Trommeslageren Jason Nazary kommer opprinnelig fra Aviano i Italia, og ble født mens hans far var i det amerikanske militæret i Italia, så da han reise hjem tok han med familien, og Jason vokste opp i Atlanta, Georgia. Han flyttet til New York i 2005, og siden 2019 har han vært en del av jazzmiljøet i Brooklyn, og han har vært å høre på plater med blant andre Darius Jones, Joe Morris, Terrie Ex, Eli Wallace og Jamie Branch, for å nevne noen av de mest kjente.
På sin nye plate, «Spring Collection», samarbeider han med flere av de ledende musikerne i Brooklyn, men vi får også flere solosekvenser, hvor han spiller trommer, perkusjon, synthesizere, «double knot» og en rekke andre mer eller mindre velkjente, elektroniske «dippe-dutter».
Det viser seg raskt at vi her har å gjøre med en energisk trommeslager som liker å eksperimentere med masse elektronikk sammen med trommene, og jeg er overbevist om at han har kost seg mens han har laget denne platen. Men jeg må innrømme at jeg har litt problemer med å helt finne ut av alt han forsøker å lage musikk ut av.
I førstesporet, «As Easy Slide On», synes jeg det blir mye elektronikk, kun for elektronikkens skyld, og jeg mener bestemt at dette kunne vært gjort adskillig mer spennende med «levende» musikere. Det samme gjelder i andresporet «Weird Little Gopher», som er en litt intrikat, rytmisk sak, som egentlig ikke kommer noen særlig vei. Men han skal ha for at han forsøker å lage spennende musikk ut av sitt store arsenal av elektronikk. Og det er tydelig at denne musikken blir laget av en trommeslager, for det rytmiske er det som er mest fremtredende. I tredjesporet, «Pulse Of Wind, Real Or Imagined» samarbeider han med fløytisten David Leon, og vi får en litt annen innfallsvinkel, men ikke mer enn at det rytmiske trommespillet, med en rekke effekter, er det toneangivende, og fløytespillet som Leon bidrar med, legger seg inn som et element som like godt kunne kommet fra en synth eller ett av de andre instrumentene Nazary benytter seg av.
Så får vi «Slow Bell Jawn» hvor han samarbeider med pianisten og keyboardisten Ramon Landolt, og selv om keyboardene og pianoet får litt mer plass, er det fremdeles det rytmiske trommespillet som er det dominerende. «Telefunk» er nok en solosekvens hvor han lager en spennende og litt tung funk-låt fra alle trommene og synthene, men i «Dust Moths» får han selskap av trompeteren Jamie Branch og Matt Mitchell på synth. Jamie Branch er en av de mest spennende trompeterne fra USA akkurat nå, men her synes jeg kanskje man ikke får så altfor mye ut av trompeteren. Men der hvor Branch bryter gjennom, får vi spennende og kreativt spill over Mitchells relativt enkle og fine synthspill og Nazarys trommer. For meg er dette den mest spennende låten på platen, siden Branch er med på å gjøre låten litt annerledes med sin trompet enn hva vi får i mange av de andre låtene.
I «Rain On Cape» samarbeider han med Michael Coleman på Roland JX-03, noe som legger til et nytt element over og under det trommebaserte, og i «Days & Hights» får vi han sammen med Grey McMurray på vokal og gitar. Dette blir nok et nytt element inn i det hele, med McMurrays nærmest messende stemme over et slags dronelignende bakteppe, før han avslutter alene med «Goodnight Moss», hvor han tar det litt ned i det rytmiske og serverer en slags ballade med noen rytmiske elementer som er med på å gjøre dette til en spennende avslutning.
Det er litt merkelig med slik musikk som jeg vanligvis ikke bruker så mye tid på. Jeg blir ytterst skeptisk i starten, men etter å ha utsatt mine naboer for denne, relativt, krevende trommemusikken noen dager, så kryper den mer eller mindre inn i sjelen og hjernen, og man får lyst til å spille den enda en gang. For dette er nyskapende musikk, i alle fall for meg, som nok må bruke litt tid på å vende seg til det som fremføres. Men når man har «knekt koden», så oppdager man flere lag i musikken som er spennende å følge med på.
Platen er tilegnet Jasons bestemor, Barbara Joan Nazary, og hvis hun var en dame som «digget» den musikken barnebarnet holdt på med, så må det ha vært en usedvanlig cool bestemor.
Jan Granlie
Jason Nazery (dr, perc, synth, double knot, keyed mosstone, softpop, space dr, microkorg), David Leon (c fl, afl), Ramon Landolt (keys, p), Jamie Branch (tp, juno-106), Matt Mitchell (synth), Michael Coleman (Roland), Grey McMurray (v, g)
