Elias Stemeseder er en pianist, keyboardist og komponist som arbeider i et bredt spekter av musikalske ideer og sjangre. Han har jobbet med blant andre Laurie Anderson, John Zorn, Greg Cohen, Anna Webber, Dan Peter Sundland og Christian Lillinger. Han har også spilt med trommeslageren Max Andrzejewski på platen «light/tied» på Why Play Jazz, og anmeldelsen av den kan du lese HER. Han er mangeårig medlem av trommeslageren Jim Black sin trio (med Thomas Morgan på bass) som har gjort flere kritikerroste utgivelser. Elias har medvirket på over 30 innspillinger, utgitt av selskaper som Intakt, Winter&Winter og Pirouet Records, og har spilt på blant annet Village Vanguard, Elbphilharmonie, Jazzfest Berlin og Copenhagen Jazzfestival.
Elias Stemeseders musikalske ideer leder ham inn i ulike musikalske sjangre, og takket være hans store innlevelse for det respektive musikalske formspråket, oppleves hans spill ofte som fascinerende og fengslende. Han er dypt forankret i jazztradisjonen og utstyrt med en fryktløs lidenskap for eksperimentering, og han utmerker han seg på dette soloalbumet som en pianist med vilje til å skape noe eget. Han er en oppfinnsom improvisator, og spillet oser av kompleksitet og konseptuell innlevelse.
På «Piano Solo» får vi 15 «strekk», hvor jeg antar at det meste er laget der og da, eller at de enkelte låtene (eller «strekkene») ikke er nøye innstudert på forhånd, med unntak av den tradisjonelle, østerriske «Foggslia I».
Ulempen med å lage et solopiano-prosjekt som dette er, åpenbart, at det finnes nesten altfor mange utrolig dyktige pianister som har gjort det samme siden 60-tallet. Og det å lage noe nytt og fengslende er ikke den enkleste oppgaven i verden. Men jeg synes Stemeseder stort sett kommer godt ut av det. Han legger seg ikke altfor tett på forbildene, men kombinerer inspirasjon fra flere ledende pianister fra både den klassiske historien og jazzen. Og i åpningen, «anthrocene», synes jeg avstanden til noe av det mer «publikumsfrie» en pianist som Terry Riley har holdt på med ligger nært.
Men selv om mye av Rileys spill også kan merkes i andresporet, «tau», og i tredjesporet «lem-botanik I» er det en personlighet over spillet som er særpreget. I tredjesporet «leker» han seg på de øverste tangentene, og klarer å skape noe som nesten kan høres ut som fulglelyder på denne tiden av året, mens han i fjerdesporet, «cc/choral» leverer en lyrisk perle som skiller seg kraftig fra de to foregående.
Men hele veien er det en nøkternhet i spillet som ofte tar oss mot det mer klassiske, og som gjør Stemeseder til en original pianist. Her er det aldri noen tilfeller av at han skal vise hvor hurtig han kan flytte fingene, men mye heller gi oss stemninger som hver for seg kan skape historier.
Mye av spillet blir veldig fritt og moderne, men samtidig som det er fritt, er det også en tanke bak, som fascinerer. Og å høre denne pianisten på konsert i for eksempel et museum eller galleri med moderne kunst på veggene, tror jeg ville være en god opplevelse. Og det at han skifter fra det «avanserte» og frie til det lyriske og nesten klassiske, er med på å gjøre platen spennende. Og folkevisa «foeggslia I» er en dyster sak som utvikler seg til en vakker og personlig tolkning.
I motsetning til mange andre pianister som utgir soloplater, hvor man har funnet sin «stemme» og nærmest niholder på den, synes jeg Stemeseder gir oss en vakker reise i mange forskjellige stemninger og landskaper, selv om hans forhold til det minimalistiske og frie er det toneangivende på denne soloplaten.
Noen av «strekkene» er korte «pausemelodier», hvor han tar tak i oss og fører oss over i neste komposisjon, uten at det er ledende på den måten at de korte låtene er en slags introer til de lengre. Det virker mer som han har hatt en idé som ikke varer lenger enn i underkant av et minutt.
En spennende innspilling med en pianist jeg gjerne vil høre i et kunstmuseum eller i et kunstgalleri.
Jan Granlie
Elias Stemeseder (p)
