Det er ikke hver dag man får en plate med to bratsjer, kontrabass og trommer i hendene. Men det har vi nå fått fra den polske bassisten Tomo Jacobson, som er bosatt i København. Han har gått i studio med de to New York-bosatte bratsjistene Mat Maneri og Tanya Kalmanovitch, og den danske trommeslageren Kresten Osgood, for å lage en relativt frittgående innspilling i denne svært originale sammensetningen.
Mat Maneri trenger neppe noen introduksjon for våre lesere. Han er sannsynligvis den mest respekterte og ledende jazz- og impro-bratsjisten man har i dag. Tanya Kalmanovitch er kanadisk fiolinist og bratsjist, etnomusikolog og førsteamanuensis ved The New School i New York City. Og hun og Maneri ga i 2016 ut det vanvittig vakre duoalbum «Magic Mountain». Kresten Osgood er en av de mest allsidige trommeslagerne i Danmark, som har spilt med stort sett «alle», fra Roscoe Mitchell og Paul Bley til Brad Mehldau og Kurt Rosenwinkel, pluss det som kan krype og gå av spennende, danske musikere. Og sist, men ikke minst, har Tomo Jacobson, den yngste av de fire, med over 30 album på samvittigheten vist seg å være en eventyrlysten improvisator ved flere anledninger opp gjennom årene.
Maneri og Kalmanovitch har jeg hørt tidligere som duo under Freedom-festivalen i Koncertkirken i København den 31. august 2018, hvor de serverte et nydelig sett med tett og spennende kommunikasjon.
Og det vi får servert på denne platen er fem variasjoner over et tema, som egentlig ikke er ett tema, hvor de fire utmerkede musikerne beveger seg relativt fritt i det kammermusikalske, men dog så frie, musikalske landskapet, og de begynner med den åpne og fine «Variations no. 1», hvor de to bratsjene ligger i fronten med tette og fine improvisasjoner, mens Jacobson fyller nydelig på fra bakgrunnen, og Osgoods sedvanlige løse og frie spill danner bakgrunnen og det rytmiske i denne nydelige og litt melankolske åpningen.
«Variations no. 3» fortsetter med Jacobson i føringen i starten. Her legger han ut en idé som det blir de andres oppgave å utvikle, noe de to bratsjistene gjør – sammen med Jacobson. Denne utvikler seg til en relativt heftig kommunikasjon mellom de tre strykerne, mens Osgood pøser på med tett trommespill og forsøker nærmest å megle mellom de tre. Og det synes jeg han lykkes godt med. Dette er en improvisasjon hvor alle fire musikerne kommuniserer tett med hverandre, og det er nærmest et sømløst spill mellom de tre strykerne, mens Osgood nærmest overrisler kommunikasjonen med strålende og lekent trommespill.
Denne går over i «Variations no. 5», som starter litt prøvende fra bratsjene, hvor jeg nesten får en følelse av at de forsøker å stemme instrumentene, i og med at tonene strekkes i glissandoer som gjør improvisasjonen ytterst melankolsk, før vi får «Variations no. 13», som også er relativt melankolsk, men her med en ytterst vakker kommunikasjon mellom bratsjene, mens bassen og trommene nærmest forsøker å «trøste». Bratsjspillet er litt krevende å få helt tak i, og finne en forklaring på hvor de egentlig vil, men når Osgood kommer inn med køllene, oppstår det en åpenhet og «ærlighet» som fascinerer. De fire finner hverandre, og da Jacobson får utfolde seg alene sammen med Osgood, blir dette moderne freejazz av aller beste merke. Og når bratsjene kommer inn, legger de seg tett opp mot Jacobsons spill, mens Osgood legger seg litt i bakgrunnen og vi får en slags «humlens flukt» i bratsjspillet mot slutten.
Så avslutter de med «Variations no. 10», som fra start er litt søkende i improvisasjonen og kommunikasjonen. De to bratsjene finner hverandre relativt raskt, og Osgood legger seg tett, men likevel løst, på de to, men med minst den pålagte «en-meters-avstandsregelen» man har i disse pandemitider. Bassen kommer inn, og vi får en tett kommunikasjon mellom strykerne mens Osgood nærmer seg de tre med stor overbevisning.
Dette siste «strekket» er, mer eller mindre, delt i to, for litt før halvveis i improvisasjonen blir det nesten helt stille i kvartetten, før en av bratsjene finner ut at han eller hun har mer å si, og fortsetter. Og hele veien er dette tett og deilig improvisasjon som ender opp i at alle fire kommuniserer tett og finner en felles «plattform» som gjør at når de er ferdige, håper vi egentlig på mer. .
Selvfølgelig bringer denne musikken tankene mot den klassiske musikktradisjonen, men likevel med en særpreget og helt egen vri. Maneri og Kalmanovitch trekker tankene mot det klassiske og samtidsmusikken, så har vi Jacobson som et slags bindeledd mellom det klassiske og den frie jazzimprovisasjonen, og Osgood som freejazz-delen av kvartetten. Og denne kombinasjonen fungerer både originalt og fascinerende. Musikken er ofte melankolsk, noe de to bratsjene automatisk legger opp til med det lydregisteret en bratsj innehar, mens bassen og, særlig, trommene er med på å trekke musikken over i et moderne jazzlandskap..
Jan Granlie
Mat Maneri (viola), Tanya Kalmanovitch (viola), Tomo Jacobson (b), Kresten Osgood (dr)
