Den slovenske pianisten Kaja Draksler og den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva er to farende fanter. Draksler har bodd flere år i Amsterdam før hun valgte å bosette seg i København. Og ryktene forteller at hun også tilbringer mye tid i Berlin ved siden av det danske «høylandet». Santos Silva kommer fra Porto, men er nå bosatt i Sverige, hvor hun bruker mye tid på å reise rundt i verden og spille med utvalgte musikere. I 2015 kom de to med sin første duoinnspilling, This Love på selskapet Clean Feed, en plate som er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/kaja-draksler-susana-santos-silva/. Og etter at den ble sluppet, åpnet verden seg for de to, og de har de senere årene vært to av de mest spennende musikerne innenfor den frittgående improvisajonsmusikken i Europa.
Under Copenhagen Jazz Festival den 7. juli 2021, spilte de et duosett i Koncertkirken på Nørrebro, som salt peanuts* selvfølgelig var til stede på (anmeldelse av konserten finner du i dagsrapporten HER), hvor vi på platen får fire låter, fritt improvisert av de to, relativt spontant og fritt. Men dette er to musikere som kjenner hverandre godt musikalsk, og det er egentlig bare for den ene å sette i gang, så følger den andre tett opp om ideene.
Og de starter med «Moonrise», og vi kjenner straks igjen den litt harde tonen i pianoet, som jeg har en mistanke om at er Drakslers eget, som til daglig står «parkert» i Koncertkirken. Men det er ikke i første omgang pianolyden jeg føler er familiær, etter noen hundre konserter i den fine kirken, hvor Bjørn Ross regjerer, alltid med god lydstøtte fra Mads Kiilerich. Det er noe med klangen i rommet jeg kjenner igjen, en klang som fungerer fint med en duo og andre mindre konstellasjoner, men som krever mye etterarbeid hvis man «tar opp» større ensembler.
«Moonrise» er en energisk og in tens førstelåt, hvor de to nærmest går hånd i hånd, og hvor begge får utfolde seg solistisk. Drakslers pianospill er tøft over og under Santos Silvas kraftfulle trompetspill, og denne første låten glir sømløst over i «Close», som åpner med preparert piano under lange, nesten spastiske trompettoner. Og hele veien er det det tette samarbeidet de to imellom som gjør dette til en ytterst fascinerende opplevelse.
Tredjesporet, «Liquid Rock» er mer rytmisk og mer aggressiv. Det starter med en rytmisk pianofrase, som som Santos Silva legger seg hennes særegne tone, med mye luft som presses ut uten å lage de «klassiske» trompettonene. Draksler tar en liten pause, og lar Santos Silva kjøre sitt løp en kort stund, før hun er på plass igjen, med underliggende spill som nesten blir som et kirkeorgel i «fri flyt». Og samspillet blir så mye mer enn bare piano og trompet i måten de to samspiller på. Heftig! Innimellom får vi pianosekvenser som kan minne om Phillip Glass, men aldri slik at det blir ensformig eller minimalistisk. Er det fare for at det skal stoppe opp, er en av de to på plass og tar musikken i en ny retning. Og i denne låten merker vi hvor viktig det er at musikere som spiller fritt improvisert kjenner hverandres ideer og musikalske «krumspring» godt, sli at det ikke faller fra hverandre eller stopper opp. Og her er begge to ytterst konsentrerte om oppgaven, og leverer 10 minutter med strålende improvisasjon.
Så avslutter de med tittelsporet, «Glow», hvor Draksler leker seg inne i pianoet med en heftig, rytmisk intro, eller er det Santos Silva som «spytter» ut tonene i trompeten, mens Draksler spiller på pianostrengene med bue. Etter hvert endrer musikken seg, da Draksler avleverer noen relativt «streite» akkorder, før de er i gang igjen med en slags støysekvens som er strålende. Og minnene kommer strømmende på. Jeg husker jeg satt til høyre for scenen med Santos Silva rett foran, hvor jeg så Draksler gjennom flygelet. Draksler legger en slags drone-lignende tone i pianoet ved hjelp av en «streng» som stryker over en av strengene inne i flygelet, mens Santos Silva får boltre seg i fronten. Og slik fortsetter de, med små endringer og tillegg til de etter nesten 13 minutter avslutter denne fantastiske konserten.
Jeg er ytterst fornøyd med at denne konserten ble tatt opp (takk Bjørn og Mads), og at den nå er ute på plate. For dette er musikk som aldri kan gjentas. Og konserten i den varme København-kvelden var en konsert for historien. Jeg husker det var samme kvelden som Danmark spilte avgjørende kamp mot England i semifinalen i fotball-EM. Etter konserten skulle jeg videre til Brorson kirke, og i det jeg satte meg på sykkelen satte et fryktelig regnvær inn, men jeg trosset værgudene, og slet meg videre utover på Nørrebro. Da jeg kom fram var det duket for ekstraomganger i fotballkampen, og konserten ble utsatt til Danmark hadde røket ut av mesterskapet. Men de gjorde ingenting. Jeg hadde fått med meg en historisk konsert med Kaja Draksler og Susana Santos Silva, overlevd en ytterst heftig sykkeltur i styrtregn, hvor jeg måtte sjonglere meg mellom danske fotball-hooligans som var ute i gatene før ekstraomgangene, og selv om jeg var gjennomvåt av regnet, tørket jeg raskt opp under konserten med trommeslageren Øyunn og hennes medmusikanter.
Og konsertopptaket med Draksler og Santos Silva vil gå over i historien som en av de tøffeste, mest interessante og spennende duokonsertene jeg har hørt på mange år. 40 minutter pur glede!
Jan Granlie
Kaja Draksler (p), Susana Santos Silva (tp)
