Kvartetten Kind Folk, er oppkalt etter en Kenny Wheeler-komposisjon på ECM-utgivelsen «Angel Song» fra 1997. Kvartetten debuterte i 2018 med en utgivelse med selvskrevne komposisjoner, improviserte duetter og tolkninger av Wheeler og Charlie Haden.
Nå er de ute med sin andre langspiller, «Head Towards The Center», og i kvartetten møter vi trompeteren og flygelhornisten John Raymond, altsaksofonisten Alex LoRe, bassisten Noam Wiesenberg og trommeslageren Colin Stranahan, i ni fine komposisjoner og improvisasjoner, som ofte minner oss om salige Kenny Wheelers utmerkede spill.
John Raymond er født og oppvokst i Minnesota. Han har gitt ut seks album og har spilt med musikere somd Billy Hart, Orrin Evans, Gilad Hekselman, Cory Wong, S. Carey og flere. Han er professor i jazztrompet ved Jacobs School of Music ved Indiana University, gog han ga nylig ut «The Jazz Trumpet Routine»-metodebok og er skaperen og vert for podcasten «The Trumpet Summit». Altsaksofonisten Alex LoRe, kommer opprinnelig fra Florida, og har utgitt tre album i eget navn, og har dukket opp som sidemann på en rekke utgivelser med musikere som Marta Sanchez, Lucas Pino, Yuhan Su, Alex Goodman og andre. Ved siden av at han er utøvende musiker, underviser han ved New School College of Performing Arts i New York. Bassisten Noam Wiesenberg er født i Israel og har jobbet med artister som Antonio Sanchez, Melissa Aldana, Jeff «Tain» Watts, Lage Lund, Ben Wendel, Chano Dominguez og Shai Maestro. Han ga ut sin debutplate «Roads Diverge» i 2018, og har vært arrangør for Camila Mezas Nectar Orchestra, Ari Hoenigs Nonet og Metropole Orkest. Trommeslageren Colin Stranahan kommer fra Denver, og har de siste årene spilt med Kurt Rosenwinkel, Melissa Aldana, Terence Blanchard, Fred Hersch, Dr. Lonnie Smith, Gilad Hekselman, Jonathan Kreisberg og mange flere, og har vært med på over 75 album med artister fra hele verden.
«Head Towards the Center», er resultatet av at bandet hadde en gjenforening i Wiesenbergs leilighet i Brooklyn, etterfulgt av en dags studioopptak med fem originalkomposisjoner, to fritt improviserte «strekk» og arrangementer av «Mr. Hope» av Kurt Rosenwinkel og «Between the Bars» av avdøde Elliott Smith. «Da vi bestemte oss for et tema», sier Raymond, hvis syv år gamle datter laget coverkunstverket til albumet, «ble denne tittelen raskt en favoritt. Musikalsk legemliggjør den våre individuelle og kollektive opplevelser de siste årene – å ha omstendighetene våre endret så dramatisk, men samtidig prøve å holde kursen og blomstre».
De starter med «Where Am I?», som starter på en måte som gir tittelen mening. Dette er en litt prøvende innledning, med kollektiv improvisasjon med trompet og altsaksofon i front, før de er over i «Power Fall» hvor det åpner mer opp, og vi forstår hvorfor de har oppkalt bandet etter en låt av Kenny Wheeler. For dette er som en slags hyllest til den gode, canadiske trompeteren. Men samtidig får jeg en følelse av noe løsere og friere, men med Wheelers ideer som grunntanke. Jeg får litt en tanke om det originale bandet Mostly Other People Do The Killing» (MOPDTK), kanskje på grunn av Raymonds spillemåte, som ikke ligger så langt unna Peter Evans måte å traktere trompeten på, men også de andre musikernes måte å tilnærme seg musikken på.
«Montrois», er en slags ballade som gjøres svært originalt med kontrasterende trommespill, mens «Around Forever» følger videre i sporene etter MOPDTK når de er i balladehumør, med heftig og tøft tromme- og bass-spill. Her endrer låten seg etter hvert, og endringen skjer med en fin bass-solo, før vi får et spennende altsaksofonbidrag og det hele munner ut i (kanskje) den mest spennende låta på platen.
Deretter følger den fine «Mr. Hope», skrevet av Kurt Rosenwinkel, som swinger upåklagelig, balladen «Between The Bars» av Elliot Smith, igjen med en fin bassintro, og med et flygelhornspill som kan minne om en kombinasjon av Wheeler og typisk norsk folkemusikktilnærming. En nydelig låt med et sangbart tema hvor flygelhorn og altsaksofon ligger tett og fint. Så følger «Distant Signal», som kanskje er den mest «utsvevende», kollektive improvisasjonen på plata, og «Sweet Spot», som er en fin ballade, hvor bassen spiller temaet i starten over blåsernes harmonier. Her får vi igjen fine solier fra blåserne i et litt melankolsk og fint landskap som, særlig der flygelhornet kommer inn, minner sterkt om Kenny Wheelers spill på hans ECM-innspillinger.
Så runder de av denne fine innspillingen med tittelsporet, «Head Towards The Center». Dette er en låt jeg velger å tolke som en hyllest til Wheeler. For her er alt veldig i hans musikalske bilde, men akkurat passe oppdatert til dagens situasjon, at den blir riktig for dagens jazztolkning uten at det blir nostalgisk eller tilbakeskuende. At dette ble tittelsporet, sier mye om den situasjonen de fire musikerne følte at de var i midt under pandemien, og det er noe melankolsk og lengtende i låten som ser framover mot lysere tider.
Dette er blitt en fin innspilling i tradisjonen etter Kenny Wheeler. Vi møter fire utmerkede musikere som spiller fint kollektivt, og hvor stemningen er akkurat passe «løs» til at man får en klubbfølelse når man lytter til musikken. I tillegg til å være et sammensveiset kollektiv, er alle utmerkede og originale solister som er med på å gjøre denne innspillingen til en riktig godbit.
Jan Granlie
John Raymond (tp, flh), Alex LoRe (as), Noam Wiesenberg (b), Colin Stranahan (dr)
