På skive

HORACE TAPSCOTT WITH THE PAN AFRIKAN PEOPLES ARKESTRA

«Ancestral Echoes»
DARK TREE ROOTS SERIES, DT(RS)13

Pianisten og orkesterlederen Horace Elva Tapscott ble født den 6. april 1934 og forlot denne verden den 27. februar 1999. Han dannet Pan Afrikan Peoples Arkestra (også kjent som P.A.P.A., eller The Ark) i 1961 og han ledet ensemblet helt fram til 90-tallet.

Tapscott ble født i Houston, Texas, og flyttet til Los Angeles, California, da han var ni år. På dette tidspunktet hadde han begynt å studere piano og trombone. Han spilte blant annet med saksofonisten Frank Morgan, trompeteren Don Cherry og trommeslageren Billy Higgins som tenåring.

Etter å ha tjenestegjort i flyvåpenet i Wyoming vendte han tilbake til Los Angeles og spilte trombone med forskjellige band, særlig med vibrafonisten og orkesterlederen Lionel Hampton fra 1959 til 1961. Men like etter at han forlot Hampton, sluttet han å spille trombone og fokuserte på pianospillet.

I 1961 dannet han Pan Afrikan Peoples Arkestra, med sikte på å bevare, utvikle og fremføre den afroamerikanske musikken. Etter hvert som visjonen hans vokste, ble dette bare en del av den større organisasjonen Underground Musicians Association (UGMA) i 1963, som senere skiftet navn til Union of God’s Musicians and Artists Ascension (UGMAA). Arthur Blythe, Stanley Crouch, Butch Morris, Wilber Morris, David Murray, Jimmy Woods, Nate Morgan og Guido Sinclair var alle i Tapscott’s Arkestra på en eller annen tid.

Nå har det franske selskapet Dark Tree, utgitt to plater med Tapscotts musikk. Den første, «Why Don’t You Listen? Live at LACMA 1998» (DARKTREE DT(RS)11) kom ut i 2019, og ble anmeldt i salt-peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Og nå er andre del i serien ute, og «Ancestral Echoes» med undertittelen «The Covina Sessions, 1976», er så vidt jeg har klart å finne ut, aldri tidligere vært utgitt på plate.

Vi får fire lange «strekk», hvor to er komponert av Tapscott, «Jo Anette» er gjort av Guido Sinclair, mens sistesporet, «Eternal Egypt Suite» er komponert av Fuasi Abdul-Khaliq. Og i likhet med forrige utgivelse fra 1998, møter vi også her et stort orkester med 25 musikere, så det har nok vært et temmelig dyrt ensemble å holde aktivt i så mange år, samtidig som det er nærmest en bragd å skrive spennende musikk som skal fungere for såpass mange musikere.

Og det starter med Tapscotts piano og poeten Kamau Daáood, og vi er straks inne i et svært politisk landskap, hvor mange amerikanske musikere holdt seg på den tiden. Det er Tapscott som tar føringen med fint, litt Thelonious Monk-aktig pianospill, før resten av ensemblet kommer inn. Og derfra og inn er dette ytterst spennende musikk.

Jeg føler at den musikken Tapscott holdt på med, på mange måter kan plasseres inn i det musikalske landskapet hvor vi finner John Coltranes «A Love Supreme» og mye av det Sun Ra sto for musikalsk. Men pianospillet til Tapscott, som er førende på denne utgivelsen, har en annen temperatur og stemning over seg enn både Coltranes mesterverk og det meste av det vi fikk fra Sun Ra.

Også i ensemblespillet låter det annerledes. Men hele tiden med den afrikanske musikken som «bakteppe». Blant solistene som bidrar legger man, ved siden av Tapscotts fine spill, merke til spesielt sopransaksofonisten Jesse Sharps, som må ha lyttet intenst til John Coltrane, og trompeteren Steven Smith (begge i åpningssporet «Ancentral Echoes»), atsaksofonisten Michael Session i andresporet «Sketches of Drunken Mary», tenorsaksofonisten Charles Chandler i tredjesporet «Jo Annette» og Smith og tenorsaksofonisten Fuasi Abdul-Khaliq i sistesporet «Eternal Egypt Suite».

Men det er Tapscotts føringer, komposisjonene og ensemblespillet som imponerer mest, og som mest av alt setter oss i den rette stemningen på denne innspillingen. Vi får fire gode og spennende komposisjoner, som var slik det skulle være hos de musikerne som beveget seg litt utenfor «hovedveien» på 70-tallet. Ikke slik at det er veldig frittgående, for Tapscott holder alt innenfor «rammene». Men særlig i soliene synes jeg flere av de aktuelle får muligheter til å slippe seg løs på spennende måter. Og selv om ikke så mange av dem har markert seg veldig sterkt på det internasjonale jazzkartet i ettertid, leverer de fine bidrag her.

I de låtene som ikke er komponert av Tapscott, oppstår det en litt annen stemning, siden både Guido Sinclair og Fuasi Abdul-Khaliq komponerer «annerledes» enn kapellmesteren. Men det er bare med på å gjøre platen enda mer spennende, og begge låtene fungerer utmerket i helheten.

Sistesporet, «Eternal Egypt Suite», på nesten 28 minutter, føler jeg nesten er en komposisjon og en suite som står seg godt på egen hånd. Her åpnes det med en fin intro av Adele Sebastian på fløyte, som er med på å bygge opp stemningen i musikken og hva vi kan forvente oss i løpet av disse 28 minuttene. Nå har aldri jazzfløyte stått øverst på min favorittliste, men jeg synes Sebastian leverer en fin intro her. Tapscott følger på og legger forholdene godt til rette for resten av musikerne, og komposisjonen av tenorsaksofonisten Fuasi Abdul-Khaliq er kanskje platas mest spennende og innholdsrike spor.

Det er ingen tvil om at det ble laget mye spennende musikk på 70-tallet, som ikke før nå er blitt gjort tilgjengelig for et større publikum. Ofte har disse innspillingene hatt for dårlig lydkvalitet til å bli utgitt i dag, eller at mastertapene ikke lenger har vært tilgjengelige. Men på denne innspillingen synes jeg lyden er akseptabel, selv om opptakene, som er gjort i Audiotronics Recording Studios i Covina, California, er fra januar 1976.

Jan Granlie

Horace Tapscott (p, cond), Aubrey Hart (fl), Adele Sebastian (fl), Jesse Sharps (ss), Gary Bias (as), Michael Session (as), Fuasi Abdul-Khaliq (ts, bcl), James Andrews (ts), Charles Chandler (ts), Amos Delone (bs), Steven Smith (tp), Lester Robertson (tb), Wendell C. Williams (frh), Red Callender (tuba), Linda Hill (p), David Bryant (b), Marcus McLaurine (b), Ricky Simmons (dr), Ishmael Balaka (dr), Moises Obligacion (congas), Kamau Daáood (poet). Følgende musikere kan også ha vært med: Herbert Callies (acl), Dadisi Komolafe (as), Robert Watt (frh)

 

Skriv et svar