Trommeslageren Jakop Janssønn har de senere årene vært delaktig i flere spennende, musikalske prosjekter, gjerne med utspring omtrent så langt nord i kongeriket Norge det er mulig å komme. Han var blant annet med på Marja Mortenssons Spellemanns-nominerte utgivelse «Mojhtestasse = Circural Hierlooms» sammen med tubaisten Daniel Herskedal.
På denne innspillingen møter vi han igjen sammen med Moldemusikeren Herskedal, som også har noen år bak seg i København, og fiolinisten og kantelespilleren Håkon Aase.
«Breicoleur» blir visstnok, i kunstsammenheng, brukt som et «verk» laget av diverse materialer og ting som er tilgjengelig og som man har for hånden. Og i denne sammenhengen synes jeg Janssønn og hans musikalske venner har funnet mange spennende og interessante variasjoner over begrepet, og sammensetningen av trommer og kalimba, som Janssønn spiller, Aases fiolin og kantele og Herskedals tuba, gir oss et originalt og fint innblikk i deres musikk.
Og det starter med kantelen, før Herskedal kommer inn med en flott tubarytme som Janssønn legger seg på og Aase legger seg på topp med nydelig fiolinspill.
Og derfra og ut, er dette et svært hyggelig bekjentskap. Vi vet fra før at Herskedal er en leken og ytterst spennende tubaist, som i de ni komposisjonene vi får være med på her, legger et rytmisk grunnlag for de to andre som er tidvis strålende. Aases fiolinspill passer perfekt inn i sammenhengen, uten at det på noen måte blir «klassisk», og Janssønn, som står ansvarlig for alle komposisjonene, gjør en god innsats (hovedsakelig) i bakgrunnen.
Musikken vi får servert spinner i mange retninger. Men oppholder seg gjennomgående tett på det verdensmusikalske uttrykket, et uttrykk som tydeligvis passer perfekt for alle tre musikerne. På noen «strekk» bidrar også strykere fra Arctic Philharmonic, for å gjøre lydbildet mer fyldig, og de er med på å gjøre platen enda mer variert.
Men selv om det er mye verdensmusikk fra de nordligste egner i det vi får servert, er det aldri noen tvil om at dette er musikere som kan sin jazz og improvisasjon. For det swinger upåklagelig av det meste vi får høre, og Herskedals tubaspill er formidabelt hele veien. Innimellom tar de oss også med på en reise vekk fra de snøkledde viddene nord i Norge, og over i mer «eksotiske» områder, som særlig kommer fram i fiolinspillet til Aase i fjerdesporet «Giera Vuohppá», hvor fiolinspillet over tubaen er nydelig.
I de senere årene har fiolinisten Håkon Aase dukket opp i mange sammenhenger. Han er en beskjeden person, som ikke gjør altfor mye ut av seg utenfor scenen, men i en slik musikalsk sammenheng synes jeg han virkelig «sparker fra». Og Janssønn har et lekent og fint trommespill på alle låtene, selv om jeg i det sjuende sporet, trommesolo-sporet «Jeg leter etter fremtiden», synes det blir litt i særeste laget, og kanskje mest for at Janssønn også skal få vise seg fram, så liker jeg svært godt det jeg hører. Men selv dette sporet føyer seg fint inn i helheten, og når de avrunder med den fine balladen «Storheimen», oppdager jeg at jeg har sittet helt stille og lyttet, ut å foreta meg stort annet enn å gledes over denne vakre og fine musikken.
Dette er, med små unntak, blitt en ytterst original og fin plate som bør kunne ta de tre ut i verden når covid-19-pandemien forsvinner og verden igjen kan begynne å fungere. For dette er en trio som passer på de fleste jazz- og verdensmusikkfestivaler, og utenfor Norden vil nok musikken virke ytterst eksotisk.
Og coveret synes jeg passer perfekt til musikken. Med en delvis nedrevet fangthytte, sannsynligvis fotografert på Svalbard, hentet fra den visuelle artisten Inghild Karlsens bok «Kristian’s House».
Jan Granlie
Jakop Janssønn (dr, kalimba), Håkon Aase (vio, kantele), Daniel Herskedal (tuba)
