Den senere tiden er det dukket opp en rekke nyutgivelser med artister vi ikke helt fikk med oss da de var aktuelle med nye plater. En av de jeg virkelig har fått øynene opp for den senere tiden er den amerikanske pianisten, orkesterlederen og komponisten Horace Tapscott.
Det siste året har jeg oppdaget flere utsøkte innspillinger med pianisten, så som de to utgivelsene på det franske Dark Tree-selskapet, «Why Don’t You Listen? Live at LACMA 1998» (anmeldelse finner du HER) og «Ancestral Echoes» med The Pan Afrikan Peoples Arkestra (anmeldt HER), pluss trioplaten «Live at Libero» på Pure Pleasure (som er anmeldt HER). I tillegg medvirker han med stor overbevisning på Roberto Miranda’s Home Music Ensemble og deres «Live at Bing Theatre – Los Angeles, 1985» (som er anmeldt HER).
Og nå dukket plutselig innspillingen «Songs Of The Unsung» opp, til stor glede for undertegnede.
Platen ble første gang utgitt i 1978 på Toshiya Taenakas Interplay-selskap, og vi møter Tapscott alene med pianoet. Og vi får en god gjennomgang av hans dyktighet som pianist, selv om pianoet ikke akkurat er et Steinway av beste modell.
Vi får åtte komposisjoner, hvor han starter med sin egen «Song of the Unsung» som er en god inngang til hans pianokunst. Deretter følger Samuel R. Brownes «Blue Essence», Cal Masseys «Bakai» og Lester Robersons «In Times Like These» på A-siden, før vi må snu platen, og vi får hans egen «Mary On Sunday», Billy Strayhorns «Lush Life» og Jesse Sharps «The Goat And Ram Jam», før han avrunder med Elmo Hopes «Something For Kenny». Og hele veien er det en original pianist vi møter. Hans spill er moderne, men samtidig med klare røtter i det tradisjonelle, som man delvis kan se på valget av komposisjonene han har valgt.
Han er en fremragende tekniker, og i flere av komposisjonene, som den fine «In Times Like These» overbeviser han med frapperende spill. Jeg vet ikke helt hvem av de nålevende pianistene man kan sammenligne han med, for hans spill er innom så mange inspirasjoner, og han var utvilsomt en pianist som ikke prøvde å etterligne noen, men gikk sine egne veier.
På denne innspillingen kommer man tett på Tapscott som musiker. Han er innom inspirasjon fra både McCoy Tyner, Cecil Taylor, Don Pullen, Tete Montoliu og noen få andre, men han setter inspirasjonene fra disse sammen til sin helt egen musikk.
Jeg har lest at hver gang Tapscott bestemte seg for å lage et nytt album, var det en kulturell begivenhet, selvsagt mest hos de som fulgte han tett mens han spilte, men også hos de som fulgte jazzen tett i USA. Han ble aldri den store publikumsfavoritten mens han levde (han døde den 27. februar 1999), men det bør det bli en slutt på nå, etter at hans mange innspillinger dukker opp på nytt på forskjellige selskaper rundt om.
En ytterst spennende plate!
Jan Granlie
Horace Tapscott (p)
