Vokalisten Mary LaRose er født og oppvokst i Brooklyn. Hun ble utsatt for jazz i en tidlig alder ved å høre broren spille jazzpiano i sitt første band (med gitarist Jack Wilkins). Før hun satset på musikk, jobbet hun med visuell kunst, og maleriene hennes ble vist på blant annet Brooklyn Museum. Mens hun var i tjueårene, vendte hun fokuset mot jazzvokal, og tolket vokalistene Eddie Jefferson og Jon Hendricks. Hun har spilt rundt om i New York og gjort sine egne tolkninger av komposisjoner gjort av Thelonious Monk, Charles Mingus, Ornette Coleman og Anthony Braxton. I 1995 ga hun ut sin første egenproduserte plate, «Cutting the Chord» (Ledhead Productions), som fikk gode anmeldelser i magasinene Downbeat, JazzIz og Jazz Times. Oppfølgingsplaten hennes, «Walking Woman», kom ut på GMRecordings på slutten av 1999.
Nå er hun tilbake, og den viktigste grunnen til at vi kastet oss over innspillingen, var i første rekke hun har gjort en plate med, i hovedsak, sine versjoner av bassklarinettisten, altsaksofonisten og fløytisten Eric Dolphys musikk, samtidig som at en av være favoritter, cellisten Tomeka Reid medvirker. Det gjør hun sammen med klarinettisten og bassklarinettisten Jeff Lederer, vibrafonisten Patricia Brennan, som også trakterer elektronikk, bassisten Nick Dunston og trommeslageren Matt Wilson. I tillegg har hun invitert med gjestene Jimmy Bosch på trombone og vokal, Bobby Sanabria på perkusjon, Isaiah Johnson på klarinett, Cameron Jones på klarinett og vokalisten Maya Rose Lederer.
Og de starter med Dolphys «Gazzelloni» fra Dolphys utsøkte innspilling «Out to Lunch», med vokal og trommer, før de andre kommer inn i temaet. Og derfra og ut, får vi kreative og spennende tolkninger av Dolphys musikk, pluss ett par låter laget av andre. Og allerede i åpningssporet markerer Tomeka Reid seg med en spennende cellosolo, før Lederer avleverer en klarinettsolo som både er original og spennende.
De fortsetter med en streitere versjon av Dolphys «245» fra «Outward Bound», en låt som svinger fint med LaRose delvis ordløse vokalimprovisasjoner over en spennende bakgrunn med bassen i fire-fire og vibrafon og cello, og også her avleverer Reid en fin solo, før de er over i Dolphys «Out There», som er åpningssporet på albumet ved samme navn fra 1961. Også denne har en «spenstig» vokal, denne gangen med ord, og LaRose viser fin teknikk i de mange vokale sprangene i denne låten. Og låten gjøres relativt fritt med utgangspunkt i Dolphys skrevne tema, noe som viser bandets kreativitet på en fin og spennende måte. Her legger vi spesielt merke til Lederers fine klarinettsolo.
«Masic Matador» er gjort av vår gamle venn, Sonny Simmons fra platen med samme navn, som ble innspilt i 1962 og 1963 med Dolphy i bandet, sammen med blant andre Simmons på altsaksofon, Richard Davis og Sebastião Neto på bass, Clifford Jordan på fløyte, tenorsaksofon og sopransaksofon og Prince Lasha på fløyte. Dette er en låt som sannsynligvis stammer fra de karibiske øyer, og her får vi blant mye annet fint, en fin trombonesolo av Jimmy Borsch. En fin versjon som ikke ligger så veldig langt unna Simmons sin versjon, men med et klart særpreg fra dette bandet.
Deretter følger Dolphys «GW», også fra «Outward Bound» fra 1960. Fin vokal og en spennende vinrafonsolo over et solid arbeidende komp. Her får vi også smakfull bruk av elektronikk, men dette er på mange måter vibrafonistens låt, selv om vi får nok en fin klarinettsolo fra Lederer og spennende cellospill fra Reid, før vi er over i «Serene», som også er gjort av Dolphy, fra «Far Cry» fra 1962, hvor Dolphy samarbeidet med trompeteren Booker Little, pianisten Jaki Byard, bassisten Ron Carter og trommeslageren Roy Haynes. Men låten var ikke med på originalutgaven av albumet, men kom med som bonusspor på CD-utgaven som kom mange år senere. Her starter det med resitasjon fra LaRose før de er over i den fine balladen, som nesten kunne vært gjort av Abbey Lincoln eller Sheila Jordan. Fint og akkurat passe tilbakelent.
Så får vi Dolphys kanskje mest kjente komposisjon, «Out to Lunch», i en versjon som hopper og spretter og som stiller store krav til vokalen, men som LaRose takler på aller beste måte. Og klarinett- og cellosoloen her er fremragende!
Deretter følger Ned Washington og Victor Youngs «Love Me», som Dolphy gjorde på innspillingen «Conversations» fra 1963, med blant andre Sonny Simmons, Princa Lasha, Richard Davis, Clifford Jordan, Woody Shaw, Bobby Hutchersom, Charles Moffrett og J.C. Moses. Her beviser LaRose nok en gang hvilken spennende vokalist hun er, med et tatt og fint samspill med bassklarinetten.
Så avslutter de denne herlige og litt uhøytidelige sessionen med Mal Waldrons «Warm Canto» fra Waldrons plate «The Quest» innspilt i 1961 og ute på markedet året etter. Her medvirket Dolphy sammen med Waldron på piano, Booker Ervin på tenorsaksofon, Ron Carter på cello, Joe Banjamin på bass og Charlie Persip på trommer. Dette er blitt den perfekte avslutning på ei deilig plate, med flere klarinetter involvert og med både vokal og resitasjon av LaRose, i et nydelig arrangement som fort kan bli «hitlåten» på denne platen.
Dette er blitt en ytterst spennende innspilling med tolkninger av Eric Dolphys musikk og musikk han var med på å skape. Og jeg er overbevist om at han tar seg en pause fra himmelens jam session, når han hører disse tolkningene, for dette er tolkninger jeg tror han ville ha likt. Det er blitt en innspilling jeg kommer til å plukke fram ofte å hygge meg med, for dette er strålende, kreativ og spennende musikk fra start til mål.
Jan Granlie
Mary LaRose (v), Jeff Lederer (cl, bcl), Tomeka Reid (c), Patricia Brennan (vib, elec), Nick Dunston (b), Matt Wilson (dr), Jimmy Bosch (tb, v), Bobby Sanabria (perc), Isaiah Johnson (cl), Cameron Jones (cl), Maya Rose Lederer (v)
