Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da jeg fikk tilsendt den eminente, danske pianisten Jacob Anderskovs nye utgivelse I sang. En av landets mest kreative og spennende pianister hadde begitt seg inn i Højskolesangbogen, som jeg føler har fått en solid oppsving i Danmark de senere årene, og jeg var redd for at den godeste pianisten hadde blitt kommersiell. Da jeg åpnet platecoveret, og så at det var Kresten Osgood som hadde skrevet coverteksten, ble jeg litt beroliget, men følte fremdeles at noe var merkelig, når Anderskov skulle bevege seg inn i landskapet til Carl Nielsen, Otto Mortensen og de andre «klassiske» folkeeiendelene til det danske folk.
Højskolesangbogen kom første gang ut på slutten av 1800-tallet og står, ifølge Osgood, «i dag fuldstændigt centralt i dansk musikalsk selvforståelse og fællessangtradition». Den brukes i skolen, på fester og er en del av den danske dannelse. Og derfor syntes jeg det var litt merkelig at Anderskov hadde begitt seg ut i dette musikalske landskapet, når han skulle gjøre en ny plate. Selv om jeg har tilbragt sju år av mitt liv i Danmark, er det ikke ofte at Højskolesangbogen er blitt trukket fram når jeg har vært i sosialt samvær, men det har hendt. Men at Anderskov skulle komme trekkende med dette stoffet på plate, hadde jeg nok aldri forestilt meg.
Med seg i «prosjektet har han trompeteren Kasper Tranberg, trommeslageren Jakob Høyer, vokalisten Soffie Viemose og tubaisten, trombonisten og vokalisten Jakob Munck, i tillegg får vi en slags allsang av bandet på en låt og skikkelig allsang fra Hospitalkoret Cartilago på andre.
Og de starter, selvsagt, med Carl Nielsen og hans «Jeg ved en lærkerede» med Anderskovs fine pianospill og Tranbergs mutede trompet, og vi er rett inne i noe Palle Mikkelborg kunne ha gjort. Og det er bare så vakkert, og jeg trekker straks tilbake all skepsis. For den versjonen som presenteres her er alt annet enn en søt versjon som synges på fest. Dette er ytterst vakkert, og jeg er ovverbevist om at Carl Nielsen jubler i det hinsidige hvor han nå befinner seg.
Denne går nesten sømløst over i den vakre «Du danske sommer, jeg elsker dig» av Thøger Larsen og Otto Mortensen, hvor vi får Tranberg igjen med mute, nydelig pianospill, løst og fint trommespill og vokal av først Viemose og deretter Munck i en slags Tom Waits-rolle. Deretter følger «Danmark, du blunder den lyse natt» av Thøger Larsen og Oluf Ring, hvor Hospitalkoret Cartilago bidrar, og vi er langt inne i Højskolesangbogen. Hadde jeg ligget på sykehus i Danmark og hørt denne versjonen i gangene, ville jeg kanskje tenkt at slutten var på veg. For dette er en typisk dansk sang, som har alt det melankolske i seg. Og koret bidrar fint, med Anderskov, Høyer og Tranberg som «støttepilarer».
«Se, der summer af sol over engen» er en melodi skrevet av Stephen Foster, som kanskje ikke har så mye av Danmark i seg i utgangspunktet, og her kjenner vi mer igjen Anderskovs lyriske åre. Med nynning fra bandet og mer eksperimentelt spill, blir dette en versjon av Foster som kan måle seg med de beste, før vi er over i Jacob Knudsen og Oluf Rings «Se nu stiger solen», igjen med vokal av Viemose, som jeg synes ligger litt for langt bak i lydbildet til at hun kommer helt til sin rett. For hun synger vakkert, men blir «satt litt til siden» av Tranbergs fine trompetspill. Så kommer koret inn igjen, slik danskene elsker det, og den gamle sangen får en fin avrunding uten at det blir for «søtt» eller for «folkelig».
I «Sommersolhvervssang» av Johannes V. Jensen og Åge Nielsen er det Jacob Muncks nesten Tom Waits-aktige bass-sang som fører an over piano, trompet og trommer. Nesten i selskap med noe salige Povl Dissing ville ha gjort, og at Munck var en såpass original og god vokalist visste jeg ikke. Deretter følger Otto Mortensens «Du danske sommer, jeg elsker dig II», som her får en helt annen behandling enn tidligere på platen. Like nydelig trompetspill av Tranberg, med god oppfølging av Høyers litt dramatiske trommespill, før vi får J.P.E. Hartmanns «I sne står urt og busk i skjul», i en soloversjon fra Anderskov, hvor han lager stor kunst ut av komposisjonen. Kreativt og vakkert.
Så avslutter de denne nydelige platen med to Carl Nielsen-komposisjoner. Først «Underlige aftenlufte», som man gjerne kan kjenne hvis man beveger seg på Christianshavn og tett på Christiania en sommerkveld, selv om jeg er sikker på at Nielsen har tenkt helt andre dufter og lukter da han komponerte denne rundt 1915. En litt svevende og deilig ballade som kunne gått rett inn på standard-settlisten til ethvert, dansk jazzband med kvalitet. Og avstanden til det vi har hørt Palle Mikkelborg har gjort opp gjennom årene er ikke så altfor stor.
Ti slutt får vi en annen versjon av åpningslåten «Jeg ved en lærkerede II», også denne med Tranbergs mutede trompet i front, men allikevel annerledes enn i åpningen, og minst like «smukt», over nydelig og litt minimalistisk pianospill og noen få og helt riktige innspill fra Høyer. En nydelig avslutning på en deilig plate, som gjør at man rett og slett lengter tilbake til det flate landskapet i Danmark.
Jeg var i utgangspunktet redd for at den godeste Jacob Anderskov skulle gå i den kommersielle fellen med å begi seg inn i Højskolesangbogen på dette prosjektet. Men raskt oppdaget jeg at han, og hans utmerkede medmusikanter, hadde laget en utsøkt plate med ustyrtelig, vakker musikk, som forteller om de beste sidene med Danmark på en utmerket måte. Ikke så mye gatene i Københavns indre by, men det flate eller bølgende, danske landskap på Nord-Shælland, Jylland, Fyn, Ærø, Bornholm og i Skagen, hvor man skal bevege seg på sykkel, og kjenne vinden, som alltid er der, røske i håret og gjøre turen til en fin opplevelse. Og en deilig tur med Anderskov og hans medmusikanter, får vi på denne platen. Deilig! Dette er beviset på at det er deilig å være norsk i Danmark!
Jan Granlie
Jacob Anderskov (piano), Kasper Tranberg (trumpet), Jakob Høyer (drums), Soffie Viemose (vocals, effects), Jakob Munck (vocals, tuba, trombone), Hospitalskoret Cartilago (choir)
