Fra JAUBI sitt forrige album, Nafs at Peace utgitt i av Astigmatic Records, som ble anmeldt på salt peanuts* har de fått et svært spennende partnerskap med polske EABS, hvor de utforsker og eksperimenterer enda mer enn gjorde på sin forrige plate. På denne plata, utgitt mars 2023 finner de måter å strekke det enda lenger. For der hvor forrige album leverte et snev av Midt-Østen på glimrende vis, men uten å strekke seg helt ut, så er dette albumet alt jeg kunne ønske meg i en oppfølger. Det var mye bra på Nafs at Peace, og det har gruppa skjønt, for de har tatt alt det beste og skrudd det opp til hundre.
Etter et kort åpningsspor sparker de i gang med fullt tempo på «Judgement Day», en knallsterk horn-melodi akkompagnert av glimrende pianospill og stramt trommearbeid. Det er ikke mer enn ett minutt ut før vi får en råtøff tenorsaksofonsolo, hvor EABS gir tydelig beskjed om at dette definitivt er like mye polsk jazz som pakistansk. På tredje spor, «Whispers», går gruppa rett på sak med gitar, og en voldsom, sylskarp synth-solo à la noe man kan høre på plate med Omar Souleyman. Og her tror jeg vi må nevne at lydmiksen på albumet er fullstendig upåklagelig. «Strange Love», kanskje en av de mest catchy låtene på albumet har igjen en voldsom synth med synkoperte trommerytmer, og det er umulig å ikke nikke anerkjennende mens det rister i foten etter å tappe i takt. Gruppa er ekstremt gode til å bygge opp låtene sine og det hele føles som å være med på et stadig travlere tog som suser av gårde.
Albumet har en voldsom bass, både instrumentalt og sonisk. Låte «People In Between» har en bassklarinett som rister i brystkassa. De bruker også sopransaksofonen effektivt i ekte Coltrane-style til å mane fram østens mystikk. Sorgfulle, men håpefulle «Raise Your Hearts, Drop Your Guns» er mindre spirituelt spor enn resten, men svært betydningsfullt allikevel. De trekker albumet sammen mot slutten med «Madhuvanti», som er en populær hindustansk raga, om evigheten og kjærlighetens farger. «Madhuvanti» spilles i tradisjonen mellom klokka fire og åtte på ettermiddagen og uttrykker et kjærlig og følelsesbetont humør. Gruppa maler til slutt det nesten åtte minutter lange sporet rødt med soloer av alle slag før de bygger det opp til et heidundrandes crescendo. «Moon» er albumets eneste låt med vokal, utført med dyp alvorlighet, og er kanskje den mest spirituelt signifikante låta på albumet.
Det er i løpet av de knappe førtifem minuttene med musikk som skildrer både soloppgang i en allerede våken by, solnedgang over sanddyner og travle markedsplasser. Det er høy respekt og tiltrekning til tradisjon og en usedvanlig lokalitet å finne på albumet. Det er usedvanlig tilfredsstillende å høre noen spille jazz med sarangi, en slags indisk fiolin, og håndtrommene tabla. Omslaget matcher også svært godt både det akustiske, Midt-Østiske og digitale, med arabisk tekst, et fiktivt landskap fullt av grelle knæsje farger oppå. Jeg har allerede satt meg ned og hørt på dette albumet nærmere ti ganger, og etter å ha hørt det to ganger i det jeg skrev denne anmeldelsen kjenner jeg at det jaggu blir ti til.
Chris Risvik
Marek «Latarnik» Pędziwiatr (piano, Fender Rhodes Mark II, Nord Stage 2, Moog Voyager, Marcin Rak (drums), Paweł «Wuja HZG» Stachowiak (ass guitar, Moog Little Phatty), Olaf Węgier (tenor saxophone, soprano saxophone, bass clarinet), Jakub Kurek (trumpet), Ali Riaz Baqar (guitar), Kashif Ali Dhani (tabla, vocals), Zohaib Hassan Khan (sarangi)
