på mange måter en slags demonstrasjon på hvor den kreative freejazzen står i 2021, fremført av en gjeng av de beste musikerne innenfor denne, og sideliggende sjangere, vi har tilgang til om dagen.
En kreativ opptur av de sjeldne!
Jan Granlie
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (v), Stine Janvin Joh (v), Britt Pernille Frøholm (hardanger vio), Didrik Ingvaldsen (tp), Mette Rasmussen (as), Lene Granager (c), Tanja Orning (c), Jasper Stadhouders (g, kologo, mand), Mats Äleklint (tb), Nis Henrik Asheim (org), Frode Haltli (acc), Ingebrigt Håker Flaten (b), Per Zanuzzi (b) og Dag Erik Knedal Andersen (dr)
