Ifølge presseskrivet til saksofonisten Ivo Perelman sin siste plate «signaliserer Water Music et omdreiningspunkt, preget av en kvalitet som vanligvis ikke forbindes med Perelmans musikk. Hans improvisasjoner her inneholder en ny vekt på melodiske linjer; jeg vil til og med våge å kalle dem ‘lyriske’. Perelmans musikk har, i likhet med havet, alltid hatt sin egen følelse av tid og rytme, når den ebber ut og flyter i bølger og strømmer. På dette albumet er musikken og havet litt mer synkronisert».
Med seg i kvartetten har han sin mangeårige samarbeidspartner, pianisten Matthew Shipp, bassisten Mark Helias og trommeslageren Tom Rainey. Albumet inneholder åtte komposisjoner av Perelman, og innspillingen er gjort i Park West Studio i Brooklyn den 22. november 2022.
Ivo Perelman er en saksofonist som leserne av salt peanuts* har hatt muligheten til å stifte bekjentskap med via flere utgivelser de senere årene. Han kommer opprinnelig fra Sao Paulo i Brasil. Han studerte et semester ved Berklee School of Music, men droppet ut og flyttet til Los Angeles. Han ga ut sitt første album i 1989, og har siden samarbeidet med musikere som Matthew Shipp, William Parker, Borah Bergman, Rashid Ali, Marilyn Crispell, Paul Bley, Don Pullen, Fred Hopkins, Andrew Cyrille, Billy Hart, Nana Vasconcelos, Reggie Workman, Louis Sclavis, Elton Dean og Joe Morris for å nevne noen.
Og det begynner uvanlig froitt og energisk med «Entertainment». Her går de ut i en fritt lanndskap som varer en stund, og hvor alle fire får vist at de er dyktige kollektivister, før Perelman tar det ned sammen med Shipp, og vi er der vi en vant til å høre de to. Perelman spiller her med en klagende tone, som kompletteres fint av de tre andre. Før de er over i «Life force», hvor Helias sin bass får åpne , og hvor han legger mer «klagende» uttrykk som Perelman legger seg tett på. Rainey og Shipp kommer på, og er med på gjøre denne relativt frie balladen til en ettertenksom og fin sak. Det er fint samspill mellom strykebass-spillet til Helias og Perelman, mens de to andre ligger bak og kompletterer det «klagende» og såre spillet, før de er over i den mer rytmiske «Sound essens», med nydelig intro av Shipp før Perelman kommer inn med sitt tenorsaksofonspill som er mer ettertenksomt og melankolsk enn vi har hørt tidligere. Men ettersom Shipp pusher med energisk pianospill, tvinges Perelman til å løse opp og vi får en energisk sak hvor trommene «pisker» de andre framover, fritt og deilig, men med en grunnisé som fungerer fint. Deretter får vi den korte «Hunas intuition», med Shipp i front foran et fint bass- og trommespill, hvor Helias gjør et iherdig forsøk på å «presse» Shipp framover, uten at den gode pianisten lar seg påvirke nevneverdig, før Helias avslutter slik han vil, før vi får «Boudless», som er enda mer ettertenksom og nede, og hvor tenorsaksofonspillet er nydelig og ytterst lyttende, mens de andre bygger et nydelig bakteppe for tenorsaksofonimprovisasjonen.
Deretter følger tittelsporet «Water music», som er den mest «lekne» låten på platen. Her føler jeg det er mye inspirasjon fra 60-tallets frittgående helter som Albert Ayler, John Coltrane, SArchie Shepp og litt Ornette Coleman. Strålende spill av Perelman over et pågående komp, hvor Rainey igjen er den som «pisker» de andre musikerne framover. Her er det plass for en rekke uttrykk, og innemellom blir det nesten en galopp de fleste jockeyer ville hatt problemer med å følge, før de går inn i en fri balladestruktur. Igjen fint strykebass-spill av Helias, som inviterer inn Perelman til mer «klagende» spill. Innimellom synes jeg man kan høre strofer eller inspirasjon fra arbeidersangen «Bella Ciao» i saksofonimprovisasjonen, som tar oss til stteder vi (nesten)m aldri tidligere har hørt Perelman. «Fluidity» er en nydelig og insisterende ballade, hvor tenorsaksofonen glitrer, før de avrunder med den lange og ettertenksomme «Flow», som rusler og går framover på en fremragende og deilig måte. Her, som i de andre improvisasjone ne, skapes det musikalske bilder som får oss til å tenke, både på den skeive verdenen vi lever i med krig og fattigdom, men hvor håpet ligger langt der framme som et håp ved «reisens slutt».
Hele veien dreier dette seg om kollektiv improvisasjon av høy klasse, hvor den enkelte musiker bringer inn fine og spennende ideer de andre henger seg på og følger. Jeg føler det betyr at dette er fire likesinnede musikere som kjenner hverandre godt og som har respekt for hverandre. Det hender slike kollektive improvisasjoner kan havne helt feil ut, men ikke med disse fire utmerkede musikerne som kjenner hverandre ut og inn. Og selv om det er Perelman som oftest fører «ordet» med sitt overraskende «klagende» spill, er dette en kollektiv utgivelse som låter strålende fra start til mål. Vi får en rekke «flash backs» til den frie musikken som kom snikende fra loftene i New York på 1960-tallet, og videreutviklet til denne strålende trioen. En deilig utgivelse! Kanskje det er på tide å få de fire over til noen større klubber og jazzfestivaler som tenker mer kvalitet enn kvantitet i Europa?
Jan Granlie
Ivo Perelman (tenor saxophone), Matthew Shipp (piano), Mark Helias (bass) Tom Rainey (drums)
