Herbie Nichols var en av de mest originale og underkjente pianistene og komponistene i jazzhistorien. Blue Note-grunnleggeren Alfred Lion, anser ham for å være like unik og viktig som Thelonious Monk, et annet enestående talent som Lion var den første til å spille inn bare noen få år før han signerte Nichols i 1955.
Nichols var egentlig lite kjent i løpet av sin levetid, men anerkjennelsen begynte å vokse de siste årene for Nichols’ utrolig hippe, kantete komposisjoner som «The Third World», «2300 Skidoo», «Step Tempest» og «Dance Line», som hver var bygget med sin egen solide indre logikk.
I mai 1955 spilte Nichols inn to sessioner med Al McKibbon på bass og Art Blakey på trommer som opprinnelig ble utgitt som «The Prophetic Herbie Nichols, Vol. 1» og «The Prophetic Herbie Nichols, Vol. 2». De to 10″ LP-platene er her satt sammen til en enkelt 12″ LP. Denne klassiske vinylutgaven er helt analog, mastret av Kevin Gray fra de originale mastertapene, og trykket på 180g vinyl.
Herbert Horatio Nichols ble født den 3. januar 1919 og forlot denne verden den 12. april 1963, og var den som skrev standarden «Lady Sings the Blues», som Billie Holiday gjorde til en «hit». Han ble født i San Juan Hill på Manhattan, New York, USA, av foreldre som kom fra St. Kitts og Trinidad, og han vokste opp i Harlem.
I løpet av store deler av karrieren jobbet han som Dixieland-musiker mens han jobbet med den mer kreative typen jazz han helt ville spille. Han er i dag mest kjent for hans komposisjoner som kombinerer bop, dixieland og musikk fra Karibia med harmonier fra Erik Satie og Béla Bartók.
Hans første kjente jobb som musiker var med Royal Barons i 1937, men han første store opplevelse var å spille på Minton’s Playhouse noen år senere. Konkurransen musikerne imellom var ikke noe for Nichols, som tidlig ble en god venn av pianisten Thelonious Monk. Etter å ha vært i hæren under 2. verdenskrig, jobbet han i forskjellige settinger, og begynte å oppnå en viss anerkjennelse da Mary Lou Williams spilte inn noen av sangene hans i 1952. På slutten av 40-tallet forsøkte han å overtale Alfred Lion på Blue Note Records til å gjør plate med ham. Han spilte til slutt inn noen av komposisjonene sine for Blue Note i 1955 og 1956, og noen av dem ble ikke utgitt før på 1980-tallet. Komposisjonen «Serenade» fikk lagt til tekst, og som «Lady Sings the Blues» ble den raskt identifisert med Billie Holiday. I 1957 spilte han inn sitt siste album som leder på Bethlehem Records, med tittelen «Love, Gloom, Cash, Love» som nå er gjenutgitt på LP på Vinyl Passion, hvor han spiller med bassisten George Duvivier og trommeslageren Dannie Richmond, en plate som selvsagt er anmeldt på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/herbie-nichols-trio/. Han døde av leukemi i New York City i 1963, 44 år gammel. Han rakk kun å gjøre fire plateinnspillinger i eget nevn, pluss at han var med på samlealbumet «I Kust Love Jazz Piano – Down annd Out», som kom ut på Savoy i 1957. I tillegg medvirket han på platen «Dixieland Free-For-All» med Rex Stewart and his Dixielanders i 1953, en plate som kom på Jazztone i 1956, og «Mainstream» med Vic Dickenson & Joe Thomas på Atlantic i 1958.
Og det er Blue Note-opptakene fra 1955 og 1956 vi får servert her. Og vi får 12 komposisjoner hvor han selv spiller piano, Al McKibbon spilte bass og Art Blakey spilte trommer. Og de starter med «The Third World», som går rett inn i den tidlgie Blue Note-katalogen, som noe av det mest interessante. Nichols var en strålende pianist som hadde jazzhistorien inne, men det er be bopen som lå hans hjerte nærmest og som han har presenterer, slik nesten bare han selv gjorde det. Hans spill er fra start til de avrunder med «Brass Rings» fantastisk. Mye av hans solospill, med høyre hånda, kan nesten høres ut som en gitarist innimellom, men hele veien er pianospillet strålende. Det er mye tidlig Thelonious Monk i spillet, han «leker» seg over tangentene med en kreativ kraft som er ytterst fascinerende, og man kan også fornemme flere av de andre, store pianistene fra 40- og 50-tallet, så som for eksempel Erroll Garner, i spillet hans.
Og bak hviler det en stoisk ro og kontroll over spillet til McKibbon og Blakey. Blakey var en av musikere som ble innlemmet i Blue Note-stallen på denne tiden, og som skulle dukke opp, både på en rekke egne plater, og på plater med andre på Blue Note i de kommende årene, mens McKibbon var å høre nesten overalt med Nat Adderley, Sonny Criss, Miles Davis («Birth of the Cool»), Dizzy Gillespie, Coleman Hawkins, Johnny Hodges, Thelonious Monk, Freddie Redd, Cal Tjader og mange andre de påfølgende årene.
Man kan si mye om hva plateselskapet Blue Note har utgitt av musikk de senere årene. Men at de nå har gjenutgitt disse to 10” skal de ha all mulig ros for. Lyden er så bra det er mulig å få den med bakgrunn i at innspillingene er gjort på midten av 50-tallet, musikken strålende, og dette er to historiske innspåillinger som bør forefinnes i et hvert «møblert» hjem. Strålende fra start til mål!
Jan Granlie
Herbie Nichols (p), Al McKibbon (b), Art Blakey (dr)
