Den tyske saksofonisten og klarinettisten Tobias Klein flyttet til Amsterdam i 1990, for å studere ved Musikk-konservatoriet i Amsterdam. Som musiker ligger fokuset hans på improvisert musikk og moderne jazz, live-elektronikk og teknikker hentet fra afrikansk, østeuropeisk og asiatisk musikk. Han leder og er med i grupper Spinifex, Almeida/Duynhoven/Klein, Omelette (med Jeroen Kimman, Tristan Renfrow og Jasper Stadhouders), 37Fern (med Claron McFadden, Kristina Fuchs og Oguz Büyükberber) og duoen Oguz Büyükberber/Tobias Klein. Som sidemann spiller han innimellom med Boi Akihs ‘Liquid Songs’-prosjekt og med Esra Dalfidans Fidan.
I bandet Bugpowder, som er et kollektiv, men hvor jeg føler Klein er den som styrer «skuta», møter vi han sammen med trommeslageren Tristan Renfrow, gitaristen og bassisten Jeroen Kimman og gitaristen Jasper Stadhouders.
På platen «Cage Tennis» hyller de saksofonisten Ornette Coleman og hans musikk fra store deler av hans periode, og de starter med «Jump Street» fra albumet «Of Human Feelings» fra 1982, en plate som hever seg langt opp på listene over de mange gode og originale Ornette-album. Her får vi en versjon som ligger relativt tett på Ornettes versjon med Klein som nærmest sitter på skuldrene til Coleman, men hvor han og bandet trekker låten enda mer ut i det frie landskapet. «Bugpowder» stammer fra Ornette Colemans «Naked Lunch»-plate fra 1992, som var soundtracket til filmen etter et manus av William Borroughs. Også her får vi en yttest livlig versjon hvor Stadhouders gitarspill utmerker seg. Og det er spennende altsaksofonspill over gitar, bass, og ikke minst trommespillet til Renfrow som er drivende og godt, og helt etter «boka».
Så følger «Time Square», også fra «Of Human Feelings», «Street Woman» fra albumet «Science Fiction» fra 1971, «Happy House» som Ornette Coleman spilte inn første gang i 1971, og som Old and New Dreams har gjort en mektig versjon av, «Air Ship», også fra «Of Human Feelings», Charlie Haden og Ornette Colemans «Song for Ché», som var å finne på «Crisis», og «Sleep Talk», nok en låt fra «Of Human Feelings», før vi får «Space Church (Continuous Services)» fra «In All Languages» fra 1987, før de avslutter med «W.R.U» fra Atlantic-albumet «Ornette (feat. Don Cherry)» fra 1962.
Og hele veien følger de fire musikerne tett i sporene etter Coleman. Kleins saksofonspill er på mange måter en forlengelse av Colemans måte å spille på – skarpt og distinkt, mens resten av bandet boltrer seg heftig i arven, særlig etter de senere utgavene av band Coleman hadde, og da særlig fra «Of Human Feelings» og framover, hvor jeg personlig synes Coleman kanskje satte mest markante spor etter seg.
Men i den fine «Song for Ché», får vi relativt stedstypisk, men adskillig friere spill fra Stadhouders, som er med på å gjøre denne utrolig vakre komposisjonen til kvartettens egen. Her spiller Klein bassklarinett, ett av mine absolutte favorittinstrumenter innenfor jazzen, og i denne versjonen får vi en personlig og fin utgave av låten, som tar bandet videre – og kanskje kunne jeg tenkt meg mer av dette, og mindre av det som nesten blir en «planking» av Colemans egne versjoner. Men i avslutningen, «W.R.U» er de igjen tilbake helt i fotsporene etter Coleman, men med en strålende gitarsolo fra Stadhoulders som tar musikken litt vekk fra Coleman ett øyeblikk. I tillegg bidrar Kimman med frapperende bass-spill som er med på å løfte låta, og jeg må gå gjennom Ornette-samlingen for å finne de platene Coleman spilte med Jamaladeen Tacuma, for her har nesten Kimman den samme stoiske roen som nesten gåt Tacuma i næringen. Men så lenge man har sans for den musikken Ornette Coleman skapte, så blir man aldri lei, og da er det bare deilig å høre nye versjoner gjort av andre musikere. Også fire musikere med tilhold i Amsterdam.
«Cage Tennis» er blitt en fin hyllest til Ornette Coleman, selv om jeg kanskje kunne ønsket at de gjorde mer med musikken enn å legge seg såpass tett på originalen. Man kan nesten merke at spesielt Kimman og Stadhouders forsøker å trekke musikken enda lenger ut enn det Coleman gjorde, men de møter kraftig motbør fra Klein, som velger å holde seg tett på «sjefen».
I den senere tiden er det kommet flere hyllester til blant annet Ornette Coleman, Altsaksofonisten Tim Berne har laget den strålende innspillingen «Broken Shadows» som hyller Coleman, Dewey Redman, Charlie Haden og Julius Hemphill, hvor de, mer eller mindre, går sine egne veier i hyllestene, noe jeg savner litt i Bugpowders versjoner.
Jan Granlie
Tobias Klein (as, bcl), Jasper Stadhouders (g), Jeroen Kimman (g, b), Tristan Renfrow (dr)
