På skive

INNARELLA – GALLO – BARON

«Ayler’s Mood – Combat Joy»
AUT RECORDS 051

Det er alltid å glede hver gang det dukker opp en ny plate, hvor den italienske bassisten Danillo Gallo medvirker. Og siden han er en ytterst produktiv musiker, hender det ikke så rent sjelden at han dukker opp i en eller annen, italiensk sammenheng.

Han driver selv sitt eget plateselskap, El Gallo Rojo Records, men han lar aldri det være til noe hinder for å samarbeide med andre musikere enn «sine egne», og spille inn for andre selskaper. Han har spilt med de fleste av de litt friere italienerne, pluss en rekke internasjonale stjerner, og spiller ved siden av den alminnelige el.bassen også akustisk bass, akustisk bassgitar, bassbalalaika og 12 strengs bass.

På denne hyllesten til saksofonisten Albert Ayler, samarbeider han med tenor- og sopransaksofonisten Pasquale Innarella og trommeslageren Ermanno Baron, og vi får seks låter («Part I» til «Part VI»), som alle inneholder frekvenser og deler vi tidligere har hørt med Ayler, men også egne improvisasjoner som en hyllest til Ayler.

Pasquale Innarella kjenner vi best fra hans band Migrantes eller hans gjesteopptreden med bandet Porta Palace Collective og Rob Mazurek, men etter å ha hørt denne platen, vil vi nok lete grundig etter flere plater med den gode italieneren. Mens trommeslageren Ermanno Baron er den mest ukjente av de tre, selv om han har spilt med blant andre Perry Robinson og Marco Colonna.

Og hele veien er dette musikk som er en fryd for øret, særlig i de gjenkjennbare sekvensene. Og det starter pent og rolig med Innarellas tenorsaksofon med små innspill fra Gallos syngende el.bass. Og derfra og inn vokser musikken fra sekund til sekund, og etter hvert er det egentlig bare å gi seg over, over den kreativiteten de tre leverer.

Det er Innarella som er hovedpersonen i låtene, siden han spiller saksofon, men like viktig synes jeg Gallos bass-spill er i sammenhengen. Hans særegne syngende el.bass kan av og til sammenlignes med Steve Swallow, men andre ganger dukker Arild Andersens syngende akustiske bass opp i bakhodet. Og Baron er den som ligger bak og holder det hele på plass, på tross av sitt løse spill, nesten som Jon Christensen i sine velmaktsdager.

Selv om alle låtene har mye av Aylers musikk i seg, så er alle de seks «strekkene» kollektivt improvisert av de tre. Men jeg har en mistanke om at gangen i de enkelte «strekkene» har vært nøye diskutert før spilte inn stoffet. Men det er fritt og freidig hele veien, og det er ingen tvil om at Aylers ånd svever over det hele.

En fin og drivende plate fra tre av de mest spennende musikerne i Italia, og en plate som kommer til å surre og gå på anlegget langt utover høsten og vinteren.

Jan Granlie

Pasqualle Innarella (ts, ss), Danilo Gallo (b), Ermanno Baron (dr)