«Variations Voldine» er et mastodontisk prosjekt, hvor Antoine Volodines prosadikt er blitt tonsatt og arrangert av Dennis Frajerman. Over ikke mindre enn seks CDer, får vi et storslagent innblikk i Volodines verden, som både kan være skremmende og fascinerende.
Antoine Volodine er født i 1950, og er pseudonymet til den russisk-franske forfatteren. Arbeidene hans involverer ofte katastrofer og har scener med avhør, og man kan føle at det vi får servert her er soundtracket til en spenningsfilm, eller en dokumentar om jordas undergang og annen styggedom. Han vant Grand Prix de l’Imaginaire i 1987. Og hans mest kjente verk, «Des anges mineurs» (Mindre engler), vant Prix du Livre Inter og Prix Wepler i 2000. Han vant Prix Médicis i 2014 for sin siste roman, «Terminus radieux» (Den strålende endestasjonen). Volodine skriver under flere navn, inkludert Lutz Bassmann, Manuela Draeger og Elli Kronauer. Han har oversatt litterære verk fra russisk til fransk, inkludert forfattere som Eduard Limonov, Arkady og Boris Strugatsky, Viktoriya Tokareva, Alexander Ikonnikov og Maria Sudayeva (som kan være et annet pseudonym for Volodines).
Denis Frajerman startet som komponist i det franske eksperimentelle bandet Palo Alto. Med en sterk interesse for litteratur og muntlighet som musiker, samarbeider han jevnlig med historiefortellere og forfattere for hørespill for radio, oratorier og plater. Han har i mange år vært sterkt knyttet til arbeidet til Antoine Volodine, og hans første soloalbum, «Les Suites Volodine» (Noise Musem/Naïve, 1999), ble direkte påvirket av Volodines forfatterskap. Volodine og Frajerman deler en smak for «hjemsøkende atmosfærer», svart humor og hekseri. Paret har også jobbet med kreasjoner: «Des Anges Mineurs», et post-eksotisk oratorium komponert for seks musikere, en sanger, en forteller, en danser og en videograf (La Cigale, 2000), og «Vociférations», en cantopera for elleve musikere, bestilt av France Cultures Radiophonic Creation Workshops i 2004.
Og det er virkelig en mastodont av en musikalsk reise vi her får være med på. Og det starter mektig med en slags blanding av klassisk musikk, jazz og musikk og resitasjon som tar oss med inn i et musikalsk landskap jeg forbinder med Phillip Glass blandet med Lourie Anderson. Og det høres virkelig ut som om dommedag er her, med mektig musikk, summing fra innsekter, fugler som flakser av gårde, og musikk som mer enn gjerne kunne vært brukt i en spillefilm.
Hele veien tas vi med inn i et musikalsk univers som både er nåtidig og gammelt, men hele tiden med nåtiden som bakteppe, og jeg må innrømme at det har vært en hard «økt» å komme seg gjennom alle seks CDene.
Volodine medvirker fra start med resitasjon, på fransk, et språk jeg ikke er veldig bevandret i, men det spiller ingen rolle, for man forstår hva det stort sett dreier seg om.
Og det er ytterst vanskelig å gi noen fornuftig forklaring på det man får høre, annet enn at det er voldsomt, spennende, kreativt og ytterst fengende. Og setter man seg ned med en og en CD, og tar seg en kaffe eller noe mellom hver avspilling, så får man en musikalsk reise som er enestående. Det er bare å lukke øynene og ta de to pluss et knippe ytterst dyktige musikere ta oss med på en reise som både inneholder besøk i det underjordiske, katastofer og musikk som fenger på samme måte som Phillip Glass og Lourie Anderson.
Det er mulig dette er Volodine og Frajermans kommentarer til hva vi er i ferd med å gjøre med jorden. Og slik synes jeg den fungerer, både med sine skrekkbilder og med den fantastiske musikken Frajerman har laget til Volodines tekster, som i stor grad mest blir et bakteppe for musikken. Tekstene og musikken kan man lese bakgrunnen for i det rikholdige tekstheftet som følger med denne boksen på seks CDer.
Jeg har jobbet meg gjennom de seks platene, fra starten med «Quatre poémes en prose d’Antoine Volodine» (Fire prosadikt av Antoine Volodine» fra 1994, «Les Suites Volodine» (Volodin-suitene) fra 1998, som kanskje er de strekkene som fascinerer meg mest, «Des anges mineurs, oratorio post exotique» (Mindre engler, post-eksotisk oratorium) fra 2000, som jeg oppfatter som den mest «søkende» delen, «Vociférations cantopéra» fra 2004, «Terminus radieux, cantopera» (Den strålende endestasjonen) fra 2015 og til de avslutter med «Les Fugues Volodine» (Volodine-fugene) fra 2020. Og hele veien slås jeg nesten i bakken av det storslagne i musikken, som ikke framføres av store ensembler, men hvor Frajerman har laget og arrangert musikken slik at virker skremmende nok med få musikere, bare de er gode nok.
Og her møter vi en gjeng musikere som har forstått hvor Frajerman og Volodine har villet med prosjektet. Og de følger instruksjonene til punkt og prikke hele veien.
Dette er blitt en av de mektigste, musikalske verkene jeg har hørt siden Carla Bley, Michael Mantler og Paul Haines storverk «Escalator over the Hill» som kom ut første gang i 1971. Musikken er strålende, musikernes bidrag enestående, og tekstene som fremføres både av Volodine, Alline Lebert og Justine Schaeffer forteller sikkert en sterk historie jeg ikke forstår noe av på grunn av det franske språket, men det spiller ingen rolle, og Shaeffers resitasjon sammen med Emilie Nicots mezzo-sopran gjør seg godt på «Terminus radieux, cantopera».
Fremragende, sterkt og seks verk som bør spilles for alle klima-skeptikere rundt om i hele verden.
Jan Granlie
Antoine Volodine (v), Denis Frajerman (tapes, keys, b, perc, g, Rebox, fl, birdcalls), Régis Codur (g), Eric Roger (tp, cor), Jaques Barbéri (as), Emmanuelle Franz (vio), Aurore Pingard (c), Hervé Zénopuda (zarb), Aline Lebert (v), Sandrine Bonnet (perc), Marc Resconti (tb), Carole Deville (c), David Fenech (g), Héléne Frissung (vio), Daniel Palome-Vinuesa (bs), Laurent Rochelle (bcl), Stéfano Cavazzini (dr), Fanny Kobus (viola), Géraldine Ros (v), Keny 2 (samples, add.rythmes), Liza N (mesmeresing), Emile Nicot (mezzo-sopran), Justine Schaeffer (mezzo-sopran, v), Anja Frajerman (keys), Laurent Rochelle (ss, bcl)
