På skive

HOWARD RILEY

«Live In The USA»
NOBUSINESS NBCD 111

Den britiske pianisten Howard Riley, født i Huddersfield, er en musiker man har hørt mye om, men aldri «riktig» hørt. Jo da, man har hørt han med bassisten Barry Guy i hans London Jazz Composers Orchestra, og han har gjort en rekke plater i eget navn, pluss at han har spilt med andre pianister som Keith Tippett og Jaki Byard, pluss kjente folk som Evan Parker, Jon Hiseman og Tony Oxley, og til og med John McLaughlin er plassert i CVen. Sammen med Barry Guy spilte han også en periode i trio med Paul Wachsmann.

På «Live In The USA» får vi fire «strekk» fra hans soloturné i Sambandstatene i oktober og november 1976, og platen er en del av plateselskapet NoBusiness sine utgivelser av tidligere opptak fra konserter og studioopptak vi ikke visste eksisterte. Alle sporene er allikevel ikke liveopptak, men å skille live fra studio på disse fine opptakene er ikke så lett. Og det er heller ikke nødvendig. Konsertene foregikk i Free Music Store i New York og i Amhust i samme by og i Buffalo. I perioden 1976/1977 bodde Riley i USA, og det var på den tiden han virkelig startet å spille solokonserter. Det var på mange måter det som åpnet opp for hans senere karriere som solopianist.

De fire «strekkene» vi får servert er alle relativt ekspressive solostykker, hvor Riley viser på en strålende måte, at dette er en «idrett» han liker å holde på med. Hele veien føler jeg at Riley virkelig koser seg med de frie improvisasjonene, som både kan relateres til Cecil Taylor og McCoy Tyner. Cecil Taylor på grunn av hvordan han utformer sine improvisasjoner, selv om jeg kanskje synes det «swinger» mer av Riley, og McCoy Tyner på hvordan han angriper pianoet.

Jeg vet ikke hvor aktiv Riley er på jazzscenen i dag, men jeg skulle mer enn gjerne ha opplevd han på konsert. For den musikken han får ut av pianoet er både originalt og spennende. Kanskje er det nå noen som tenker at dette er en slags «pling-plong»-jazz som undertegnede spiller i heimen dag ut og dag inn. Men dette er mye heller musikk som ved første gjennomhøring kan høres fri ut, men hvor jeg føler det ligger mye tankevirksomhet bak, og musikk som aldri blir tilfeldig. Det er rett og slett en helhet over Rileys spill som fascinerer og som gleder undertegnede.

Dette er en plate alle med sans for solopiano bør skaffe seg. Kanskje dukker det ikke hele tiden opp overraskelser, men det er solid gjennomført gjennom hele svevet, og han lander med et perfekt telemarknedslag etter å ha «bånna bakken».

Jan Granlie

Howard Riley (p)