Det er alltid spennende å møte nye jazzmusikere som har noe å fortelle, musikalsk. En av disse er den britiske pianisten Johnny Richards, som på sin plate «Build A Friend» spiller solo piano, både som de mer «klassiske» pianistene og i stykker hvor pianoet er preparert.
Han er pianist og komponist med base i Leeds. Siden han ble uteksaminert fra Musikkonservatoriet i Leeds i 2010, har han spilt en viktig rolle på Storbritannias improviserte musikkscene med sitt hovedprosjekt Shatner’s Bassoon, men også gjennom samarbeid med musikere som Matthew Bourne, James Mainwaring, Craig Scott Lobotomy / Gastic Band, Radek Rudnicki, Sean Noonan og The Ligeti Quartet. Som komponist har han blitt nominert til BASCA 2018 British Composer Award i kategorien jazz for mindre ensembler. I 2019 ble han tildelt ‘Develop Your Creative Process Fund’ fra Arts Council England. Shatner’s Basoon har også mottatt finansiering fra Arts Council England, PRS Foundation & Jazz North. Han jobber for tiden med et album med nye komposisjoner med trommeslager / komponist Dave King (The Bad Plus) med støtte fra Help Musicians UKs ‘Do It Differently’ Fund. Han har spilt på festivaler over hele verden, inkludert Santannarresi Jazz Festival (Italia), Copenhagen Jazz Festival og London Jazz Festival.
På denne soloplaten får vi hele 15 melodier, som er blitt improvisert fram der og da, på et spinett-piano i Hollywell Studios i Leeds, eller på et Yamaha C3 Grand piano i The Old Cow Shed i Keighley. Opptakene er gjort henholdsvis den 5. september 2018 og den 17. desember samme år.
Og det er spennende musikk vi får høre. Åtte improvisasjoner er gjort på spinett-pianoet, og de er puttet inn mellom improvisasjonene som er gjort på Yamaha-flygelet. Noe som gjør platen til noe mer enn en «vanlig» pianojazzplate. Og det å kombinere de to pianoene, og fordele de enkelte ut over platen, gjør at vi hele tiden får overraskelser og må spisse ørene.
Richards er en ytterst kreativ pianist, som på improvisasjonene som er gjort på det «vanlige» pianoet gir han oss spennende og relativt originalt spill som er moderne, men ikke innenfor det man ofte kaller totalt freejazz. Han har stålkontroll på improvisasjonene, som beveger seg fra det nesten stille til noen deilige, musikalske eksplosjoner, som viser en pianist med gode og kreative ideer. Og når han sitter ved spinett-pianoet, får vi et helt annet lydbilde, som er «friere» og, om mulig, enda mer spennende.
Richards har mye av den klassiske skoleringen i spillet, som innimellom fører tankene til flere av de «nyere» pianister man gjerne hører i Skandinavia i dag. Men jeg synes Richards har mer i sitt spill enn en del av de man gjerne vil sammenligne han med. Spillet er originalt, vakker og spennende, og hele veien blir man sittende og spisse ørene og vente på neste utfall. Og i flere av «strekkene» får vi nydelig minimalisme, nesten på linje med Terry Riley kombinert med noe Eric Satie-lignende. Hør bare på den vakre «The Faded Memory Of A Town».
En fin og kreativ plate, fra en musiker som, inntil i dag, var helt ukjent for meg. I det siste har det dukket opp en rekke spennende musikere på den improviserende scenen på de britiske øyer, så det spørs om man ikke må besøke Newcastle-festivalen en gang, for riktig å dypdykke i den nye, spennende jazzen fra regionen.
Jan Granlie
Johnny Richards (spinett-p, p)
