Den amerikanske pianisten Herbie Horatio Nichols er en av de mange, amerikanske jazzmusikerne som jeg føler forsvant litt under «radaren» etter at han døde den 12. april 1963. Han ble født den 3. januar 1919, og han er kanskje mest kjent som komponisten til «Lady Sings the Blues», som blant andre, Billie Holiday gjorde til en «superhit»
Han ble født i San Juan Hill, Manhattan, New York, USA, av foreldre som hadde innvandret fra St. Kitts og Trinidad, og han vokste opp i Harlem. I store deler av karrieren tok han jobb som dixieland-musiker mens han jobbet med den mer moderne typen jazz han selv foretrakk. I dag er han mest kjent for komposisjoner som kombinerer bop, dixieland og musikk fra Karibia med harmonier fra Erik Satie og Béla Bartók. Han syntes ikke det å spille på Mintons Playhouse, som han fikk muligheten til noen år senere var en noen særlig god opplevelse. Konkurransen blant musikerne passet ham ikke. Men på Mintons ble han venn med pianisten Thelonious Monk. Han måtte inn i hæren i 1941. Og etter krigen jobbet han i forskjellige musikalske kombinasjoner, og fikk etter hvert en viss anerkjennelse da Mary Lou Williams spilte inn noen av hans komposisjoner i 1952.
Fra omtrent 1947 forsøkte han å overtale Alfred Lion på Blue Note Records til å utgi han, og i 1955 og 1956 spilte han endelig inn noen av komposisjonene på Blue Note, hvorav noen ikke ble utgitt før på 80 -tallet.
Han debuterte i eget navn på en «samle-innspilling» som fikk tittelen «I Just Love Jazz Piano – Down And Out» i 1952, før han fikk utgitt «The Prohetic Herbie Nichols Vol. 1» og «The Prohetic Herbie Nichols Vol. 2», før trioplaten «Herbie Nichols Trio» med trommeslageren Max Roach og bassistene Al McKibbon og Teddy Kotick, alle tre på Blue Note, og etter hvert som «Lady Sings the Blues» ble identifisert med Billie Holiday, fikk han en viss popularitet. I 1957 spilte han inn sitt siste album som leder, denne gang for Bethlehem Records, og han døde av leukemi i New York City, 12. april 1963, 44 år gammel.
«Love, Gloom, Cash, Love» er nettopp dette siste albumet han utga som leder, og her møter vi han på trio med bassisten George Duvivier og trommeslageren Dannie Richmond, i opptak fra New York den 10. november 1957.
I den senere tiden, er det dukket opp en del plateselskaper rundt om i verden, som gjenutgir plater man kun kan få fatt i i en eller annen gammel samlers etterlatenskaper, eller i en velassortert bruktbutikk. Og nå har selskapet Vinyl Passion valgt å gjenutgi Herbie Nichols Trio sin plate, til glede for alle oss som tidligere ikke har vært så opptatte med å skafffe oss platene med denne spennende pianisten. Noen av de få platebutikkene, som fremdeles eksisterer, importerer mange av disse gjenutgivelsene, enten laget ut fra master-tapene, eller med å produsere dem rett fra mer eller mindre gode eksemplarer av originalutgivelsene. Og er du i København, og er på jakt etter noen av disse gamle godbitene, kan et besøk i for eksempel JazzCup, Sound eller Beat være et sted å lete.
På «Love, Gloom, Cash, Love», som selvsagt er gjenutgitt på LP, får vi 10 komposisjoner av Nichols, hvor «Infatuation Eyes» er et solo piano og en hyllest Art Tatum, som døde i november 1956, i forkant av denne innspillingen.
De åpner med «Too Close For Comfort», en relativt lystig komposisjon, som på tross av gleden vi føler ligger hos musikerne, er litt melankolsk i formen, hvor Nichols pianospill tydelig er inspirert av flere av hans forgjengere innenfor swingjazzen. Og allerede her er det spennende å høre Dannie Richmonds trommespill, som skulle bli en viktig del av bassisten Charles Mingus’ musikk senere. Og Duvivier, som allerede var en etablert bassist på den amerikanske jazzscenen, med engasjementer hos både Count Basie, Benny Carter, Benny Goodman, Lena Horne, Bud Powell og en rekke andre, gjør en solid jobb som kompbassist, uten å slippe altfor mye til som solist.
Etter åpningssporet får vi «Every Cloud», en låt litt i samme landskap, «Argumentative», tittelsporet «Love, Gloom, Cash, Love», som kan være en slags forklaring på hvordan det var å være jazzmusiker i New York den gangen, og «Portrait Of Ucho», før platen må snus og vi får «Beyond Recall», den nydelige balladen «All The Way», «45o Angle», og solostykket «Infatuation Eyes», før de avslutter med «S’Crazy Pad». Og hele veien er dette en plate hvor det er pianisten som er det viktigste elementet. Innimellom får vi ett og annet «break» fra Richmond, men gjennomgående er det Nichols som er den som fører an.
Og det gjør han på fremragende vis. Det er mange pianister opp gjennom jazzhistorien, før denne innspillingen, som bør føle seg beæret over pianospillet til Nichols. For det er mange elementer fra både Art Tatum og hans «lekne» behandling av tangentene, Count Basie små og lette anslag, og også noe av Duke Ellingtons tidlige spill, i det vi får høre her. Og innspillingen har overraskende god lyd, noe som kan skyldes selskapet Bethlehens dyktige lydfolk og teknikere, og at Vinyl Passion har fått fatt i enten master-tapen eller et usedvanlig godt eksemplar av orginalutgivelsen. For dette kunne (nesten) vært innspilt i dag!
En fin plate med en viktig pianist i jazzhistorien, som fikk mye mindre oppmerksomhet enn han hadde fortjent, og sammen med Duvivier og Richmond, har han gjort en fin og, ikke minst, hyggelig plate.
Jan Granlie
Herbie Nichols (p), George Duvivier (b), Dannie Richmond (dr)
