Den danske altsaksofonisten Mia Dyberg har valgt å forlate hjemlandet til fordel for storbylivet i Berlin og jazzscenen der. Men hun har ikke helt kastet «flatlandet» over bord. For i sin trio har hun med de danske medmusikantene Asger Thomsen på bass og Simon Forchhammer på trommer. Tidligere har de gjort platen Ticket!, som kom på Clean Feed i 2018, og som var en musikalsk hyllest til forfatteren William S Burroughs. På sin oppfølger, Timesstretch, tar hun for seg relativitsteorien, «de varige nowhere-sonene til nunc stans, Schoenbergsk sekvensiell utvidelse og vekkingene til den tysk-amerikanske politiske tenkeren Hannah Arendt for en medrivende syklus av komposisjoner og kollektiv. improvisasjoner, en deilig sammenkobling som blir levende i sine løse lemmer rytmiske ordvekslinger og undervurdert melodikk», som det står i presseskrivet.
Jeg velger heller å se på platen som en deilig trioplate med en syngende altsaksofon i front over en dyp og deilig bass og en lekende og lødig trommeslager, som lager nydelig jazzmusikk, man ikke nødvendigvis trenger altfor mye teoretisk ballast for å forstå. Jeg har hørt mye på deres debutplate, og jeg har hørt trioen på konsert i København. Og jeg føler de har vokst musikalsk siden debuten. Vi får 14 musikalske «strekk», hvor Dyberg har laget de fleste låtene, mens en er gjort av Thomsen og Forchhammer, og fem er solostykker for Dyberg inspirert av den tyske politologen og filosofen Hannah Arendt.
Til forskjell fra debutplaten synes jeg lyden er mye bedre på denne utgivelsen. Spesielt synes jeg bassen kommer mye mer til sin rett, noe som er viktig for resultatet, for Thomsens bass-spill er fremragende, litt i samme landskap som Charlie Haden. Og med den dype bassen som basis kan Forchhammer nesten gjøre hva han vil med sitt lekne trommespill, og Dyberg kan nærmest sveve på toppen med et altsaksofonspill som har et nært slektskap med mange av de nyere altsaksofonkollegaene vi hører mye av i dag, samtidig som det er mye historie i spillet, til for eksempel Lee Konitz, mens han var i det mer frie hjørnet. Hun har utviklet seg som improvisator, og på denne platen synes jeg hun har lykkes utmerket med ideer og spill. De fem solosporene viser virkelig hvilken eminent altsaksofonist Dyberg er, og kunne nesten vært utgitt alene.
En utmerket trioplate hvor de tre danskene virkelig beviser at de fungerer som trio. Og Dybergs solospill gjør henne til en av de mest spennende innenfor den mer «dempede» av de, etter hvert så mange, danske, kvinnelige altsaksofonistene.
Jan Granlie
Mia Dyberg (alto saxophone), Asger Thomsen (bass), Simon Forchhammer (drums)
