Gitaristen Lionel Loueke kommer opprinnelig fra det vestafrikanske landet Benin, og startet sin musikalske løpebane som vokalist og perkusjonist, og da han var 17 år, begynte han å spille gitar. Etter sine første møter med jazz i Benin, dro han for å gå på National Institute of Art i Elfenbenskysten.
I 1994 forlot han Afrika for å studere jazz ved American School of Modern Music i Paris, og dro deretter til USA for å studere på Berklee College of Music. I 2008 og 2009 ble Lionel Loueke valgt som topp i Down Beats «Rising Star»-kåring som den mest lovende gitaristen ifølge magasinet. Han ble rost opp i skyene av sin mentor Herbie Hancock som kalte han «en musikalsk maler, som kombinerer harmonisk raffinement, svevende melodier, en dyp kunnskap om afrikansk musikk, og konvensjonelle og utvidede gitarteknikker for å skape en egen varm og stemningsfull lyd».
Etter endt utdanning på Berklee ble han Loueke tatt inn på Thelonious Monk Institute of Jazz i Los Angeles, hvor han fikk muligheten til å studere sine største mentorer: Herbie Hancock, Wayne Shorter og Terence Blanchard. Rett etter sin tid ved Monk Institute begynte han utelukkende å fokusere på nylonstrengs akustisk gitar, et instrument som han har utviklet en signaturstemme på.
Han ga ut sitt første album «In a Trance» i 2005, og deretter kom det tre album hvor han figurerte som bandleder, og i 2008 kom hans første utgivelse på Blue Note med platen «Karibu» på trio og med Hancock og Wayne Shorter som spesielle gjester. Hans andre utgivelse for Blue Note, «Mwaliko» (2010), fulgte opp «Karibu», og bød på en serie søkende, innovative, intime duetter med Angelique Kidjo, Esperanza Spalding, Richard Bona og Marcus Gilmore – artister som har hatt en stor innvirkning på Louekes visjon som bandleder. Etter denne kom det ytterligere plater på Blue Note, så som «Heritage» i 2012 og «Gaia» i 2015
Han har turnert med Herbie Hancock, og han var også med på Hancock-platen «River – The Joni Letters» i 2008, som var Hancocks hyllest til Joni Mitchell, samt innspillinger med Jack DeJohnette, Charlie Haden, Kenny Barron, Gonzalo Rubalcaba, Esperanza Spalding, Joe Lovano, Gretchen Parlato, Avishai Cohen, Kendrick Scott med flere.
Han er også med i Blue Notes 75-årsjubileums all-star band med Robert Glasper, Derrick Hodge, Kendrick Scott, Ambrose Akinmusire og Marcus Strickland.
Nå er han ute med albumet «Close Your Eyes», hvor han sammen med bassisten Reuben Rogers og trommeslageren Eric Harland, gjør 11 låter som går inn i den relativt moderne delen av «standards»-settlisten.
Og de starter med Wayne Shorters «Footprints», og før de runder av med John Coltranes «Naima» er de innom «It Might As Well Be Spring», «Countdown», «Moon River», «Solar», «Blue Monk», «Body and Soul», «Close Your Eyes» skrevet av B.Petkere, «Skylark» og «We See».
Nå kan man gjerne stille spørsmålstegn ved at en musiker som Loueke skal gjøre komposisjoner som har såpass grunnleggende tilhold innenfor den amerikanske 60-tallsjazzen, når man tenker på hans veldig vest-afrikanske måte å spille på. Men det er også med på å gi låtene et slags nytt liv, noe som gjør hele platen til en interessant affære.
Og allerede i «Footprints», som er en av 60-tallets fineste komposisjoner, får vi den i en slags vest-afrikansk versjon som gjør komposisjonen til noe helt nytt. Og for oss som har hørt noen hu8ndre versjoner av disse låtene, gir Loueke oss et nytt innblikk i komposisjonene som er spennende.
For Loueke er en original gitarist som behandler gitaren med nennsom kjærlighet, og med en utmerket teknikk og oppfinnsomhet man ofte kan savne når andre gjør disse låtene. Og selv de to Coltrane-komposisjonene, «Countdown» og «Naima», får helt nye versjoner her, som fungerer ytterst fint.
Og med Rogers og Harland, ett av de mest samspilte komp i dagens amerikanske jazz, som medmusikanter, blir dette en plate som tar de ihjelspilte låtene til et nytt nivå. Og selv den gamle «svisken», «Moon River», får en ny og spennende fremførelse av Loueke.
Nå er ikke alle låtene like mye preget av Louekes hjemland. Innimellom avleverer han gitarspill som er rotfestet i den amerikanske jazzen, som versjonen av Miles Davis’ «Solar», Thelonious Monks «Blue Monk» og den gamle slägeren «Body ad Soul».
Dette er blitt en utsøkt plate for venner av godt gitarspill. For Loueke er en av de beste innenfor faget på den amerikanske jazzscenen per i dag, og med Rogers og Harland i bakhånd, blir dette en utmerket gitarjazzplate for den som vil sjekke ut hva som er mulig å gjøre med «standard»-settlisten. Og avslutningen, med John Coltranes «Naima» som fremføres solo, er formidabel.
Jan Granlie
Lionel Loueke (g, v), Reuben Rogers (b), Eric Harland (dr)
