Den Brooklyn-baserte saksofonisten Josh Sinton har, de senere årene, vært en av de ledende stemmene på den kreative musikkscenen i bydelen, siden han ankom i 2004. Han har ledet band som Predicate og Ideal Bread i tillegg til å spille med Nate Wooley Quintet, Anthony Braxtons Tricentric Orchestra og Darcy James Argue’s Secret Society. Han studerte ved AACM mens han bodde i Chicago på nittitallet og ved New England Conservatory i Boston. Tidligere har vi anmeldt flere av hans plater her på salt peanuts*, og når han kommer med en solo dobbelt-CD, havner den raskt i spilleren.
Dette er, ifølge han selv, «neste iterasjon av hans evolusjonsprosess på barytonsaksofonen. En enhetlig helhet presentert i to deler». Couloir & Book of Practitioners Vol. 2 er et dobbeltalbum som ytterligere forklarer hans filosofi om at «den eneste forskjellen mellom musikalsk tolkning og fri improvisasjon dreier seg om modalitet, ikke persepsjon eller kunstnerisk hensikt».
Den første delen, Couloir er en serie på femten korte improvisasjoner.
«Dette er første gang jeg har bestemt meg for å spille uten noen planlegging», sier han. Den andre delen, den andre CDen består av seks improvisasjoner, som er skrevet av forbildet Steve Lacy, og som man tidligere har kunnet høre på plate med Joe Raskin, i samme rekkefølge som er. Hver er komposisjonene er tilegnet en person som Lacy har hatt et forhold til. Og selv om de to delene er forskjellige i utgangspunktet, er det solo barytonsaksofon av edelt merke vi får oppleve.
Han starter med improvisasjonen «Rift», og fram til den første platen avrundes med «Seam», får vi bli med på en kreativ «øvelse» for barytonsaksofon. Det er hele veien fritt improvisert, derfor kan det nesten oppfattes som en «øvelse» på instrumentet. Men denne «øvelsen» blir aldri kjedelig. Han har stor variasjon i spillet og improvisasjonene, (hør for eksempel på tredjesporet «Scission», hvor barytonsaksofonen blir noe mer og større enn vi er vant til å høre fra instrumentet, som endres totalt i neste spor, «Scree». En fascinerende «øvelse» som burde høres av enhver som sysler med barytonsaksofonspill. Musikken er variert, fra det relativt sarte til «full pinne», og Sinton beviser virkelig sine tekniske ferdigheter på instrumentet på disse 1r «strekkene»,
Den andre platen, book of practitioners vol. 2, book W, var i utgangspunktet ment for egenøving av Steve Lacy. Han skrev tre bøker med etyder, hver bestående av seks stykker.
Han spilte bare inn den første slike samlingen, book H selv, som han skrev vinteren og høsten 1983 (utgitt som Hocus Pocus—Book ‘H’ på platen Practioners (Crépuscule, 1986)). På senhøsten samme året skrev han book W og deretter, i 1985-86, book P. Til dags dato hadde denne siste boken kun blitt spilt inn av den belgisk-baserte fiolinisten Mikhail Bezverkhny (Cross Purposes (2022)). Og Book W, er det, så vidt jeg vet, kun Joe Raskin som har utgitt tidligere.
Steve Lacy var en musiker som hadde sans for den måten Thelonious Monk komponerte på. Derfor er det flere deler av disse seks låtene, hvor man kan ane Monk langt der bak. Men siden dette er skrevet for egenøving for Lacy, og sikkert som et innspill til andre saksofonister for egenøving, er det Lacy og hans komponeringsevner som preger disse seks låtene. Og selv om Lacy i hovedsak var sopransaksofonist, så fungerer det fint i Sintons dypere toneleie.
Og han starter med «Willy-Nilly (to Ralph Richardson)», før vi får «Whoosh (to George Orwell)», «Whoops (to Peter Sellers)», «Waterline (to Lennie Tristano)» og «Wrinkles (to Orson Wells)», før han avslutter med «Windfall (to Jerome E. Kern)». Og hele veien er dette «øvelser» som er mye mer enn tilfeldige improvisasjoner gjort backstage før en konsert. Dette er gjennomførte «strekk», som samtidig som de kan tolkes som «øvelser» har mye mer i seg, og Sinton fremfører de seks låtene på fremragende måte. I noen av etydene, særlig den til Lennie Tristano, og til dels også den til Peter Sellers, har mye av Tristanos musikk i seg, og som vi har hørt her oppe ii nord både fra Jon-Pål Inderberg og Lars Gullin, mer enn for eksempel Mats Gustafsson og de mer «hardtslående» barytonsaksofonistene.
Kanskje bør man være litt nerdete for å virkelig sette pris på de 21 «strekkene» vi får servert på disse to platene. Men har man sans for barytonsaksofonen som et utmerket jazzinstrument, så bør disse to platene absolutt falle i smak. Personlig har jeg sans for det dype instrumentet, som jeg holder like høyt som bassklarinetten. Derfor vil disse to platene spilles ofte i heimen når jeg lengter etter godt barytonsaksofonspill. Og både hans frie improvisasjoner og hans tolkninger av Steve Lacys etyder fremstår som utmerkede improvisasjoner for solo barytonsaksofon, og burde kanskje kunne brukes som øving for en rekke barytonsaksofonister på de mange lærestedene rundt om.
Jan Granlie
Josh Sinton (baritone saxophone)
